Sovner mange ganger i døgnet

Klokken er snart ett. Jack Haugland sitter i stuen i sjuende etasje på Domkirkehjemmet i Bergen.

– Har du spist middag?

– I don't know, svarer Jack, som er døpt Johannes, men som i voksen alder flyttet til Amerika.

Der har han bodd i 50 år. Men nå bor Jack på «Bryggen», en av sykehjemmets tre avdelinger for demente.

En dame sover i stolen med haken på brystet. Jack har ikke spist middag, for skramlingen fra kjøkkenkroken forteller at noe er på gang. Det er torskemåltidet som gjøres klar.

De store skyvedørene i glass mellom stue og spiseavdeling er åpne.

– Best å komme seg vekk, sier en liten dame som allerede har satt seg ved spisebordet.

– Jeg får ikke vite hvor jeg er en gang.

Men hun lar seg berolige av pleierne som sier hun er på rett sted.

Gode øyne

I stuen står tv-en på. Nyheten om at kongens tale om nordmenn er blitt veldig populær, gjør ikke inntrykk på noen her.

– Godt det er du som kommer. Du forstår meg, sier den lille damen til en afrikansk pleier.

– Du har så fine tenner. Kvite og velstelte.

– Takk for det, sier pleieren.

Den lille fortsetter:

– Du har gode øyne, ikke sånne sinte. Du kan trygt smile med de fine tennene.

– Du er snill, sier den afrikanske mykt og går for å hjelpe Jack til bords.

Hun som sov, har våknet. En annen, som i sted var våken, har sovnet.

Snur døgnet

En pleier begynner å servere ved spisebordene. Jack og en kvinne i rød jakke og med matchende neglelakk blunder ved spisebordet mens de venter på torsken.

Klokken er blitt kvart over ett, og nå er alle pasientene våkne. Jack får torsken sin. Han tar et godt grep om bestikket og vet hva det skal brukes til.

– Smakte det, Jack?

– Det var ikke godt. I am tired, sier han og skyver tallerkenen med halvspist middag inn på bordet.

Han vil reise seg, venter ikke på desserten. Finner stokken sin og går til godstolen på stuen. Om litt glir øynene igjen.

– De snur døgnet. Det er ikke lett å forklare dem at det er best å holde seg våken om dagen, sier en hjelpepleier som mater en av pasientene med most middag.

Det hender at aktivitetsavdelingen tar pasientene med ut, forteller hun.

– De av dem som har glede av det, føyer hun til.

Jack har ikke lenger det. Nå dupper han i stolen, men våkner til hver gang noen beveger seg i rommet. Den lille damen har satt seg ved siden av ham.

– Er jeg på rett sted? Er det her jeg skal være? Jeg har en småpike å passe på, sier hun og peker på rullatoren som har en bylt klær i kurven.

Snart er det på tide å forlate Jack.

– Ha det bra, Jack, nå skal jeg g å, sier jeg.

– Shall I go with you, spør Jack, parat til å følge journalisten.

Sykepleier forsker om søvn

Det forskes på Jack. Han er en av flere pasienter her på Domkirkehjemmet som er med i et forskningsprosjekt om søvn drevet av Senter for alders- og sykehjemsmedisin ved Universitetet i Bergen.

Sykepleier Kjersti Marie Blytt er en av forskerne. I sin doktorgrad skal hun blant annet undersøke om behandling av smerte kan bedre søvnen hos sykehjemspasienter med demens.

Treffer Bjørg på sykehjemmet

Vi går tilbake til mai måned. Kjersti Blytt er på Domkirkehjemmet for å treffe Jacks medpasient Bjørg Enga (88). Hun deltar også i søvnstudien.

– Søvn på sykehjem er et forsømt tema. Målet vårt er bedre søvn for eldre og demente, og dermed bedre livskvalitet, sier Blytt.

I dag skal Bjørg få på seg en aktigraf, et ur som skal måle søvnen og aktivitetsrytmen hennes i to uker. Men først skal Blytt hente inn data om henne, via sykepleier Joanitha Kaluka. Hun skal være proxy, altså svare på vegne av pasienten, som ikke selv klarer å forklare seg.

– Er hun i form til å ta imot oss i dag? spør Blytt.

Kaluka, som kjenner henne godt, mener at Bjørg er i godt slag.

– Ingen medisinendringer?

– Nei, sier Kaluka.

Klarer ikke si fra om smerter

Det er stadig pasienter som faller ut av studien av ulike grunner. De kan bli urolige av å ha klokken på seg, de kan bli satt på nye medisiner, de kan dø.

Ikke alle i studien har demensdiagnose.

– Vi kartlegger deres kognitive funksjon ved hjelp av verktøyet MMSE (minimental status evaluering) for å vurdere om pasienten skal inkluderes eller ikke.

