Følger studentene tett ute i praksis

Sykepleiestudent Marit Jacobsen lar temporaltermometeret gli over panna og ned langs tinningene og kinnet på pasient Dag Jørgen Søraa. Hun har sin sjuende uke av totalt åtte i praksis ved kirurgisk avdeling på Helgelandssykehuset i Mo i Rana. Småpratingen deres akkompagneres av morgennyhetene som flimrer over flatskjermen høyt på veggen på dobbeltrommet. Er temperaturen under 36 grader, kan han ikke opereres på grunn av faren for infeksjon.

– 36,1, sier hun og møter blikket og et lite nikk fra lærerveileder Anne Deinboll, som har våget seg ut fra kontoret på skolen og inn på sykehuset.

Det gjør hun fast en hel dag i uka, når studentene er i praksis. Universitetet i Nordland, Campus Helgeland, har nemlig forbedret veiledningen av studentpraksisen og minsket det berømte gapet mellom teori og praksis.

– Ukultur ved flere skoler
Det er slett ikke alle sykepleierutdanninger som følger rammeplanen som sier at undervisningspersonellet jevnlig skal være til stede i praksis. Noen skoler nøyer seg med en telefon til praksisstedet og spør hvordan det går med studentene.

– Mange studenter melder at de sjelden eller aldri ser lærere når de er i praksis. Dette er en ukultur ved flere høyskoler og universiteter, sier leder av NSF Student, Kine Bentzen.

Hun mener finansieringsmodellen bidrar til dette, med økt studentmasse uten økt lærertetthet.

– Det er positivt å se at studentene i Mo i Rana får den oppfølgingen og veiledningen de har krav på. Forhåpentligvis vil andre strekke seg etter denne modellen, til tross for at ressursene er knappe. Skolen er en god rollemodell for andre utdanningsinstitusjoner, sier Bentzen.

Blodpropp var koldbrann
På kirurgisk avdeling er trailersjåfør Søraa varm nok til å bli operert i foten. Han var uheldig da han skulle forsøke å redde en diger last med melk som gikk over ende da han trillet det høye stålstativet over ujevnt underlag. Metallet skar seg dypt inn i leggen, og han havnet på sykehuset i Mosjøen. Der fikk han antibiotika mot infeksjon, men såret ville ikke gro.

– Foten var så opphovna at de trodde jeg hadde fått blodpropp. Såret var 10 ganger 12 centimeter og gikk minst inn til hovedpulsåra. Først etter fire kontroller, 19 dager etter ulykka, sendte de meg hit. Her så de med en gang at det var koldbrann, forteller Søraa og hekter på et matt smil.

Sårstell
Lærerveileder Deinboll ber Marit Jacobsen se på såret. Vanligvis er lærerveilederne mer forsiktige med å blande seg inn i stell og behandling, men Deinboll kjenner sykehuset og har rutinene i fingrene. Hun tar vakter ved intensivavdelingen ved siden av lærerjobben.
Student Jacobsen må rive opp det digre plasteret som ligger over og i god omkrets rundt såret.

– Nå får du føle hvordan damer har det når vi må vokse leggene, sier hun og smiler oppmuntrende til pasienten.

– Au!

– Gjør det vondt i såret eller der jeg river?

– Der du river.

– Det må du nok tåle, kommenterer Deinboll og spør Jacobsen om hun kan se noen utvikling i såret.

– Det har blitt mindre mens jeg har vært her. Og jeg har lært hvordan koldbrann ser ut. Jeg trodde først det svarte i midten bare var død hud, sier hun.

Avverger frustrasjon
Deinboll avslutter dagene på sykehuset med et møte med de sju studentene og de to hovedveilederne på avdelingen som har hver sin gruppe studenter. Da diskuteres faglige eller personlige utfordringer. Det som tidligere kunne utvikle seg til frustrasjon hos studentene om forskjell mellom teori og praksis, blir nå tatt opp på et tidligere stadium og løst. I tillegg må studentene levere ukas refleksjonsnotat som skal handle om en situasjon som har vært positiv eller utfordrende.

Ved å være til stede får lærerveilederne mer føling med hvordan studenten gjør det i praksis, samtidig som de ansatte på praksisstedet lettere kan ta kontakt.

– Anne skal jo evaluere oss. Derfor er det viktig at hun får se oss i praksis selv og ikke bare får høre det fra de ansatte her, sier student Jacobsen.

– Jeg har vært kontaktsykepleier i det gamle systemet før jeg ble lærer, og da var terskelen stor for å ringe en lærer dersom det var noe som ikke fungerte så bra, sier Deinboll.

Også ved sykehjemmene
Lektor Aase Møllersen ved Campus Helgeland opplyser at de også har innført ny veiledningsmodell for studentene i sykehjemspraksis. Det startet med at hun ønsket å gjøre noe med misnøyen som kom fra sykepleierstudentene i sykehjemspraksisen.

