Æres den som ære krever

– Enkelte høyt oppe i forskningshierarkiet skaper seg og forsøker å gi inntrykk av å være mer aktive forskere enn de er.

Det sier professor i medisinsk etikk ved Universitetet i Oslo (UIO), Jan Helge Solbakk, som roper varsko om det han mener er en ukultur knyttet til medforfatterskap av vitenskapelige artikler.

Penger og prestisje

I en kronikk på NRK Ytring denne uka, signert Solbakk og forskningsombud Peter Kierulf, hevdes det at norske seniorforskere utnytter forskere lenger ned i hierarkiet ved å kreve sitt eget navn under artikler de knapt har bidratt til.

Særlig utenlandske og kvinnelige doktorgradsstipendiater skal ifølge kronikkforfatterne være utsatt for slikt press.

– I tillegg til ønsket om «å skape seg», er nok penger en motivasjon, sier Solbakk.

Han mener den økonomiske dimensjonen har kommet sterkere inn i senere år og at det er en stadig tetter kopling mellom vitenskapelig publisering og finansiering for nye prosjekter.

Innen medisin foregår det dessuten forskning med betydelig patentpotensial. Ved å krediteres som sisteforfatter av en artikkel, og slik bli definert som en overordnet veileder for studien, blir man andelseier i eventuelle patentrettigheter.

De flinke følger reglene

– En del gruppeledere og veiledere har kun en professor II-stilling og jobber hovedsakelig klinisk på sykehus. De har kanskje kun én dag i uken på universitetet, og da blir det liten eller ingen tid til å bedrive egen forskning, påpeker Solbakk.

– Det kan gjøre det fristende å presse mer på for å bli kreditert. Vi ser at jo mer aktive og flinke forskere er, jo mer påpasselige er de med å følge Vancouver-retningslinjene for medforfatterskap.

Disse retningslinjene ble i sin første versjon utformet i Vancouver på slutten av 70-tallet av the International Committee of Medical Journal Editors. Her fastsettes blant annet fire kriterier, som alle skal være oppfylt, for at noen har krav på medforfatterskap (se egen faktaboks til høyre).

Solbakk mener også at stipendiater som føler seg overkjørt, sjelden vinner frem gjennom å varsle. Under et debattmøte nylig i regi av Forskerforbundets lokallag ved Oslo universitetssykehus, hevdet han, ifølge Uniforum, at «institusjonen gjennomgående hører mest på den sterkeste part».

Vet lite om sykepleieforskere

Solbakk og Kierulf underviser blant annet i forsknings- og publiseringsetikk for alle doktorgradsstipendiater ved Det medisinske fakultet ved UIO. Kritikken de nå kommer med, er i stor grad basert på møter med disse yngre forskerne lenger nede i hierarkiet.

– Er forskere innen sykepleie like utsatt som innen medisin?

– Det har jeg ikke grunnlag for å si. Vi vet lite om det, og de sakene vi har vært oppe i, har vært innen medisinske basalfag og klinisk medisin, sier Solbakk.

– Siden både patentperspektivet og tradisjonen med mange medforfattere er mindre fremtredende innen sykepleieforskning, vil jeg likevel anta at problemet ikke er like stort her.

Det siste sier professor Per Nortvedt seg enig i:

– Jeg tror det er en god etisk bevissthet om dette innen sykepleieforskningen, som i sin natur nok ikke åpner for like mye prestisjejag som medisin, sier han.

Et ungt fag

Nortvedt er utdannet anestesisykepleier og leder Senter for medisinsk etikk ved Det medisinske fakultet på Universitetet i Oslo, der også Solbakk er ansatt.

– Sykepleie er et relativt ungt akademisk fag der det ikke har etablert seg like strenge hierarkier. Forskningsetikk har dessuten vært en integrert del av utdanningen fra starten av og sykepleierforskere satt også i de tidligste forskningsetiske komiteene, sier Nortvedt.

Han understreker likevel at man i liten grad har undersøkt hvordan publiseringsetikk praktiseres blant sykepleiere, og at det trengs forskning om forskningen for å si noe mer sikkert.

Etikk for ledere

På Det medisinske fakultet ved UIO har nye stipendiater lenge hatt obligatorisk undervisning i forsknings- og publiseringsetikk.

Nylig ble det vedtatt at også de lenger oppe i hierarkiet, det vil si gruppeledere og andre forskere med veiledningsansvar, skal få jevnlig påfyll. Solbakk mener dette er et viktig tiltak fra fakultetsledelsen, men neppe nok.

Han viser blant annet til at forskningsombudstillingen, som i dag innehas av Solbakks kronikkmedforfatter, Peter Kierulf, i dag kun består av en tredels stillingsbrøk. Ombudet skal dekke både Det medisinske fakultet ved UIO, Oslo universitetssykehus og Ahus.

– Denne ordningen er veldig viktig, men omfanget altfor lite.