Syrisk sykepleier leier ut brudekjole

– Selv om vi bare bor i et telt, kan vi jo skape hjemmet vårt til et paradis, smiler Maha.

Nær grensen til Syria

Hun tar imot i flyktningleiren Inmaa, nord i Libanon. Veggene i teltet er dekket av vevde tepper i god kvalitet, knall røde med mønster i hvitt og svart.

Her inne i teltet kan man stå oppreist. Utvidelsen av takhøyden har de selv bekostet, slik mange har gjort her i leiren.

Det er bare 12 kilometer til grensen til Syria. Og hjembyen hennes, Qusair, er heller ikke langt unna grensen.

Kjøpte brukt brudekjole

Maha ble sykepleier i 2008, hjemme i Syria, og er 28 år. Det er etter at hun har fortalt om flukten, hjemlengselen og drømmene sine at hun plutselig løfter fram en kartong. Opp trekker hun en kritthvit brudekjole. Hun har kjøpt den brukt, men det er ikke hun selv som skal bruke den.

– Den har jeg tenkt å leie ut, forteller hun.

Skulle noen sømmer revne eller paljetter ramle av, vet hun råd. For sy, det kan hun. Og bryllup er det mange av – her er det mange familier som vil gifte bort døtrene sine.

Jobbet frivillig på feltsykehus

Da Maha var ferdig utdannet, fikk hun ikke jobb som sykepleier. I stedet hjalp hun naboene med diverse helsehjelp, uten å ta betalt for det.

– Sykepleie er å gi uten å kreve noe tilbake, har hun nettopp fortalt.

Les også om sykepleier Amal som bor i samme leir.

Siden sykepleieyrket ikke ga inntekt, åpnet Maha en butikk i stedet. Så kom krisen i landet.

Slik er historien videre: Hun meldte seg som frivillig på et feltsykehus og pleiet blant annet pasienter med sårskader. De kunne behandle brudd, men utførte ikke operasjoner på dette sykehuset.

– Vi bodde der, forteller hun, – vi kunne ikke gå ut, det var for farlig.

Arbeidet gjorde henne mindre redd

De levde under jorden, to etasjer ned. Sykehuset var delt i to, en for familier, en for pasienter.

Hun bekrefter at hun var redd, slik alle var, men tankene ble avledet av arbeidet med pasientene.

Kampene utenfor ga seg ikke. Motvillig måtte hun innse at det var ingen vei utenom. De måtte forlate hjemlandet. Dette skjedde en måned før ødeleggelsene var totale.

Dro i mørket

– Det var paniske tilstander i gatene da vi dro fra Quasir.

Alle var på jakt etter et kjøretøy som kunne ta dem vekk fra krigen. Mange gråt, og det lå skadde mennesker på bakken.

De ventet til det ble natt, så dro de på en fullastet lastebil uten lysene på, for ikke å bli sett. Med i følget var tre brødre med koner, mor og far. Kuler, bomber og raketter var rundt dem hele tiden.

De kom fram til Hessia. Der kjente de ingen, men en familie forbarmet seg over dem og ga dem losji. De dro videre til Qara og overnattet i et uferdig hus, som bare besto av sement.

Flukten varte i tre døgn. Pengene deres var tatt fra dem.

Vil videre i livet

Datoen sitter som spikret: 3. mai 2013 kom de til Libanon.

I ett år var de i Arsal, så kom de hit.

– Hva nå?

– Jeg vet ikke.

– Hva vil du?

– Jeg drømmer om å jobbe for å komme videre i livet. Jeg venter på å få komme hjem, men vet at det ikke er håp på lenge. Jeg er egentlig desperat etter å komme hjem. Bestefar er igjen i Syria.

– Kan du jobbe som sykepleier?

– Det er nok umulig. Jeg tar hva som helst.

Men hun har prøvd: For to måneder siden søkte hun en jobb på et sykehus ikke langt unna.

– De sa de skulle ringe, men jeg har ikke hørt noe

Hun ville gjort det gratis. Slik blir mange syrere utnyttet, og libaneserne blir presset ut av jobbene. Dermed er det grobunn for skepsis mot flyktningene i Libanon.

Arbeidsgivere benytter sjansen – betaler dårlig og krever lange vakter.

Tror på skjebnen

– Dette skjer. Jeg tror det er skjebnen, sier Maha sindig.

– Jeg tenker hele tiden: Hvordan kan jeg forbedre meg selv. Livet går videre. Det er et faktum at vi har forlatt Syria. Når vi engang kan dra tilbake, skal vi bygge opp landet igjen.

Men slik brudekjoleideen viser, venter ikke Maha på at andre skal ordne opp.

– Ønsker du en framtid her eller i et annet land?

– Jeg har ikke svar. Vet ikke

Men hun syr. Lærer seg data og engelsk, vil studere mote og design. Kjolen hun har på seg har hun selv sydd.

– Jeg ønsker å øke kompetansen min.

Vil være uavhengig

Mor Fayzeh har sittet stille og lyttet mens datteren har blitt intervjuet.

– Hvordan vil du beskrive din datter?

– Lidenskapelig. Hun jobber alltid, er alltid den som gir og hjelper andre. Hun arbeider bedre enn en mann, sier mor Fayzeh.

– Hva er grunnen, tror du?

– Kanskje fordi hun er eneste jente i søskenflokken. Hun har vokst opp med tre brødre.

Maha er nummer to i rekken.

– Føler du deg sterk selv?

– Ja, jeg liker ikke å være avhengig av noen, men stoler på meg selv, sier Maha.

– Hvordan sover du om natten?

– Det som gjør det hardt, er heten som kommer av den brennende solen.

I det ene hjørnet går en vifte. Den svaler litt, men på dager som i går, da det var nesten 40 grader, er teltet som et drivhus.

Alltid aktiv

I går begynte hun – som frivillig – å føre lister over dem som bor i leiren:

Navn, yrke, utdanning, antall barn og så videre. Hun gjorde det samme for Kirkens nødhjelp, som har sørget for rent vann og sanitæranlegg her i leiren.

Broren Khodor kommer. Han er bare 22 år, men er gift og har en datter.

Vi takker for oss og går videre på vår tur i leiren. Etter en stund kommer vi til inngangsområdet der det er butikk, bakeri – og en systue. På veggen henger dameklær i fikse fasonger. Og ved symaskinen, hvem sitter der? Jo, det er virksomme Maha som nå er i gang med å reparere en dongeribukse. Kanskje blir det noen slanter å hente, kanskje ikke. 

Les hele temaet om syriske flyktninger i Libanon