— Psykiatriske medika­menter skader hjernen

I USA bruker en av fem farmasøytiske legemidler. 1,9 millioner mennesker mellom 18 og 65 år er i dag registrert som mottakere av uføretrygd, fordi de er invalidisert av en psykisk lidelse. Forholdene i USA er utgangspunkt for boka «En psykiatrisk epidemi. Illusjoner om psykiatriske legemidler», som den amerikanske vitenskapsjournalisten Robert Whitaker skrev i 2011, men som nå er oversatt til norsk. Han har tatt for seg resultatene av langtidsstudiene av effekten av psykiatriske legemidler i forskningslitteraturen.

Økning i vestlige land

Dette kan fort sees på som et nordamerikansk fenomen. USA mangler mange av de sosiale sikkerhetsnettene som finnes i mange andre land, slik som gratis helsetjenester. Men det har også i andre land  rundt om i den vestlige verden vært en kraftig økning i invaliditet på grunn av psykiske lidelser de siste 20 årene. Det gjelder både Australia og New Zealand, i tillegg til land som Danmark, Tyskland og Island.

Tredobling i Norge

I Norge var i underkant av 67 000 uføretrygdet i 1990 på grunn av psykiske lidelser. I 2009 var tallet steget til vel 97 000, viser tall fra NAV, som Whitaker har med i det norske forordet.

Søren Brage, overlege ved Arbeids- og velferdsdirektoratet, har bidratt med to artikler hvor han tar for seg medisinske årsaker til uføreytelser blant unge i alderen 16–24 år, fra 1977 til 2006. Brage skriver at det har vært en tredobling av unge uføre de siste 30 årene.
I artiklene kommer det fram at psykisk sykdom er den viktigste årsaken til ung uførhet. Rundt halvparten av dem har en alvorlig psykisk lidelse.

Det er særlig depresjon og angstlidelser som er gitt som uføreårsak de siste årene. 
Brage kan ikke gi noe entydig bilde av årsakene til økningen i uføreytelser til unge. Men han peker på faktorer slik som bedret medisinsk behandling, økt offentlig forsørging og endringer i arbeidslivet kan være medvirkende årsaker til økningen.

Gitte Huus, avdelingsdirektør for Psykisk helsevern og rus i Helsedirektoratet, sier at når det gjelder økning av psykiske lidelser i befolkningen, er det vanskelig å måle fordi det er brukt mange ulike definisjoner av psykiske lidelser.

– Det kan variere hva de intervjuete legger i definisjonene av psykiske lidelser og vansker. Men det kan se ut som det har vært noe økning i gruppen barn og unge, sier hun.

Kjemisk ubalanse

Hvis framskrittene innenfor psykiatri og psykiatriske legemidler har vært så store, og brukes i så stor grad og av så mange mennesker, burde det ikke vært en nedgang i antall psykiske lidelser istedenfor en økning? Kan det hende at disse legemidlene er med på å bidra til denne økningen, spør Whitaker.

For å kunne svare på disse spørsmålene går han tilbake til de psykiatriske legemidlenes begynnelse. Whitaker skriver at da førstegenerasjons psykiatriske medikamenter ble oppdaget på 1950-tallet, hadde forskerne liten kunnskap om hvordan nevronene kommuniserte med hverandre.

Den gang antok forskerne at hvis man laget et legemiddel som kunne øke serotoninnivåene i hjernen, så ville det lette depresjon. Dette førte til medikamentene «selektiv serotoninreopptakshemmere» (SSRI).

De psykiatriske legemidlene ble sammenliknet med insulin for diabetespasienter. Tanken bak SSRI-preparater var altså at de kunne fikse den kjemiske ubalansen i hjernen. På samme måte gikk forskerne ut fra at psykoser var forårsaket av for mye dopamin. Ved å skape medikamenter som blokkerer for dopaminopptaket, ville antipsykotika kunne normalisere balansen i hjernen.

Forstyrrende medikamenter

Men dette synet har flere forskere forkastet. Når en person blir gitt psykiatriske medikamenter, vil hjernen prøve å kompensere for virkningen av medikamentene, men etter en viss tid vil hjernen «gi opp» dette. Funnene er beskrevet i en vitenskapelig artikkel skrevet i 1996 av nevroforsker Steve Hyman, som Whitaker viser til.

Hyman konkluderte med at vitenskapen gjennom de siste førti årene viste at før medikamentell behandling lider ikke pasienter med schizofreni, depresjon eller andre psykiske diagnoser av en kjemisk ubalanse i hjernen. Men idet pasientene blir gitt psykiatriske medikamenter, forstyrres de vanlige funksjonene i nevrobanene og hjernen til personen begynner å fungere unormalt.

Må se hele bildet

Gitte Huus sier at det ikke er mulig å basere nasjonale faglige retningslinjer på forskning som understøtter ett syn, men at man må se på det store bildet som forskningen viser.

– Når det gjelder retningslinjene for utredning, behandling og oppfølging av personer med psykoselidelser, baserer vi det både på kunnskap fra forskning og kunnskap fra brukerne. Medikamentene er en del av anbefalingene, i tillegg til anbefalinger av en del andre behandlingsmetoder. For eksempel er det de første retningslinjene som anbefaler musikkterapi.

