– Hørselen er det siste som forsvinner

– Nå kommer jeg ned her, sier intensivsykepleier Ola Mikalsen til pasienten i senga, før han starter med trachial-suging for å fjerne slim.

Pip-pip-piiiip! Det uler i en alarm. Ring-ring. Det kimer i en telefon. Så uler det i en alarm til, samtidig som noen ler på gangen utenfor rommet på intensivavdelingen.

Overvåkes

Det er mye lyd rundt en intensivpasient. Pasienten som ligger i senga er under oppvåkning, og har teknisk overvåkningsutstyr koblet til kroppen: Hjerte, lunger, et stort antall medisiner – alt har hver sin alarm. Alarmene er konstruert for at de skal skjære gjennom og reageres på.

Heldigvis for pasienten i senga trenger han ikke å høre alarmene til nabopasienten, eller til noen av de andre åtte som ligger på samme avdeling. Hver og en av dem er koblet til et stort antall maskiner og overvåkningsutstyr som lager lyd.


Les også om hva som skjedde etter at det ble målt 120 desibel på en intensivavdeling på Rikshospitalet.

Like rom

På den nye intensivavdelingen på St. Olavs Hospital er det nemlig enerom for alle intensivpasienter. Avdelingen ble åpnet i mai 2010 og er utformet i samråd med de ansatte. Støyreduksjon var et klart krav. Alle rommene er likt utstyrt, og mellom to og to rom er det en glassdør som kan åpnes og lukkes.

De færreste andre norske sykehus er like heldige. De fleste har flermannsrom, og det er ikke uvanlig med seks-sju pasienter på samme rom med bare gardiner mellom sengene som skjerming. De ansatte på St. Olavs Hospital opplever at det er en helt annen intensivhverdag nå – både for dem selv og pasientene.

– Tidligere var vi på seksmannsrom. Da var jeg helt utslitt når jeg kom fra jobb. Jeg hadde min pasient jeg hadde ansvaret for da også, men likevel tok jeg inn alle de andre alarmene og hørte alt som ble sagt og gjort, sier Ola Mikalsen.

Han er intensivsykepleier på avdelingen og har med selvsyn sett hva støyreduksjon har å si for både ham selv og pasienten.

– Nå er jeg ikke sliten når jeg går fra jobb. Vi kan måle at høyt støynivå stresser pasienten. Pulsen øker og blodtrykket blir høyere, sier han.

– For en intensivsykepleier er det et poeng å fjerne det vi kan av aversive stimuli fra pasienten, sier han.

Det vil si at han fjerner mest mulig av uønsket stimuli for å dempe stressnivået hos pasienten.

– Fikk klager

Marianne Lervaag er intensivsykepleier på avdelingen. Også hun har jobbet både på den gamle og den nye avdelingen, og har samme erfaring som kollegaen.

– Hørselen er det siste som forsvinner for en intensivpasient. Vi må alltid opptre som om pasienten hører alt som foregår, selv om han eller hun ligger i koma.

– Tidligere fikk vi klager fra pasienter som var helt utslitt av søvnmangel etter å ha vært på vår avdeling. Med enerommene har vi mulighet til å dempe belysningen, skape en nattstemning, sier hun.

– Det kan være kompliserte prosedyrer som foregår, men det er likevel stille.

«Pass dæ! Robottralle på vei!»

– Men alarmene går her også, så helt stille er det ikke?

– Nei, og det kan det ikke bli heller. Alarmene må vi ha. Det vi kan tenke gjennom er vår egen stemmebruk, telefoner som ringer, og så videre.

På den gamle intensivavdelingen ble det gjennomført en støymåling. Bakgrunnen var at de ansatte fryktet for hørselsskader. Målingen viste at det ikke var fare for hørselen, men mange ansatte meldte fra om at de var veldig slitne etter endt vakt.

Etter en stund ble det hengt opp et bilde av et øre som målte støynivået i avdelingen. Når det lyste rødt, var det et tegn på mye støy.

– Det lyste rødt mange ganger, sier Marianne Lervaag.

Nå er ikke støyreduksjon noe tilbakevendende tema på intensivavdelingen på St. Olavs Hospital lenger. Det eneste måtte være den noe masete roboten som hele tiden kjører gjennom korridorene og utålmodig ber folk om å flytte seg, for her kommer robottrallen.

– Robotene skaper en del støy og er nok et irritasjonsmoment for en del av oss som jobber her. Noen av pasientene som ligger nærmest korridoren klager også, sier hun.