fbpx Palliasjonens mor Hopp til hovedinnhold

Palliasjonens mor

Dame Cicely Saunders lytter til en pasient.
LYTTENDE: Dame Cicely Saunders var opptatt av pasientenes åndelige behov og mente dette var en viktig del av omsorgen for døende. Foto: St Christopher's Hospice

Et kort og intenst forhold til en polsk flyktning fikk sykepleier Cicely Saunders til å starte historiens første hospice.

I historien om hvordan sykepleie har utviklet seg som fag, troner Florence Nightingale som den mest berømte og markante skikkelsen. Men flere fulgte i hennes fotspor.

En av dem er engelske Dame Cicely Saunders. Hun regnes for å være den moderne palliative pleiens grunnlegger og pionér.

Neste år er det femti år siden Saunders åpnet St Christopher's Hospice i London, og den første pasienten ble skrevet inn. St Christopher's var det første moderne hospicet som også drev med forskning og opplæring i palliativ pleie.

Utvidet smerteforståelse

Hennes ideer om at smertelindring hos døende pasienter er mer omfattende enn «bare» den fysiske smerten, bredte seg på 1960- og 70-tallet til mange land. Saunders lanserte begrepet «total pain», og tilnærmet seg omsorg for døende på en helt ny måte. Den kombinerer oppmerksomhet rundt psykiske, sosiale, følelsesmessige og åndelige problemer som en pasient kan møte når døden nærmer seg.

Førsteamanuensis Bettina Husebø ved Universitetet i Bergen har utdanning innen palliativ medisin og var med på å åpne den første palliativavdelingen på sykehjem i Norge i år 2000. Det var på Bergen Røde Kors sykehjem. Husebø møtte selv Saunders flere ganger.

– Hun var en ganske myndig og direkte dame. Hun spurte alle hun møtte: «Og hvem er det du har mistet?» Hennes erfaring var at motivasjonen for å jobbe innen dette faget ofte var noe man selv hadde gått gjennom i livet, altså at man hadde mistet en av sine kjære tidlig i livet. Det gjorde at man bedre kunne forstå hva andre mennesker opplever i en vanskelig situasjon.

Foto: Privat

Trosset farens forbud

Det var et kort og intenst forhold til en polsk flyktning som fikk Cicely Saunders til å utvikle ideer om omsorg for døende.

Saunders ble født i Hertfordshire i 1918 og hadde tidlig et ønske om å bli sykepleier. I barndommen var hun hemmet av ryggproblemer, og hun var høy av vekst og skoleflink. Dette gjorde at hun opplevde seg selv som en outsider og følte med andre i samme situasjon. Men hennes far likte ikke planene om at hun skulle holde på med de syke og sårete, og sendte henne i stedet til Oxford for å studere filosofi, politikk og økonomi.

Den andre verdenskrig fikk imidlertid Saunders til å endre kurs. Luftslaget om Storbritannia startet sommeren 1940, og bombingen av London fortsatte inn i 1941. 30 000 døde og like mange ble såret. Det var virkelig behov for sykepleiere, så nå trosset Saunders faren og begynte på Nightingale School på St Thomas’ Hospital i London. Der strømmet det på med skadete pasienter etter krigens herjinger.

I en av de mange tekstene forteller hun om jobben. «Vi jobbet natt 12 dager i strekk og hadde så to dager fri. Slik gikk det i tre måneder. Når det var dagvakter, var det delte vakter, med fri én dag i uken, fra kl. 17 den foregående dagen. Jeg var sliten, men dypt lykkelig …»

I GANG: Cicely Saunders som ung sykepleieelev under krigen. Foto: St Christopher's Hospice

Hun skrev også om medikamenter de hadde til rådighet. Det var ikke rare greiene – noen få beroligende midler og morfin, som bare av og til ble brukt. Mens pasientene led av tuberkulose og hadde diverse infeksjoner og skader.

I 1944 var Saunders' rygg så sliten at hun måtte slutte som sykepleier. Hun gikk tilbake til skolebenken og tok utdanning i sosialt arbeid, for deretter å returnere til sin gamle arbeidsplass på St Thomas’s. Hun ville fortsette å jobbe med pasienter, men hjalp nå mer til med sosiale og andre problemer som døende pasienter hadde.

David Tasma

Det var i denne perioden hun møtte mannen som skulle få henne til å dedikere livet sitt til palliativ medisin. Den 40 år gamle polske jøden David Tasma hadde klart å unnslippe Warszawa-ghettoen og hadde endt opp i London som flyktning. På St Thomas var han innlagt og dødssyk av kreft. I løpet av den siste måneden av Davids liv, utviklet de to et nært vennskap, noen mener også et slags kjærlighetsforhold. Saunders brukte mye tid på å snakke med ham. Hun så hvordan han slet med å se meningen med livet. Han slet med at han hadde mistet sin jødiske tro, og med bekymringer for familien.

NÆRT FORHOLD: Den polske flyktningen David Tasma, som ga sin formue til Saundes før han døde. Foto: St Christopher's Hospice

Saunders og Tasma snakket mye om hvor fint det kunne vært for de døende hvis de var på et sted de fikk mer omsorg, der de fant roen på sine siste dager. Tasma bestemte seg for å gi Saunders 500 pund til dette formålet, en stor sum på den tiden. Han følte at han ikke hadde fått utrettet noe av betydning i sitt korte liv, og ba henne virkeliggjøre drømmen om et hjem for døende. En januardag i 1948 døde han.

Mer enn den fysiske smerten

Saunders hadde nå en livsoppgave. Ideene om at døendes smerte omfatter mer enn den rent fysiske, begynte å ta form. Men fra en kollega fikk hun denne klare beskjeden: «Ingen hører på en sykepleier. Skal du komme noen vei, må du bli lege.» Som sagt så gjort. I en alder av 33 år tok hun fatt på medisinstudiet. I 1958 var hun ferdig og ble snart ansatt som medisinsk ansvarlig på St Joseph's Hospice. Her forsket hun på smertelindring og prøvde ut sine ideer om «total pain». Hun var kritisk til andre legers restriktive holdning til morfin og heroin som smertelindring, og at døende ble stuet bort på et rom og overlatt til seg selv.

Saunders hadde lagt merke til hvordan pasienter som fikk omsorg rundt åndelige spørsmål, trengte mindre smertestillende medisiner.

Døde på "sitt eget" hospice

I årene som fulgte, skrev Saunders en rekke tekster om smertelindring, om eutanasi, forskning og utdanning i palliativ medisin. Hun knyttet til seg en rekke fagfolk som jobbet sammen med henne om å utvikle moderne palliativ omsorg. Hun hadde talent for å promotere ideene og planene sine. Slik fikk hun tak i midler til å bygge det første moderne hospicet, bygget på ideene hun selv hadde utviklet. Disse evnene ga henne også mange kontakter i utlandet som adopterte ideene inn i sitt eget helsevesen. Saunders ble selv medisinsk direktør ved St Christopher's Hospice og arbeidet ved institusjonen frem til år 2000. Hun mottok en rekke priser og fikk blant annet tittelen Dame fra dronningen.                                                 

I 2005 døde hun selv på St Christopher's Hospice av brystkreft. 

Kilder: Wikipedia, BMJ, Cicely Saunders Institute, St Christopher's Hospice, Norsk Palliativ Forening

Hun var en ganske myndig og direkte dame. Hun spurte alle hun møtte: «Og hvem er det du har mistet?»

Bettina Husebø