fbpx Halvsøsteren Hopp til hovedinnhold

Halvsøsteren

FØDT SÅNN: Bård Nylund jobber for at folk skal komme ut av skapet. Men bare når de er klar for det.

Bård Nylund hoppet av sykepleiestudiet for å kjempe for damer med skjegg og menn i kjoler.

Tett på Bård Nylund

Hvorfor: Fordi han er talsperson for seksuelle minoriteter, som ofte er usynlige.
Stilling: Leder i Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (LLH)
Utdanning: Halvstudert sykepleier
Alder: 33 år

 

Mens OL-journalistene gikk på homobar for å lete etter homofile russere, satt Bård Nylund hjemme i Oslo og svarte på spørsmål fra pressen. Han var glad for å kunne belyse heksejakten i Putin-regimet, men uten illusjoner om at noen uker med internasjonal oppmerksomhet vil forandre så mye for russiske homofile og lesbiske.

Nylund leder Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (LLH) på fjerde året og har sagt ja til gjenvalg. Før var det sykepleierstudentene han kjempet for. I to år var han studentleder i Norsk Sykepleierforbund (NSF).

«– Ikke bli sykepleier!» var derfor en overraskende overskrift han skapte i Dagbladet i 2010.

 

LLH holder til vegg i vegg med NSFs hovedkontor midt i Oslo. Tassende i mariusgenser strikket av mamma passerer han hyllen med brosjyrer om alt fra bamsehomser til sentblomstrende lesber. Han velger seg ut en egnet sitteplass. Det blir sofaen.

– Litt arrogant å fraråde utdanningen den gangen?

– Respons på arroganse, vil jeg si. Det var lønnsoppgjør og liten vilje til å betale det sykepleierne fortjener. Derfor mente jeg studentene måtte tenke nøye over om de ville ta på seg det store ansvaret for den lille betalingen.

– Du sa til Sykepleien at du selv skulle fullføre. Hva skjedde?

– Etter to år på deltidsstudium var jeg ikke mer enn halvsøster da jeg ble studentleder. Så ble jeg valgt som nestleder i LLH. Da lederen brått trakk seg, var det ikke så mange som kunne ta over. Jeg kjente at jeg hadde lyst.

I januar 2011 begynte han. Han skjønte at det også var et farvel til sykepleiestudiet. Det ble for vanskelig å kombinere ledervervet med studier og praksis.

– Hvordan føles det?

– Skulle gjerne gjort ferdig sykepleien. Det er et fantastisk fag som er riktig for meg på mange måter. Jeg heier på alle som tar sykepleierutdanning.

For eksempel sin venninne – frisøren på snart 40 som nå går førsteåret på sykepleien.

– Du sa du ville tjene for lite som sykepleier. Hva tjener du nå?

– Som en spesialsykepleier med full ansiennitet i turnus.

Han gjesper litt. Strekker seg. Legger føttene med oransje sko, kjøpt i New York, på en krakk.

– Men så jobber jeg 40 helger i året.

I helgene besøker han lokallag. Han holder taler og debatterer. Og svarer på telefoner fra folk som sier de har lyst til å ta livet sitt.

– Ingen ulempe å ha det sykepleiefaglige i bånn. Jeg møter folk med store utfordringer. På telefon kan de fortelle om liv som er umulig å leve. De kan lure på hvordan de skal fortelle foreldrene sine at de er homofile. Eller de strever med uklar kjønnsidentitet.

For noen er Nylund den første de betror seg til.

– Å løfte opp røret, slå nummeret – det er ikke noe du gjør på impuls. Men jeg kjenner min begrensning. Jeg er ikke terapeut eller psykolog. Men jeg kan bidra og henvise videre.

Gode kolleger er viktig. Men han har erfart at begrepet «ensomt på toppen» gir mening.

– Uansett hvor flinke de tillitsvalgte er, så er det mye jeg må deale med sjøl. Det folk forteller meg, kan jeg ikke alltid fortelle videre. Jeg må spille ball med meg sjøl for å legge politiske strategier. Som frontfigur er det ingen andre å skylde på. Jeg skal ivareta organisasjonen, og jeg tar imot kjipe tekstmeldinger.

