fbpx – Ikke gå fra meg Hopp til hovedinnhold

– Ikke gå fra meg

Wenche Rønning var alvorlig syk, men fikk ikke ha foreldrene hos seg på sykehuset. Det har satt varige spor. Foto: Privat

Frem til sent på 70-tallet fikk ikke barn ha foreldrene hos seg på norske sykehus.

Wenche Rønning (bildet) har bitre minner fra Ullevål sykehus. Som 7-åring fikk hun kreft.

Ullevål sykehus 1967: Steintrappen foran den store murbygningen er bratt. Hun tar et fast tak i farens store hånd mens de går de siste trinnene opp mot døren. Det har vært en fin morgen. Nesten som en feriedag, enda sommeren ligger foran dem. Faren som ikke skulle på jobben. De tre sammen rundt frokostbordet. En blanding av høytid og alvor. Hun hadde badet, og moren stelte håret hennes før de begge tok på seg kjoler.

På toppen av trappen stopper de. Døren er låst, men det er en ringeklokke på veggen. Det kommer en sykepleier for å åpne. De voksne prater sammen, lavmælt og uten smil, mens solen kiler henne i nakken og vil leke. Hun husker ikke hva som blir sagt, eller uttrykkene i foreldrenes ansikt før de skal gå ned igjen den bratte trappen. Men farens hånd som til slutt må slippe taket, og sykepleieren som trekker henne bort fra lyset og inn i den kjølige gangen, klarer hun ikke å glemme. Så blir den tunge døren lukket bak henne, og deler livet i to.

Fjernet speilene

– Jeg var livredd, og forsto ikke hvorfor foreldrene mine gikk fra meg, forteller Wenche Rønning (54) om sitt første møte med Ullevål sykehus, 7 år gammel. Hun hadde kreft i munnhulen, og måtte ligge lange perioder på sykehuset, uten at foreldrene fikk være hos henne annet enn på korte besøk. Det er en opplevelse det fortsatt er vondt å snakke om.

Inne på sykehuset ble hun ført bort til et stort badeværelse, og den obligatoriske vasken alle nye pasienter måtte gjennom. Hun skulle så gjerne hatt moren der da hun måtte ta av seg den fine kjolenigjen. Hun kunne ha holdt fast i den varme hånden hennes da hun gikk opp i det store karet med vann for å bli skrubbet av en fremmed pleier. Kanskje moren kunne ha forklart henne hvorfor hun måtte bade enda en gang denne morgenen?

Med en alvorlig kreftdiagnose tilhørte Wenche en gruppe der bare et fåtall av de små pasientene overlevde denne sykdommen på 60-tallet. Hun måtte ligge på en sengepost med voksne pasienter. Ingen trodde hun ville komme hjem igjen.

– Jeg husker at alle speilene ble fjernet så jeg ikke skulle se hvordan jeg så ut. De rundt meg visste mer om min situasjon enn det jeg selv gjorde, sier hun og legger til at det kanskje var bra. Da forsto hun heller ikke alvoret, eller oppdaget uroen i blikkene til foreldrene når de var på besøk. Men hun husker at de andre barna hun traff på sykehuset, som også hadde kreft, forsvant. En etter en. Ingen fortalte henne hvorfor.

Et tidsskille

Det var diagnosen og behandlingen som sto i sentrum, og det var strenge tiltak for å forebygge og redusere smitte. Derfor hadde foreldrene begrenset adgang til sykehusene. Blant helsepersonell var det dessuten en utbredt holdning om at barna hadde det best hvis foreldrene ikke var hos dem. Så fort foreldrene kom begynte barna lett å gråte.

Les også: Da barn lå alene på sykehus

Sent på 60-tallet ble imidlertid både leger og psykologer stadig mer oppmerksomme på de følelsesmessige behovene til barna som lå på sykehuset. I 1969 oppnevnte daværende helsedirektør, Karl Evang, etter påtrykk fra foreldre og Mental barnehjelp, et sakkyndig utvalg som skulle se på forholdene på norske sykehus. Komiteen besto av barnepsykiater Anne-Marie Auestad, oversykepleier på Ullevål sykehus barneavdeling Helga Nyhus, klinisk psykolog Bjørn Killingmo og barnelege Helene Pande.

