Hun vil bygge barn

16. januar startet Tove Gundersen i sin nye jobb som generalsekretær i Rådet for psykisk helse.

Sykepleien traff henne noen uker før:

Debut på Gaustad
Kvinnene på Gaustad sykehus ser hun ennå tydelig for seg. De er nakne på badet, mange samtidig. Noen dusjer, noen pusser tenner, noen bader. De har ikke en gang et håndkle rundt seg.

Nå, 26 år etter sin debut i psykiatrien, starter Tove Gundersen i jobben som vaktbikkje. I midten av januar inntar hun lokalene i Oslo-gryta, men vår psykiske helse skal hun verne om i hele landet.

Klokken er ett, men mørket har allerede pakket inn Sagene, bydelen som ligger både øst og vest i Oslo, delt av Akerselva. På Sagene lunsjbar, tidligere arbeiderkneipe, nøyer Gundersen seg med en kaffe.

Gundersen er kjent her. Hun har bodd i strøket i 20 år og gjør det fortsatt. Det er ikke langt til Gaustad der hun hadde sin bratteste læringskurve. Som pleieassistent gjorde hun sitt beste for damene som hadde vært innelåst i 40 år. Siden den gang har hun utdannet seg i så mange år at hun er flau.

Fem barn
Det var to år i kibbutz i Israel som avgjorde yrkesvalget.

– I kibbutzen likte jeg å være på sykestuen og hjelpe folk. Mange var angstfulle og deprimerte, pluss at de trengte fysisk pleie. Det var mye bedre å være der enn på bomullsmarkene, selv om jeg kommer fra bondelandet, forteller hun.

På Jomfruland utenfor Kragerø vokste hun opp på gård, i en søskenflokk på sju.

– Jeg gjorde mye av meg, og var den første som kjørte traktor av jentene. Jeg var født mellom to brødre, og hadde mye å bevise.

Etter Israel-oppholdet, flyttet hun til Oslo. Der troppet hun opp på asylet.

– Hvem hadde ikke hørt om Gaustad sykehus? mimrer hun.

"Kan jeg jobbe her?" spurte hun oversykepleier. "Det kan du," svarte hun.

Etter et par år begynte hun på sykepleierskolen. Hun tok først videreutdanning i ledelse, så i psykiatrisk sykepleie.

Hun har selv fått fem barn, som nå er i alderen 24 til 8 år. De yngste er tvillinger.

– Jeg er født med mye energi, forklarer hun.

Ullevål
Etter ti år på Gaustad, ble det tolv på Ullevål. Trikkedrapet skjedde i 2004, og hun ble leder for den nye koordineringsenheten.

En mann, nylig utskrevet fra psykiatrisk behandling, drepte én og skadet fem. Drapsmannen ble dømt til psykiatrisk behandling og en overlege på Ullevål fikk advarsel for uforsvarlig pasientbehandling.

– Hva skjedde egentlig før trikkedrapet?

Gundersen ordlegger seg forsiktig:

– Beskjedene mellom nivåene nådde ikke fram.

Hun konstaterer at drapet i hvert fall utløste en stor omorganisering.

– Det kan bli mange god-jul-ord, som tilgjengelighet og samhandling. De betyr ikke noe før de blir til noe i praksis. Men det er alltid mer å gå på ved å koordinere og samhandle bedre.

–  Unyansert om tvang
– Du har jobbet på Tøyen i Gamle Oslo og i Vestfold. Er det store forskjeller på folks psykiske helse?

– Mest likhetstrekk. Det nye er at psykiatrien jobber mer ute der pasientene er. Derfor har vi greid å få ned antallet tvangsinnleggelser.

Norge kommer som kjent dårlig ut på tvangsstatistikken. Hun lener seg fram over bordet, sperrer øynene litt ekstra opp:

– I tvangsdebatten er det viktig å vite: Hva snakker vi om nå? Antall innleggelser? Bruk av tvangsmidler? Antall døgn på tvang?

Selv er hun mye mer interessert i å snakke om tiltak. Er tiltakene gode, vil det bli mindre tvang.

– Hva virker? Det er det vi må fokusere på. Resultatet vil bli mer frivillighet. Tvangsdebatten låser seg ofte i noe negativt og unyansert.

Hun retter seg opp.

– En del positivt har skjedd. Mange i fagmiljøene er opptatt av samtykke, beslutningskompetanse, kriseplaner og tidlig identifisering av symptomer.

– Du er mest opptatt av forebygging?

– Absolutt. Vi må ut der barn og ungdom oppholder seg. Det er beste måten å jobbe på for å sikre bedre psykisk helse.