Huus sier det hele tiden kommer ny og oppdatert forskning på feltet. De skal snart ha en ny gjennomgang av retningslinjene for psykose og se om det er behov for endringer.

– Det er viktig med god og balansert informasjon om medikamenter. Det er mange som har nytte av dem og de skal ikke føle seg stigmatisert.

Medisinsk søppelhaug

Whitaker mener at psykiatriens teori om psykiatriske medikamenter som motmidler mot kjemiske ubalanser i hjernen vokste like mye ut ifra ønsketenkning som fra vitenskap.

Han siterer den irske psykiatriprofessoren David Healy, som i 2005 skrev at serotoninteorien hører hjemme på den medisinske søppelhaugen sammen med «onaniteorien om sinnssykdom».

Likevel, medikamenter som antidepressiver har hatt stor kommersiell suksess på markedet. Whitaker skriver at legemiddelfirmaenes feilaktige, men effektive markedsføring er en av årsakene til det høye medikamentforbruket.

Uavhengig forskning

Erik Johnsen ved avdeling for spesialisert psykosebehandling på Haukeland sykehus medgir at det er en del kommersielle krefter som hele tiden ønsker nye markeder for legemidlene sine.

– Men litteraturen omkring mulige negative langtidseffekter er metodologisk vanskelig og sprikende. Selv om dette er en bekymring som må tas på største alvor, er der også flere nye, store studier som finner lavere dødelighet hos dem som bruker antipsykotika sammenliknet med ikke-bruk ved schizofreni.

Johnsen sier at det ved Divisjon psykisk helsevern pågår forskningsprosjekter om effekter og bivirkninger av medikamentell behandling, prosjekter som er uavhengige av legemiddelindustrien. De jobber kontinuerlig med å forberede kompetansen på riktig medisinbruk. Han sier de også er opptatt av å kartlegge hvordan pasientene opplever å ta denne typen medisiner.

Polarisert

Men Whitaker mener det oppstod et stort gap mellom den historien offentligheten ble fortalt, at medikamentene fikser en kjemisk ubalanse i hjernen, og den forskningen som tilsier at psykiatriske medikamenter ikke har en langvarig positiv effekt. Snarere tvert imot.

Psykiater Johnsen på sin side opplever at diskusjonen rundt psykiatriske medikamenter og negative effekter ofte blir svært polarisert og ensidig.

– Jeg er nå 41 år og har jobbet i psykiatrien i en periode der jeg ikke kjenner meg igjen i kritikken om ensidig medisineringsfokus. Det er en bakside med ensidig kritikk av medikamenter at det kan ta fra mennesker troen på at vi kan hjelpe dem og at det vi gjør har en verdi. 

Whitaker sier at det er en sterk motvilje blant mange psykiatere til å ta forskningen som motbeviser den positive effekten av medikamentell behandling innover seg.

– Det er en stor grad av kognitiv dissonans i mange psykiatriske miljøer. De ser bevisene, men vil ikke se dem, sier journalisten og forfatteren.

Johnsen understreker at han kun kan snakke ut ifra seg selv og slik han oppfatter sine kolleger. Men han kjenner ikke seg igjen i at psykiatrien ikke vil erkjenne forskningen som tyder på at medikamenter kan ha negative langtidseffekter.

– Tvert imot opplever jeg at vi er opptatt av langtidseffekten av medikamentene. I forbindelse med antipsykotika vil god klinisk praksis tilsi bruk av laveste effektive doser, og at kombinasjonsbehandling med flere antipsykotika samtidig, bør unngås.

Overlege Brage sier at han ikke har sett på medikamentene i seg selv som eventuell årsak til økning i uføre på grunn av psykiske lidelser.

– Slik vi har forstått situasjonen, kan det hende at økningen i unge uføre skyldes at de tidligere ble forsørget av familien, mens at det i dag er det offentlige som har tatt over forsørgeransvaret. Det kan også være at dagens arbeidsliv har presset ut mennesker med alvorlige psykiske lidelser som før hadde arbeidsoppgaver som lettere lot seg gjøre selv om man hadde en psykisk sykdom, tror han.

Psykiater Johnsen sier det er et paradoks at det i et så materielt rikt land som Norge er en så stor økning av uføreytelser på grunn av psykiske lidelser.

– Men vi lever i et stadig mer spesialisert samfunn som stiller stadig større krav til prestasjonsevne. For 50 år siden var det kanskje flere nisjer for dem som ikke hadde 100 prosent arbeidsevne, men i dag er det stadig færre slike jobber, og enda færre for dem med alvorlige psykiske lidelser.

Gitte Huus er enig at økningen i uføreytelser kan ha en sammenheng med et krevende arbeidsmarked. 

– Holdningen har gjerne vært at man først må bli frisk for så å komme ut i arbeid. Men det foregår nå et prosjekt hvor det kan se ut som selv de med alvorlige psykiske lidelser kan komme i jobb dersom det blir tilrettelagt godt, forteller hun.