– Det ble spesielt sterkt å høre en student som opprinnelig kom fra Kongo si akkurat det samme som de norske studentene. Når hun også var misfornøyd, tenkte jeg at det var på tide å gjøre noe. Sykehjemsjobbing krever jo egentlig ganske spesialisert kunnskap innen geriatri, og burde være en stor faglig utfordring for studentene, sier Møllersen.

Nå er det slutt på den negative omtalen. I 2007 la de om, i første omgang på Gruben sykehjem. Møllersen samler opp de 14 timene som utløses for veiledning av hver student, slik at det til sammen blir en dag i uka for fire studenter i løpet av hele praksisperioden. På den måten slipper hun å kjøre rundt fra sykehjem til sykehjem som hun måtte før. Det blir mer ro rundt veiledningen. Hun avslutter også dagen med møter slik Deinboll gjør det på sykehuset.

Studie- og praksisleder Øyvind Christiansen forteller at før ville ikke sykehjemmene ha studenter, men nå ser de muligheten både for rekruttering og fagutvikling.

– Før hadde vi praksissteder ved mange sykehjem. Men ved at vi nå har samlet studentene på færre avdelinger, med flere på hver avdeling, har det plutselig blitt rift om studentene. Det synes vi er positivt, selv om de sykehjemmene som dermed ikke får studenter kanskje vil synes det er en ulempe, sier han.

Sykehjemslegen må skjerpe seg
Distriktsleder for Område Øst ved Gruben sykehjem, Marit Sviggum, bekrefter at de ser en rekrutteringsmulighet i studentene.

– Vi har satset på studentene. Alle ansatte ble opplært i å veilede. Nå har vi en helt annen dialog og kan diskutere små saker med Aase når vi treffer henne i gangen. Vi lærer litt nytt ved å ha så tett kontakt med utdanningen, dessuten trenger både vi og de tilbakemeldinger, sier hun.

Til og med sykehjemslegen har merket en forskjell til det bedre.

– Hun sier studentene stiller mer spørsmål nå, så hun må virkelig skjerpe seg, sier Sviggum.
Studentene må også lage undervisningsopplegg for de ansatte. Ved en avdeling førte det til at munnhygienen ble forbedret og satt i system.

– Dette er fagutvikling i praksis. Samarbeidet gjør at det blir en vinn-vinn-situasjon både for praksisfeltet og for studentene, sier praksisleder Christiansen.

Frikjøpte kontaktsykepleiere
Kontaktsykepleierne både på sykehus og sykehjem er frikjøpt. Tidligere hadde de såkalt en-til-en-veiledning av en sykepleier per student på praksisstedene. Det var mye belastning på hver enkelt sykepleier, som skulle gjøre dette i tillegg til alle andre oppgaver. Dessuten var det et sårbart system. Ble personen syk eller var kjemien dårlig mellom sykepleieren og studenten, kunne praksisutbyttet for studenten være sparsomt.

Morten Jensen er tredjeårsstudent og NSFs fylkesrepresentant for studentene i Nordland. Han er kjempefornøyd med sin praksis i Mo i Rana.

– Kontaktsykepleierne opplever det mindre belastende å være frikjøpt. De kan ta med seg studentene og gå i møte, hvis det trengs. Vi er ingen ekstra ressurs, vi får være studenter og får dermed et bedre læringsmiljø.

Jensen opplever det nye systemet som mindre sårbart, og han føler seg både sett og hørt av skolen.

– I det gamle systemet hadde jeg følt meg som en gratisarbeider, sier han.
Praksisleder Øyvind Christiansen er enig i at frikjøpingen av kontaktsykepleieren er et viktig stikkord for suksess. Pengene kom opprinnelig fra samarbeidsmidler fra Universitetet, men nå har de i samarbeid med kommune og sykehus funnet frem til nye løsninger. Hvis en sykepleier ringer seg syk en dag, er det flere sykepleierstudenter der som gjør at man slipper å leie inn ekstra. Dermed frigjøres penger til kontaktsykepleieren som kommer studentene til gode.

– Vi er en ressurs, men skal ikke utnyttes som det, sier studentleder Jensen.

– Vi har diskutert dette med alle parter og røyket ut mistenksomheten rundt det. Nå har vi et tillitsforhold til kommunen og sykehuset, sier Christiansen.

– Vi har hatt mange møter med kommunen som har vært veldig samarbeidsvillig. Veien blir til mens vi går, sier Aase Møllersen.

Sjuende operasjon
Inne hos pasient Søraa er sårskiftet snart ferdig. Forhenget mellom ham og nabopasienten er trukket for mens naboen spiser frokost. På enden av senga til Søraa henger et skilt med ordet «faster» på. Forhåpentligvis trilles han snart inn for sin sjuende operasjon i foten. Nå har han slitt med såret og koldbrannen i to måneder.

– De sier jeg skal bli bra, men det kan ta tid, sier trailersjåføren som lærte sykepleierstudent Jacobsen hvordan koldbrann egentlig ser ut.