fbpx Kaos i Kolkata Hopp til hovedinnhold

Kaos i Kolkata

VEILEDNING: Signe Marie Bandlien er tett på praksis. Foto: Marie Hornslien

– Det er vanskelig å gjøre en god jobb under sånne forhold, sier Marie Hornslien etter sju måneder i India.

For snart ett år siden reiste Marie Hornslien til Kolkata i India. Byen, som tidligere het Calcutta, ligger mot grensen til Bangladesh. Her jobbet hun sju måneder på SSKM Hospital, et offentlig sykehus med en nyfødtavdeling som tar imot syke nyfødte og premature.

Forholdene var svært annerledes enn det hun var vant til på Ullevål.

 

Støy

 – Det var flere nyfødte, færre sykepleiere og en helt annen kontekst, forteller hun på kafé i Oslo.

– En sykepleier kunne ha ansvar for et ubegrenset antall barn. Det er ikke uvanlig med fem sykepleiere på dagvakt og det kunne være fra 40 til 60 barn i avdelingen. På natt kunne en sykepleier ha opptil 25 barn. Jeg har aldri sett så mange barn dø.

Lydnivået var også et annet.

– Leger og sykepleiere snakket høyt, og alarmene gikk hele tiden. Jeg opplevde at alle skopene sto og blinket og pep, men mange av dem var ikke stilt inn på alarmgrenser. Ingen reagerte heller. Støynivået speilet på en måte byen. Det var mye støy. Høye stemmer, biler som tutet. Kolkata er en spesiell del av India. Det blir sagt at for å forstå Kolkata, må man tenke på Bangladesh. Det ga mening. New Delhi, som vi besøkte flere ganger, var helt annerledes.

 

 

Utveksle

Oppholdet var en del av et samarbeid mellom Oslo universitetssykehus og SSKM Hospital i Kolkata. Målet med samarbeidet var å bedre sykepleien til premature og syke nyfødte gjennom å utveksle sykepleiere.

For ett år siden skrev Sykepleien om Debi Pal og Manisha Das fra Kolkata som hospiterte på Ullevål. Det var i møte med dem Hornslien fikk lyst til å reise ut.

– I Kolkata møtte jeg dem igjen, og det var fint og nyttig, forteller hun.

Utviklingen innenfor nyfødtomsorg har gjort at stadig flere premature overlever. Å overføre ny kunnskap til India kan redde flere liv også der, hvor spedbarnsdødeligheten er mye høyere enn i Norge. 50 nyfødte dør per 1 000 fødsel i India. I Norge dør 3.

Utvekslingen er en følge av Norway-India Partnership Initiative (NIPI), en avtale inngått mellom Indias statsminister Manmohan Singh og Norges Jens Stoltenberg om å redusere spedbarnsdødeligheten. Seksjon for internasjonalt samarbeid ved Oslo universitetssykehus ble spurt om å hjelpe til med å heve kompetansen på sykepleie til nyfødte.

Les her: Nå avvikles samarbeidet

 

Reiring

Da Marie Hornslien og kollega Signe Marie Bandlien reiste til Kolkata, hadde to kolleger vært der før dem. De hadde endret måten barna leires på. Mens de før lå på rygg, med bein og armer utstrakt, ligger de nå samlet i et slags reir.

Sammen med Bandlien jobbet hun videre med liggestilling. Å ligge flatt, slik barna gjorde i Kolkata, er ikke optimalt for respirasjonen.

– Å heve overkroppen 30 grader gjør det lettere å puste.

 

Språk

Hun legger ikke skjul på at det var utfordrende å skulle endre andres praksis.

– Språk var en barriere. Det er et mål å kunne noen ord og uttrykk til dem man skal undervise, men det var vanskelig å finne lærere. Vi hadde blitt fortalt at arbeidsspråket var engelsk, men seg imellom snakket sykepleiere og leger bengali. Vi bad dem snakke engelsk, men det var ikke alltid de gjorde det. Mødrene kunne ikke engelsk. Da jeg etter hvert fikk en lærer, og kunne kommunisere litt på deres språk, ble det lettere.