Han har sin egen kontakt i politiet, som han kan ringe når som helst.

 

Nylund vokste opp i innlandsbygda Gjerstad i Aust-Agder i en vanlig familie med to barn. Mor og far skilte seg da han var ti. Moren ble sykepleier da Nylund var konfirmant. Lille Bård følte at han ikke var som andre. Han lekte helst med jenter. Han forsto tidlig at han var homo.

– Jeg følte aldri at det var galt. Men jeg visste at det måtte bli en hemmelighet livet ut.

Ungdomstiden var fylt av turbulente følelser. Å leve opp til andres og egne forventninger ble umulig.

– Fordelen var at jeg hadde noe tydelig å henge annerledesheten på.

– Skulle du ønske at du ikke var annerledes?

– Nei. I dag ville jeg aldri bytta, selv om det var vanskelig. Mange homofiles største ønske er å være hetero, slik var det ikke for meg.

Her om dagen fant han noen gamle videokassetter fra barndommen.

– Det var rart å se. Jeg kjente igjen noe jeg hadde glemt. Usikkerheten, et enormt behov for å bli sett. Melankoli. Jeg så den lille ungen som ikke hang helt sammen.

Å komme ut av skapet var enormt frigjørende:

– Verden bare ventet på meg. Det jorda personligheten. Nå var jeg den jeg var. Det var så mye jeg ikke trengte leve opp til. Det spilte ingen rolle lenger at vennene hans var damer som var

eldre enn ham.

– Få hetero gutter har jo det. Nå var jeg homo, da var det greit.

– Hva fikk deg ut av skapet?

– Forelskelse. Han var åpen. Det kunne ikke bli noe hvis ikke jeg kom ut. Jeg måtte det.

Bård var drøyt 20, hadde flyttet hjemmefra.

– Det var tungen på vektskåla. Hvis det hadde skjedd fire år før, hadde det vært uhåndterbart. I LLH er vi tydelig på dette: Ikke kom ut før du er klar for det.

– Gikk det bra med dere to?

– Nææh. Det var kortvarig, litt fjortisaktig. Men vi er venner i dag.

– Alle har sine historier?

– Det har skjedd en enorm utvikling de siste ti-femten årene. Med internett er det lettere å finne sin identitet, selv om du bor på et lite sted. Men det er fortsatt utfordrende.

Folk kommer ut i alle aldre. Noen har levd lange familieliv og har barnebarn før det skjer.

– Mange av mine venner kom ut i 20-årsalderen som meg selv. Det handler om å komme bort fra sitt vante miljø. Det er lettere å åpne opp for nye folk, for det er mindre å tape.

– Terskelen er ofte foreldrene?

– For meg var det det.

 

Ut-av-skapet-historier er ofte tema når Nylund treffer venner. Han kan alles: Når det skjedde, hvordan det gikk, hvordan foreldrene tok det.

– De er viktige, de. Mine håndterte det fint. De har jo to.

For også lillebroren er homofil.

– Er det vanlig?

– Ganske.

Han ramser opp en hel haug han kjenner: Søstre som er lesbiske. Tre brødre, alle er homoer. Bror, søster …

– Skyldes homofili arv?

– Det er stor uenighet om det er sånn eller sånn. Hvis forskning sier at homo er noe man blir, ville jeg uansett være sterkt uenig. Og omvendt for andre. Noen er født sånn, andre er blitt sånn. Eller de er født sånn for å kunne bli sånn.

– ?

– De har en komponent som slår ut eller ikke. Spørsmålet er om dette er en interessant diskusjon. Det kan fort bli en debatt om sorteringssamfunnet.

– Ble du overrasket da broren din kom ut av skapet?

– I miljøet snakker vi om «gaydar» – en radar for å fange opp skeive. Jeg tror min er godt utvikla.

Han ante at broren var som ham.

– Da jeg kom ut, sa jeg til ham at hvis han var homo, måtte han si det. Han måtte ikke være redd selv om han var nummer to.

Nummer to – eller tre – kan fort tenke at enda et homobarn blir for mye for foreldrene å takle.

