Snakker om overvekt

Cecilie Dangmann er frontsoldat i kampen mot kiloene. Som helsesøster bruker hun vekten som et verktøy.

– Vi skal måle høyden til skolebarn ved visse aldre, men ta vekt på indikasjon. Det synes jeg er problematisk. Skal jeg plukke ut dem jeg synes ser overvektige ut, blir det i hvert fall en stor sak. «Hvorfor ble jeg veid, når ikke hun ble det», liksom. Derfor bestemte helsesøstrene i Stange i Hedmark at de ville veie alle.

Frivillig

– For de fleste er det ikke noe problem når jeg forklarer hensikten. Vi gjør det samme som vi gjorde på helsestasjonen da de var små. Veier og måler for å se hvordan de vokser og trives. For dem som strever med vekten, er det vanskelig. Å veie gir en mulighet til å snakke om hvorfor de vegrer seg, poengterer hun, men gjør ikke noe stort nummer av selve veiingen.

– De er selvfølgelig inne én og én, og kan gjerne gå baklengs opp på vekten. De trenger ikke engang få høre hva de veier. Dessuten er det å veie seg frivillig, på lik linje med alt helsestasjon og skolehelsetjeneste tilbyr, påpeker hun.

Bedre helse

Hun tar affære når overvekten er veldig tydelig. Eller der hun ser en brå utvikling i gal retning. Da prøver hun å komme til for å endre vaner så tidlig som mulig.

– Når barna blir eldre, blir både overvekten og vanene mer etablert. I tillegg er det vanskeligere å få til endring hos ungdom. De utvider radiusen sin, får egne penger og ensidige ideer om hvorfor de skal endre kosthold. De vil bli supermodeller. Deres mål er å bli tynne. Mitt mål er at de skal få bedre helse.

Utfordring

Før veiing og måling sender hun brev til foreldrene med informasjon om hva som skal skje og at hun vil ringe dersom hun ser behov for oppfølging. De kan også ringe henne med spørsmål. Egentlig skulle hun gjerne hatt dem til stede.

– Å formidle en bekymring i ettertid over telefon, kan være en utfordring, erfarer hun.

– At barnet ligger langt over normal vekstkurve er kanskje ikke en bekymring foreldrene deler. Eller de kan være bekymret, men ønsker ikke å dele bekymringen med meg. En ting er å avdekke overvekt, en annen er å håndtere det.

– Der har jeg følt meg litt hjelpeløs, medgir hun.

– Det fins få verktøy.

Derfor har hun laget sitt eget med midler fra Helsedirektoratet. «Fra ønske til handling» er et samtaleverktøy basert på de kommende retningslinjene for å håndtere overvekt i primærhelsetjenesten, endringsfokusert veiledning og motiverende samtaler.

Motiverer

Alle hun ringer til får tilbud om foreldresamtale. Ikke alle takker ja.

– Mange sier de allerede har lagt om kostholdet. De er i gang med noe. Det er jo bra de prøver selv, men har jeg avdekket overvekt, veier jeg alltid barnet igjen etter seks måneder. Da ser jeg jo om tiltakene har hatt effekt.

Når hun har foreldresamtaler, bruker hun samtaleverktøyet, men følger det ikke slavisk. Mye handler om å finne motivasjon.

– Foreldrene sier de er så lei av å høre at løsningen er å spise mindre og trene mer. Samtaler om overvekt ender ofte med det, og så får de det ikke til. De føler de mislykkes. Jeg prøver å hjelpe dem til å gjøre enkle tiltak. Å bytte til en magrere margarin for resten av livet har større helseeffekt enn å legge om kostholdet og jogge hver dag i tre måneder for så å falle tilbake til gamle vaner, sier hun.

– Å velge en lettere melketype monner. De lettvinte løsningene, de som nesten er for lette, har faktisk størst effekt. Da klarer man å holde på endringene. De som kommer til meg har ikke behov for detaljerte lister over hva maten inneholder.

Realisme

Et viktig spørsmål er hva slags ideal foreldrene har.

– Det er lett å legge opp til en helsetilstand som er umulig å oppnå. Da er de nødt til å bli skuffet. Derfor hjelper jeg dem til å ha realistiske idealer. Jeg snakker om å ta ett skritt av gangen.

Det vanskeligste er når hun avdekker et vektproblem, og foreldrene ikke ønsker oppfølging. Men hun ser ikke bort fra at familier som ikke vil følges opp av henne, søker hjelp andre steder.

– Noen ganger kan den som avdekker et problem, bli den «slemme». Overvekt er så sårt.

Tar tid

Det Dangmann ønsker, er mer kunnskap om hva foreldrene ønsker. Hva slags hjelp vil de ha?

– Der famler vi litt i blinde. Det vi ikke kan gi dem, er en magisk tablett. Å gjøre noe med overvekt er langvarig arbeid. Hun venter på ny veileder for å forebygge, utrede og behandle overvekt og fedme i primærhelsetjenesten. Hun har selv sittet i arbeidsgruppen.

– Jeg håper den vil gjøre tilbudet mer likeverdig, sier hun.

I dag er det veldig forskjellig hva slags hjelp som tilbys. At rutinemessig veiing gjeninnføres over hele landet, synes hun er bra. Men det må diskuteres hvordan det best kan gjennomføres.

– Det å unngå alle vanskelige temaer for ikke å såre noen, er heller ingen god løsning, mener helsesøsteren.