Står på for pasient og seg selv

Denne uken forsvarte universitetslektor Margareth Kristoffersen ved Universitetet i Stavanger sin doktorgradsavhandling. Hun har forsket på hva som er av betydning for at sykepleiere fortsetter i yrket.

Hjelpe pasientene

– Forskningen viser at sykepleiere har en forhåpning om at livet skal bli bedre for pasienten. De hjelper pasienten til faktisk å få det bedre. Sykepleiere har også et ønske om å foredle seg selv som menneske. De blir gitt og tar imot mye anerkjennelse fra pasientene. I tillegg merker de en tilfredsstillelse selv gjennom å gi pasientene hjelp, sier Margareth Kristoffersen til uis.no.

Samtidig kan de bli skremt i møte med sykdom, nød og lidelse, men de lar seg ikke skremme bort. De undrer seg stadig over hvor mye hardt arbeid det er mulig å tåle. Dessuten må sykepleiere holde ut ekstra utfordringer relatert til kollegialt fellesskap og samfunnsrelaterte rammer.

Sykepleiere har tross dette, stor glede i yrket. De vet dessuten med seg selv at de er faglig trygge. Men et gjensidig berikende kollegialt fellesskap betyr likevel mye.

Å realisere seg selv
Avhandlingen konkluderer med at sykepleiere trenger å ha oppmerksomhet rettet både mot pasienten og seg selv. Den konkluderer også med at sykepleiere trenger å realisere seg selv i sykepleien gjennom å kunne virkeliggjøre sine grunnleggende betydningsfulle forestillinger. Sykepleiere behøver livsbetingelser i samfunn, organisasjon og ledelse som fremmer mulighetene til dette, understreker Kristoffersen.

Avhandlingen har tittelen “Strekke seg mot tinder, stå i kneiker: Om å fortsette i sykepleien. En studie av livsforståelsens betydning for sykepleieres utøvelse av sykepleie”. Datagrunnlaget for avhandlingen består av skriftlige fortellinger, kvalitative intervju og oppfølgingsintervju med 13 sykepleiere som arbeider i somatisk eller psykiatrisk helsetjeneste.