 

Navneendring er stadig vurdert i LLH, som fikk sitt nåværende i 2008.

– Det er ikke optimalt. Det er langt og kronglete. Samtidig jobber vi for minoriteter som er usynlig. På landsstyremøtet i helgen stemte jeg for LHBT-Norge.

Det står altså for lesbisk, homofil, bifil og transseksuell. LHBT-bevegelsen er et internasjonalt begrep.

– Men flertallet vil ha «LHBT-organisasjonen Stolt». Det spiller på begrepet «pride», som er knyttet til homobevegelsen. Men en navneendring må ha 2/3 flertall på landsmøtet.

– Så det blir vel som ved tidligere korsveier, antar han. Neppe nytt navn, altså.

Han minner om hva LLH egentlig jobber for: For like rettigheter, og mot diskriminering og trakassering av, dem som gjør kjønn feil i majoritetens øyne.

– Mann som holder hånd med mann er feil. Menn i kjole er feil. Menn skal ikke bruke sminke. Damer sminke seg og ikke ha sex med damer, de er for menn.

– En transe provoserer mer enn en homofil?

– Transpersoner virker nok ganske forstyrrende: En kvinne med skjegg, en mann uten penis. Man kan tenke at et mannfolk i kjole er en forvirra sjel. Men man kan også tenke at vi blir forvirra av dem. Jeg er fascinert av at man kan hisse seg opp over hvilket tøy folk tar på seg.

– Det er uvanlig?

– Ja, men mye er uvanlig. Noen har tillagt seg definisjonsmakten for hva som er greit og ikke. Det rammer ofte minoritetspersoner. Det er få som lider når noen holder hånd eller kler seg i det de vil. Men det er legitimt å sanksjonere og rope etter dem. Det er ikke overvektige som blir banka opp på gaten. Det er ikke vanlig å være fra Gjerstad heller.

– Det er det kjønnede som gir utslag?

– Kjønn er forferdelig grunnleggende. Når noen har fått en unge, er kjønn det første man spør etter. Før man spør om ungen er frisk. Det fins minoriteter som er verken eller. Og noen er i en prosess. Noen har et utseende der man lurer veldig. En kollega her ble tildelt jentekjønn ved fødselen, men er mann. Men har han penis? Nei. Han vil ikke ha kjønnsoperasjon. Men han er mann.

Mobilen vibrerer.

– Jeg sier jeg skal ringe tilbake. Det kan jo være en som har mannet seg opp. En gutt, en jente, en uklar.

 

Nylund tror mange fortsatt gruer seg til å komme ut av skapet.

– I hvert fall må ikke mormor få vite det. Men er man først ute, går det lettere enn før.

Men noen føler de heller vil dø enn å være homofil.

– Det er aller vanskeligst for noen av dem som har religiøs bakgrunn. De er blitt påført så mye skyld og skam som de aldri blir kvitt.

Han priser seg lykkelig for at han selv slapp det.

– De som merker mest fordommer, er de veldig feminine guttene og «butche», maskuline jenter. Jeg får høre at jeg ikke er veldig typisk homo. Det er godt ment, men oppleves ikke som en kompliment.

En del reagerer sterkt på skrullene og mener de ødelegger for andre homofile.

– De kjemper ofte daglig, mens vi andre får gå i fred. Vi skal være glade for dem. De minner folk om at vi finnes.

Det startet i juni 1969 i New York, forteller han, da «drag queens kasta pumpsa inn i kampen»:

– Vi kan takke dem for at vi kjedelige kan leve et vanlig liv: Etterape hetero livsstil med barn og stasjonsvogn og rekkehus.

– Er det det du drømmer om?

– Nei.

Han blir myk i blikket og beskriver ønskedrømmen: En svær, gammel leilighet med rosetter og stue på stue.

– Der kan jeg invitere morsomme mennesker til store fester. Og så vil jeg ha penger til å reise. Jeg driter i Volvo. Ønsker heller ikke barn. Jeg er glad for å være homo, jeg møter så mange spennende, annerledes mennesker: Kjønnsopererte, hivpositive, transer, stylisthomoer, traktorlesber, sexarbeidere, stortingsrepresentanter …

– Alminnelige også?