Om lag halvparten av pasientene på sykehjem har diagnosen demens.

– Men nye studier indikerer at over 80 prosent er rammet, sier Blytt.

Over 20 prosent av demente er deprimert, og mange får antidepressiva. Det har også vært en sterk økning i smertelindring.

– Men det er usikkert om riktig pasient får riktig medisin til riktig tid. Dessuten får mange sovemedisin, men det har ikke effekt på eventuell smerte, forklarer Blytt.

– Mennesker med demens klarer ikke så lett å si fra om at de har smerter. Derfor kan det være krevende å oppdage om noen har vondt. 

Passer på vesken

De to finner en stille krok på vaktrommet, og Blytt er klar med en bunke skjema, som handler om atferd, depresjon og livskvalitet.

De setter i gang. Forskeren spør:

– Har hun vrangforestillinger? Er hun redd for at noen skal stjele fra henne?

Sykepleier Kaluka forteller at Bjørg har en håndveske hun ikke har lyst til å legge fra seg. Og en gang da klærne var sendt på vask, trodde hun at noen hadde tatt dem. Men det er ikke et utpreget trekk ved Bjørg, mener Kaluka.

– Da er det trolig ikke vrangforestilling, fastslår Blytt og krysser av på riktig sted.

– Har hun hallusinasjoner? Syn? Hørsel?

– Nei.

– Aggressiv?

– Nei, men innimellom, i forbindelse med stell, kan hun si: «Nei, jeg vil ikke.»

Er ikke euforisk

De går gjennom punkt for punkt. Kaluka opplever Bjørg verken som deprimert, engstelig eller euforisk. Heller ikke apatisk eller likegyldig. Hun mangler ikke hemninger, går ikke på gangen uten klær, sier ikke sårende ting til andre. Blir heller ikke lett irritert.

– Plukker hun, spør Blytt.

– Neeeei … men periodevis plukker hun seg oppå nesa.

– Har hun søvnvansker?

– Nei, hun sover godt.

Og hvordan er appetitten? Med frokost i 11-tiden er det ikke rart den ikke er på topp når middagen serveres klokken ett.

– Dette var de nevropsykiatriske symptomene, sier Blytt og går over til agitasjon de siste to uker.

Spiser uten hjelp

Blytt får vite at Bjørg Enga verken vandrer eller klorer, men det hender at hun banner. Hun forsøker ikke å putte hårbørsten i nøkkelhullet. Hun tar gjerne med seg ting på avdelingen, men Kaluka avkrefter at hun river ned gjenstander eller gjør seksuelle tilnærmelser, verken verbalt eller fysisk.

Neste skjema handler om funksjonsnivået i dagliglivet. Bjørg sier fra når hun skal på toalettet, men trenger gjerne en påminning. Hun går selv, og hun spiser uten hjelp, men må hjelpes med klærne.

De fastslår at hun gradvis mister funksjonene, og går over til temaet livskvalitet.

– Hmm, passer ikke helt, sier Kaluka, usikker på hvor hun skal krysse av.

Men jo, Bjørg smiler ofte, flere ganger daglig.

– Liker hun berøring? Kroppskontakt? Tar hun initiativ, spør Blytt.

– Hun liker å ta i hånden. Liker å være med andre, svarer Kaluka.

Har Bjørg vært munter den siste uken? Utstrålt tilfredshet?

Kaluka ler:

– Når hun får sjokolade, så er hun fornøyd. Hun er så glad i sjokolade.

Etter tre kvarter er de ferdig med å kartlegge Bjørg for denne gang.

Smertesjekk

Kaluka henter Bjørg fra stuen. Hun holder godt i håndvesken sin med begge hender. De går inn på rommet hennes.

Der forklarer Kjersti Blytt at hun vil undersøke henne og spør om Bjørg kan gjøre noen øvelser i sengen. Bjørg har ikke noe imot det og syns det er greit at vesken kan stå på nattbordet så lenge.

Mens Blytt løfter på armer og bein, følger Kaluka med på Bjørgs ansiktsuttrykk for å vurdere smerte. Hun noterer det hun ser på et ark. Bjørg syns det gjør litt vondt når hun løfter armen. Men så, liggende på rygg, løfter hun begge beina rett opp, så lett som bare det.

– Du er jo kjempemyk, sier Kjersti Blytt.

– Jeg har tar turnet mye, sier Bjørg Enga.

Måler søvn med aktigraf

Etter ti minutter med bøy og tøy skal hun få aktigrafen rundt håndleddet.

– Den skal måle søvnen din, forklarer Blytt.

Litt skeptisk lar Bjørg forskeren feste uret. Etterpå beundrer hun den nye «klokken». Hun syns den er riktig fin. Og fin er den, for den koster ti tusen kroner. Den skal hun ha på seg i to uker.