I 1970 presenterte de resultatet av arbeidet, oppsummert i ti hovedpunkter, gjennom boken «Når barn må på sykehus». Disse punktene skulle bli retningsgivende for barns rettigheter mens de var innlagt på sykehus og ble i sin helhet til Forskrift for barn på sykehus, vedtatt i 1979. Alle barn skulle heretter ha muligheten til å ha en av de foresatte hos seg under hele sykehusoppholdet, og sykehusene måtte nå tilrettelegge for dette. Dermed startet en ny epoke i norsk sykehushistorie.

Behandlet som en gjenstand

Så annerledes alt hadde vært hvis også hun fikk ha foreldrene hos seg da livet var som tøffest. Så annerledes det hadde vært for dem alle, de som var en del av norsk sykehushistorie, da nesten ingen forsto hvor viktig det var for et lite barn å ha foreldrene hos seg.

– Jeg husker at jeg ble trillet inn i auditoriet i bare undertøyet og plassert foran en gruppe mannlige leger og studenter som hadde morgenmøte. Der ble jeg behandlet som en gjenstand med et interessant sykdomstilfelle. Mine følelser og behov var uvesentlige, forteller Wenche.

Hun husker ydmykelsen. Og skammen over den nakne huden. Det er mange episoder. Minner som har satt seg fast i hukommelsen og som gjør at hun fortsatt blir kvalm hver gang hun må tilbake på sykehuset for kontroll. Samtalen med legen, der hun måtte sitte uten foreldrene, mens sykdomsforløp og videre behandling ble gjennomgått. Det var skremmende ord og vanskelige spørsmål. Som da legen spurte om det var kjente sykdommer i nær familie.

Det er likevel minnene om de innholdsløse dagene i den store sykehussengen, uten fysisk kontakt og trøst, som har vært tyngst å bære. Sykepleierne som aldri hadde tid, eller kanskje ikke så det tillatt å ta henne på fanget, eller gi henne en trøstende klem. Som sa at hvis hun gråt kom ikke foreldrene på visitt. Nesten femti år senere klarer Wenche fortsatt ikke å gråte.

Trenger trøst

For et barn er det å få trøst viktig for å føle tillit og trygghet, og ifølge sykepleier og forsker Trine Klette er det den nærmeste omsorgsgiveren som er den viktigste kilden til trøst. Gjennom doktorgradsavhandlingen «Tid for trøst» har hun undersøkt betydningen av trøst i barndommen, og konsekvensene av atskillelse mellom mødre og barn.

Hun forteller at behovet for trøst er knyttet til opplevelser av frykt, smerte, sorg, uro, sinne og skam. For et barn som legges inn på sykehus vil nettopp disse følelsene være sentrale, slik Wenche også forteller.

– Når foreldrene ikke er til stede, vil også den mest truende følelsen for et barn, nemlig frykten for å bli forlatt av sine nærmeste, dukke opp. Summen av dette kan føre til at barnet «kopler seg fra» følelsesmessig, og utvikler en engstelig unnvikende, eller desorganisert form for tilknytning. Men barnets alder og lengden på atskillelsen vil selvsagt spille inn her.

– Forskning viser at det er klare sammenhenger mellom tilknytningsforstyrrelser og til dels alvorlige lidelser og plager videre i livet. Et barn som får tilstrekkelig med trøst, eller nærhet fra sine nærmeste, vil tilsvarende bli trygg og sterk, forklarer Klette.

Selv har Wenche ofte spurt seg selv hvem de var, disse sykepleierne som skulle være hennes omsorgspersoner. Hadde de små barn hjemme? Hadde de et ønske om å ta opp de små barna for å gi trøst og lindring, men opplevde at tiden ikke strakk til? Og hva med hennes egne foreldre? Kunne de ha nektet? Satt ned foten og forlangt å få være sammen med datteren på sykehuset?

Gjorde som de fikk beskjed om. Gunn Lundquist jobbet som barnepleier på barneavdelingen på Ullevål sykehus på 60-tallet, og var også rundt på flere av de andre avdelingene. Hun husker godt hvordan barn og foreldre led under det strenge sykehusregimet, som forbød samvær utenom en kort visittid.

– Jeg har tenkt mye på hva vi var med på. Hvor fortvilet foreldrene var og hvordan vi likevel måtte sende dem hjem mens barna gråt og trengte trøst. Det føltes så galt. Nå, så mange år etterpå, er det fortsatt vanskelig å tenke på dette, forteller hun.

Sammen med tidligere kolleger har hun flere ganger pratet om de strenge forholdene som var på norske sykehus den gangen de jobbet som pleiere. I dag virker det ubegripelig.