– Jada, alle har noe med seg. De spesielle kan være vanlige, og de vanlige kan være spesielle. Det gjelder å være åpen.

 

LLH driver undervisningsopplegget Rosa kompetanse. Helsearbeidere, lærere og politi er målgruppen for å få økt kunnskap om LHBT.

– Hva synes sykepleierne?

– Mange sier det trengs ikke for de behandler alle pasienter likt. Nettopp, men alle er jo ikke like. Budskapet er at du kan være viktig for folk i en periode. Hvis du vil det, er det noe ekstra å lære. Etter noen timer er de enig.

De lærer om begrepsavklaringer, for eksempel. Hvorfor minoriteter har dårligere psykisk helse. Hvordan håndtere info om pasienters seksuelle orientering.

I vinter fikk Uganda en ny homofiendtlig lov. Praktiserende homofile risikerer livstidsdom.

– Ikke så ille å bo her, tross alt?

– Nei, vi har kommet langt. Lovverket er tilpasset, levestandarden er høy, vi er kanskje best i verden.

– Er det internasjonale arbeidet viktigst?

– Det er vanskelig å gradere. Men jeg er stolt av det. Vi utveksler strategier vi hadde her for 40 år siden. Vi har gått fra kriminalisering til fulle rettigheter.

LLH samarbeider med land i Øst-Afrika og Sør-Asia.

– Religion blir et nytt felt for oss. Derfor har vi ansatt en teolog.

 

Surrogati er ikke det som opptar Nylund mest.

– Men det er et forferdelig interessant spørsmål. Og det rommer så mange perspektiver at det er vanskelig å diskutere: Nord-sør, jus, kvinnekamp, fattig-rik, ufrivillig barnløshet.

– Surrogati har kommet for å bli. Det skjer. Noen er villig til å prøve alt for å få barn. Noe er lov, noe er ikke lov. Vi må i hvert fall sørge for at barna ikke blir kriminalisert. For mange homofile menn er surrogati et viktig spørsmål.

Å adoptere er ikke lett, fordi de fleste land ikke aksepterer homofile.

– Men det er flott at homofile par er ønsket som fosterforeldre. Jeg vet om flere som har valgt det.

Han taster en ny standard-sms: «Sitter opptatt, svarer senere.»

– Svarer du alle?

– Ikke alltid.

– Du liker at det ringer i ett?

– Jeg gjør vel det.

Han er glad i å være i mediene.

– Med en sånn jobb er det jo ingen vits å sitte her og fundere.

Radio er best. Direkte, da blir han ikke klippet bort. Ofte er pressen interessert i de samme sakene. Som under OL. Da blir det et res.

– Du er laid back?

– Lat, ja! Med stor arbeidskapasitet. Jeg er ganske rolig. Stabil psyke. Det skal litt til for å vippe meg av pinnen.

Sist han ble opprørt var da det kom fram at en norsk kristen organisasjon støtter et ugandisk barnekor grunnlagt av en homofob pastor.

– Når en norsk politiker sier «jo, men organisasjonen gjør så mye bra for barna», da kjenner jeg at jeg blir rasende. Det er som å si at er du snill med kona hele uken, er det greit å banke henne i helgen. I Uganda er det fritt leide, homofile kan bli putta i fengsel når som helst.

Han har rettet seg opp i sofaen, sperrer opp øynene:

– Nå får jeg opp blodpumpa. For en rangering av folk.

Mange han treffer gjør inntrykk. Han trekker fram kollegene fra Uganda.

– De har vært her på besøk, da er vi sammen i flere dager. Vi blir venner. Når vi etterpå hører at bilder av dem blir smurt utover i ugandiske tabloidaviser – det er spesielt. De er de tøffeste folka jeg kjenner. De risikerer livet hver eneste dag.

– Det gir perspektiv. Det er ikke noen kvikk fiks, det vil ta laaang tid å endre på ting. Alternativet deres er å gi opp. Det er det de ikke gjør. Det er imponerende. ||||

marit.fonn@sykepleien.no

 

Noen er villig til å prøve alt for å få barn.