– Men blir hun urolig og fikler på den, tar vi den av, og målingen går ut av studien, sier Blytt.

Aktigrafen skal først registrere Bjørgs søvn en uke uten medisiner. Deretter får hun smertestillende – eller placebo. Så måles søvnen i en uke til.

Bjørg finner vesken sin og plukker opp tøyhunden Doffen, som ligger på en brodert stol.

– Han er min beste venn, sier hun og klapper Doffen på hodet.

Bestevennen er oppkalt etter hunden til en av pleierne.

Kan gi økt status

Kjersti Blytt, som har erfaring fra alderspsykiatrien, setter pris på den direkte kontakten med pasientene. Ikke alle forskere henter inn dataene selv.

– Er dere velkomne på avdelingene på sykehjemmene?

– Det er forskjellig. Noen er redd for hva det vil kreve av ressursene – med rette. Det er en svært vanskelig pasientgruppe. De bruker mange medisiner, og avdelingene er ikke veldig godt bemannet. Men det handler om å se verdien av forskning, som kan bidra til økt kunnskap og potensielt øke statusen for sykehjemsmedisin.

– Deprimerte kan virke demente

Sykepleier Jonitha Kaluka synes det er kjekt å være med på studien, som kan føre til noe godt for beboerne.

– Men det kan være vanskelig å svare på spørsmålene, så jeg må tenke over om det stemmer.

– Har du lært noe?

– Det er en påminnelse. Jeg må tenke om jeg gjør de og de punktene i jobben min, nesten som en sjekkliste.

– Hva da?

– Det er lettere å oppdage symptomer. På depresjon, for eksempel. Hvor mye sover de egentlig, hvis de er tidlig våkne? Sover de for lite? Jeg må tenke: Hva er grunnen? Noen kan virke ganske dement, men så er de egentlig deprimert.

– Noen er lett å holde våkne

Kaluka påpeker at det ikke er lett å få til god søvn for alle:

– Det er så individuelt. Noen er lett å holde våkne om dagen, andre ikke. De over 90 blir lett trøtte. Vi prøver å finne på aktiviteter, men så sier de: «Nå vil jeg sove.» Og noen som sover mye om dagen, kan også sove natten gjennom.

Men snur de døgnet, prøver personalet å finne tiltak:

– Særlig når det er fint vær tar vi ut et par av dem – når vi har anledning. Men for noen blir det mange inntrykk, og de blir forvirret når de kommer inn igjen. Da må vi roe dem ned, sier Jonitha Kaluka.

Kjersti Blytt går for å snakke med legen noen etasjer under. Lyset strømmer inn de store vinduene. For en gangs skyld skinner solen i regnbyen.

– I dag burde pasientene vært ute, kommenterer hun.

Men hun kjenner hverdagen for pleiepersonalet:

– Det er jo litt av en sjau å få dem ut.

Kan være placebo

Avdelingsoverlege Jostein Buanes har ingen innvendinger mot at Bjørg Enga kan delta i forskningsstudien. Han kikker på dataskjermen:

– Hun er ikke spesielt medisinert. Veldig stabil. Hun er jo svært dement. Ingen problemer med Paracet.

Legen skriver ut medisinen til henne.

– Vi kaller det Paracet selv om vi ikke vet om det er det. Det kan jo være placebo, sier Blytt.

Men feltet er komplekst: Både depresjon og smerte er vanskelig å diagnostisere. Og depresjon kan skyldes smerte – og omvendt. Atferdsforstyrrelser kan framstå som demens, og vice versa.

– Det er omdiskutert, men antakelig har antidepressiver mindre effektivt på demente enn andre. Da er det uheldig at stadig flere får antidepressiver, særlig når vi vet at risikoen for fall, slag og død øker, sier Blytt.

– Noen ganger ser man effekt, men ofte er man usikker på hva det skyldes. Dette er vanskelig, og derfor er forskningen vanskelig, sier Buanes.

– Så vanskelig at man ikke burde forske om dette?

– Jo, selvfølgelig bør man det, jo viktigere er det. Ellers blir det bare synsing, sier sykehjemslegen.

Forlater sitt siste hjem

Tilbake på avdeling Bryggen overlater Blytt pillene som Bjørg Enga skal bruke til sykepleier Kaluka. Om de er ekte Paracet eller ikke, vet ingen av dem.

I juli brekker Bjørg Enga lårhalsen. Hun blir operert og må ha sterkere smertelindring. Dermed går hun ut av studien. Men de første målingene om henne kan fortsatt brukes. I august dør hun på sykehjemmet. Doffen får hun med seg når hun forlater sitt siste hjem.

Men Jack og åtte andre pasienter fra Domkirkehjemmet er fortsatt med.

– Pleierne tenker lite på pasientenes søvn

– Slik sover eldre og demente

Skal lage lysrom for demente