 

Arbeidspress

Sykepleierne på avdelingen hadde mye å gjøre, og lederen ønsket at de norske sykepleierne skulle være med i stellet.

– Men det var ikke det som var våre oppgaver. Hadde vi gått inn i daglig drift, ville vi ikke gjort jobben vår i prosjektet. Vi kunne sikkert hjulpet noen barn godt, men det ville ikke tilført kompetanse på sikt, påpeker hun.

– Det var etisk vanskelig ikke å gå inn i stellet når vi så vi kunne hjulpet barna. Vi så jo at sykepleierne ikke rakk å gi god pleie til alle.

De fysiske ressursene var også begrenset. Barna lå flere i samme seng, og i begynnelsen hadde ikke alle bleier.

Bleier, medisiner og mat må foreldrene betale selv, men ikke alle hadde penger. Premature babyer kunne ligge i andres urin og avføring. Men i løpet av oppholdet førte en politisk endring til at sykehuset heretter får bleier til barna.

En ny avdeling som er under bygging vil også gi bedre plass og bedre forholdene.

 

Hygiene

Hornslien konsentrerte seg blant annet om hygiene. 

– De er veldig gode på håndvask, men forholdene gjør det vanskelig å ha god hygiene. De har toalett uten såpe, hånddesinfeksjon, dopapir eller håndtørker, forteller hun.

Avdelingen hadde en dekontaminator, men den var ikke veldig god. Arbeidstøyet vasket de selv hjemme, og legene brukte ikke alltid frakk på avdelingen. Søppelkassene hadde ikke poser.

Hornslien og Bandlien bestemte seg for å begynne med vaskepersonalet. De var ivrige etter å lære. For eksempel at det ikke holder å sprite av flater som er synlig tilsmusset. De må vaskes først.

Som avskjedsgave pusset de opp

sykepleiernes toalett. De kjøpte elektrisk håndtørker og såpedispenser.

– Det var på en måte et kortsiktig tiltak, men jeg tror det har symboleffekt.

 

Der og da

Hornslien er klar på at det å være i praksis er den mest effektive måten å endre måten å jobbe på.

– Møter oppsto der og da, og da måtte vi være der. Vi måtte lage undervisningssituasjoner. Så vi en mulighet, kunne vi si «kom her, nå snakker vi litt om smertelindring». Vi prøvde også å få en halvtime i vaktskiftet hvor vi kunne veilede.

De som hadde vært i Norge var ikke de mest erfarne på avdelingen, og fikk ikke så lett gjennomslag for sine synspunkter.

– De ble møtt med at de hadde lært en ny stil. Men da sa de «nei, vi har ikke lært en ny stil, men det som er internasjonal standard».   

Sykepleiere i India har heller ikke høy status, og Hornslien erfarte at samarbeidet med legene var annerledes enn hun er vant til.

– På Ullevål stoler legene på oss, og våre observasjoner påvirker behandlingen de gir. Men på sykehuset i Kolkata bestemte legene, og jeg opplevde at sykepleiere ikke turde å fortelle hva de hadde observert. Derfor ble det viktig for oss å støtte sykepleierne i å tenke selv.

 

Ny jobb

– Hva fikk du ut av oppholdet?

– Kulturforståelse og evne til å jobbe selvstendig. Det er en helt annen politisk situasjon der, og mye større forskjell mellom fattig og rik. Jeg opplever at jeg forstår mer i møte med mennesker fra andre kulturer, som vi har mange av på Ullevål. Jeg føler at jeg ser verden på en annen måte.

Erfaringen har også ført til jobbytte. I mars slutter Hornslien på nyfødt intensiv og begynner som prosjektrådgiver i seksjon for internasjonalt arbeid ved Oslo universitetssykehus.

På natt kunne en sykepleier ha opptil 25 barn. Jeg har aldri sett så mange barn dø. Marie Hornslien

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.