– Sykepleie­forskning bør handle om sykepleie

Å tenke tverrfaglig blir gjerne trukket frem som et tegn på soliditet. Det kan stilles­ som krav når forskningsmidler skal fordeles, grupper settes sammen og prosjekter utformes. 

Alle er derimot ikke like begeistret for tverr­faglig forskning og for hvordan det virker inn på sykepleierfagets posisjon.

– Faren er at sykepleiefokuset lett blir borte, sukker Åshild Fause, som er førsteamanuensis ved Institutt for helse- og omsorgsfag på Universitetet i Tromsø.

– Problemet med mye av dagens «sykepleieforskning» blir at den rett og slett ikke handler om sykepleie.

Observere og gjøre

Som forsker har Fause vært opptatt av å vise sykepleiens betydning for hvordan pasienten blir ivaretatt, og historiske perspektiver går som en rød tråd gjennom mye av hennes virke. Selv om hennes eget virke må kunne defineres som nettopp tverrfaglig, er Fause langt ifra tilfreds med hvordan tverrfaglighet kommer til uttrykk i dagens sykepleieforskning.

– Sykepleie handler om å observere og å gjøre,­ og det er det sykepleieforskning primært bør ­være opptatt av, understreker hun.

– Selvsagt må man samarbeide med andre, og sykepleiere har alltid samarbeidet med andre ­yrkesgrupper, men for å få til et godt samarbeid, er det viktig at man har en tydelig yrkesprofil og faglig trygghet på sitt felt.

Selv blir hun bare mer og mer bevisst på at et vesentlig bidrag til sykepleiens kunnskapsgrunnlaget er å finne i sykepleiens tradisjon og historie.

– Gjennom empiriske nærstudier av sykepleieutøvelse over tid ser vi at fag og utøvelse har endret og utviklet seg. Noe har aktualitet fortsatt, mens andre forhold er borte. Fordi dagens kunnskapsgrunnlag og sykepleieutøvelse også bygger på tidligere praksis, er sykepleiekunnskap et ­historisk produkt.

Misforståtte målestudier

Fause understreker at sykepleiere selvsagt innhenter sin kunnskap fra en rekke fagfelt og mener reelt tverrfaglig samarbeid mellom for eksempel sykepleiere og leger er essensielt for god utøvelse av faget.

– Uten det tette og nære samarbeidet med ­legene, hadde verken sykepleie eller medisin kunnet utviklet sine fag. Men om man skal kalle noe for sykepleieforskning, bør det i større grad dreie seg om selve faget vårt.

Dersom sykepleieforskere bruker tiden sin på rene målestudier som andre fagpersoner like­ godt kunne gjort, er dette ifølge Fause en misforstått prioritering.

– Overalt er det i dag et krav om tverrfaglighet for å få støtte til forskningsprosjekter, og vi ser at sykepleiere som gjør målestudier ofte er tatt opp i forskningsgrupper der leger dominerer. I slike miljøer taper sykepleierne terreng og posisjon.

Uenig

Den erfarne forskeren Anners Lerdal er ikke entydig enig i Fauses konklusjoner.

– På noen områder trenger sykepleievitenskapen å drive egen forskning, men min erfaring fra tverrfaglig forskning på kliniske problemstillinger er at resultatene herfra ofte gir en mer helhetlig forståelse av pasientens situasjon enn om de blir studert kun ut fra én profesjons perspektiv.

Lerdal, som er sykepleier, professor II ved UiO og forskningsleder ved Lovisenberg Diakonale Sykehus, mener løsningene ofte blir mer sammensatte, bedre for pasientene og lettere anvendt når et tverrfaglig forskerteam diskuterer konsekvenser av funn.

– Deltakere i et tverrfaglig team lærer dessuten mye om hverandres profesjoner og tenke­måter. Dette kan bidra til bedre samarbeid i ­pasientbehandlingen i tilfeller der forskerne også er klinikere.

Lerdal kan gå med på at en del av forskningen sykepleiere driver med nok kunne vært utført av andre faggrupper, men er ikke enig i at dette nødvendigvis er problematisk.

– Vi behøver ikke være så engstelige for at forsk­ning sykepleiere driver også bidrar til andre fag og profesjoner. God forskning bidrar til anerkjennelse, og det er viktig at vi «snakker opp» god forskning som gjøres av sykepleiere.

Mindre synlige

Åshild Fause er på sin side opptatt av at sykepleiere som bedriver forskning, i større grad bør være opptatt av hva det er som gjør faget unikt.

– Muligheten for å kunne utøve god sykepleie blir stadig mer begrenset. Det handler da gjerne­ om organisering, ledelse og ressurser. Derfor er det viktig å tydeliggjøre faget og hva vi gjør, ­understreker hun.

Ifølge Fause er nemlig sykepleiere og deres bidrag blitt langt mindre synlig i samfunnet i dag enn tidligere.

– Jeg mener sykepleie er det faget som i dag er mest utsatt innen helsevesenet. Det eneste­ stedet der du for eksempel ser ordet «pleie» på universitetssykehuset her i Tromsø i dag, er på skiltene som blir satt opp med «Her utføres gulvpleie».

En utsatt posisjon

Fause påpeker blant annet at sykepleieutdanningen i dag har tatt opp i seg så mye annet at det går på bekostning av det rent sykepleiefaglige.

– Utdanningen har ikke gjennomgått noen ­reel utvidelse siden 1948 da den første sykepleie­loven kom. Utdanningen som den gangen krevdes for å bli NSF-medlem var treårig, og det er den fremdeles, samtidig som det i dag er mange ­ulike fag som skal inkluderes. Og når mer skal inn i ­utdanningen, må det jo gå på bekostning av noe annet, påpeker Fause.

– Jeg kritiseres for å være gammeldags i min tilnærming og for ikke å følge med i tiden. Men jeg tror at min brede historiske kunnskap gjør meg i stand til å se utviklingstrekk, brudd og endring i faget. Og det jeg ser, er at ­faget sykepleie nå er i en utsatt posisjon der det stadig taper terreng.

Fause minner om at sykepleiere fortsatt er den største yrkesgruppa i det norske helsevesenet.

– Men forskningsmessig står vi svakt. Det er ikke mange forskningsgrupper som løfter fram sykepleiefaglige problemstillinger.