– Når vi tenker tilbake på den praksisen som var på sykehuset på 50- og 60-tallet, virker det helt vanvittig. Det er vonde og vanskelige minner. Men på den tiden var det et helt annet sykehusregime, og vi som jobbet som pleiere turte ikke annet enn å adlyde oversykepleiere og leger.

Traumefabrikker

Den amerikanske psykoanalytikeren Rene Spitz beskrev på midten av 40-tallet tilstanden hos små barn som ble forlatt av moren eller omsorgspersonen over lengre tid. Disse barna fikk en form for depresjon som han kalte anaklitisk depresjon. Dette var den samme reaksjonen man så hos små barn som lå på sykehuset uten at foreldrene fikk være hos dem.

Ifølge barnepsykolog Magne Raundalen er det deretter to sammenfallende begivenheter som virkelig satte bevegelse i kravet fra foreldrene om å være sammen med barnet på sykehuset. Det første var en gryende bevegelse i barnelegeforeningen, American Association for Pediatrics, på 50-tallet, for å engasjere seg mot barnemishandling.

– Når barnelegene gikk høyt ut på banen for å bekjempe barnemishandling og omsorgssvikt med tilknytningsskader som et sentralt tema, rammet deres eget søkelys etter hvert dem selv. Det vil si barnesykehusets praksis og rutiner som innebar brudd i kontakten mellom barnet i krise og foreldre, sier Raundalen.

Den andre begivenheten fant sted i England der James Robertson tidlig på femtitallet laget dokumentarfilmen, «A Two-Year Old Goes to the Hospital».

– Sammen med barnepsykiater John Bowlbys forskning om tilknytning, separasjon og depresjon, ble filmen et viktig verktøy i foreldrenes kamp for å være med barna sine i en krisesituasjon. Dette er faktisk fundamentet for den erkjennelsen vi står for i dag, sier Raundalen.

Han tror det er mange som bærer på vonde minner, både tidligere pasienter, men også de som jobbet på sykehusene.

– Når vi vet at barn på sykehus ofte må gjennom langvarige og smertefulle behandlingsopplegg, skremmende operasjoner, og perioder der de har vært så medtatt at de har kjent lukten av død, er det ikke for ille å kalle sykehusene for femti år siden for traumefabrikker.

Disse jobbet med traumene:

Prisen for å overleve

Wenche var heldig. Hun overlevde den alvorlige kreftsykdommen og kunne til slutt reise hjem fra sykehuset. Kanskje var det viljen som fikk henne gjennom de lange månedene i sykehussengen? Eller leken der hun var både lærer og elev, hvor hun startet hver morgen med opprop og ga seg selv lekser. Skapte struktur i de meningsløse dagene som hun selv måtte fylle med innhold. Hun jobbet seg gjennom hele 2. klasse på den måten, og kunne fortsette i samme klasse da hun ble skrevet ut fra sykehuset.

Hun er også takknemlig for den kvinnelige pasienten, en lærerinne, som tok henne på fanget for å spille piano. Det skjedde bare noen få ganger, men var nok til at hun følte seg sett. Hun vet ikke hvem denne kvinnen var, eller om hun hadde barn hjemme. De traff hverandre aldri igjen. Men møtene de hadde ved pianoet hadde nok betydning for dem begge. En stund etter at Wenche ble skrevet ut fra sykehuset fikk hun tilsendt et piano fra damen.

Men sykdommen hadde satt spor. Noen av senskadene viste seg med en gang, mens andre fortsatt dukker opp. De høye stråledosene mot hodet som førte til at hun senere har fått nye svulster. Kjeven som ikke ville vokse etter behandlingen. Det å måtte trekke alle tennene som 8-åring har kanskje vært noe av det verste.

Det har vært mye smerte, så mye å holde ut. Men midt i alt det vonde har hun likevel klart å rydde plass til et liv. Til ekteskap og tre barnefødsler, til utdannelsen som sykepleier og det meningsfulle arbeidet som kreftsykepleier, selv om hun aldri vil klare å jobbe fulltid. Og så er det barnebarna som gir henne så mye glede. Det har vært mange gode opplevelser. Mye omsorg og mye kjærlighet.

– Men prisen for å overleve har vært høy, sier hun stille.

Jeg har tenkt mye på hva vi var med på. Gunn Lundquist, barnepleier

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.