Vil involvere idretten
Hun vil samarbeide med politiet. Hun vil involvere idretten.

– Fordelen med Rådet er jo bredden.

Det frittstående Rådet for psykisk helse har 27 medlemsorganisasjoner. De representerer brukere og pårørende, de er universiteter og høyskoler – og arbeidstakerorganisasjoner. For eksempel Sykepleierforbundet. 

– Hvorfor vil du prioritere forebygging når mange sliter med å komme til for akutt hjelp?

– Akuttilbudet er blitt mye, mye bedre de siste ti årene. Over hele landet er kapasiteten bedre, så noe riktig har vi gjort. Tjenestene er mer sammenhengende. Flere arenaer snakker sammen. Tidligere gikk man mer i skyttergraver, og nivåene samarbeidet ikke. Mer debatt og dialog endret det. Det er enkel pedagogikk, altså.

– Du snakker som en arbeidsgiver?
– Min bakgrunn er jo som leder i spesialisthelsetjenesten. Nå skal jeg jobbe mot politisk ledelse og mediene.

At hun selv kjenner feltet, gjør at hun slipper å bli en glefsende vaktbikkje, tror hun.

Gundersen vender tilbake til idretten:

– Der er psykiatrien fraværende. Men de fleste unge driver med idrett. Vi vet at 15-20 prosent har psykiske lidelser.

– Hvilke da?

– Det viktigste er å normalisere sorg og krisereaksjoner. Mange har påkjenninger allerede som barn. Vi må ikke vente så lenge med å hjelpe at det blir fastlåst. Det er lettere å bygge barn enn å reparere voksne.

– Men hvilke lidelser har de unge?

– Hele spekteret, jeg ser ikke noe poeng med å ramse dem opp. Psykisk helse handler også om fattigdom og ensomhet. Hvis du ikke har noen å dele livet med, utvikler du mer problemer enn dem som har nettverk.

Som en understreking av poenget synger Sivert Høyem på musikkanlegget: "Lift me, don´t ever put me down". Han er heldig, for Ane Brun svarer: "I´m yours."

Gundersen får igjen det insisterende blikket, bøyer seg fram:

– Når barn endrer atferd på skolen, må man tenke: "Hva hender her?"

Hun sier ikke mer om det.

– Må diskutere diagnosesystmenene
Drapsmannen Anders Behring Breivik fikk diagnosen schizofren paranoid.

– Hva gjør ABB-diagnosen med oss?

– Mye. En diagnose skal gjøre to viktige ting: si noe om prognose og om behandling. Hvis diagnosen ikke kan det, så utfordres det diagnostiske systemet. Sannsynligvis er det behov for å diskutere våre diagnosesystemer. Enda viktigere i denne debatten er spørsmålet om tilregnelighet.

Hun slår fast:

– Det er de færreste schizofrene og paranoide som noen gang skader. Og svært, svært sjelden at noen dreper.

– Du vil satse på de unge, men hva med de eldre?

– De er sårbare, mange er alene. Det er mange som ønsker å hjelpe de eldre. Det bør satses mer på frivillige besøksvenner.

Som generalsekretær vil hun formidle ny kunnskap.

– Rådets fremste oppgave er å bidra til kunnskapsvekst og satsing på forskning. Vi bør finne fram til der man lykkes. Fremme de tiltakene som har effekt.

Vil ha leksible helsearbeidere
Gundersen mener det må utdannes mer fleksible helsearbeidere.

– Brukermedvirkning krever mer av hjelperne. Gode fagpersoner har relasjonskompetanse. I tillegg er de villige til å ta på seg utesko.

– Har psykiatriske sykepleiere spesielle oppgaver?

– De har en viktig rolle i det tverrfaglige team. Det går ikke å gjøre jobben uten å samarbeide.

– Hva kan psykiatriske sykepleiere som ikke andre kan?

– Godt spørsmål.

Hun tenker.

– Mange oppgaver glir over i hverandre. De er ikke de eneste ekspertene på miljøterapi. Deres erfaringer over tid gjør dem genuine. Jeg er ikke redd for at deres spisskompetanse skal forsvinne. Jeg vet ikke om det er mer å si.

– Hvor mye identifiserer du deg som psykiatrisk sykepleier?

– Jeg føler meg mest som leder. Det har jeg vært i 20 år. Men jeg ville aldri vært psykiatriutdanningen foruten, for den har påvirket mine refleksjoner og valg. Det hørtes pompøst ut. Ha-ha-ha. Men det er jo sant.

Skyld og skam
– Hvor åpen kan man være i psykiatrien?

– Alle har utfordringer i livet. Det burde være mer åpenhet om hva det vil si å ha slike utfordringer. Jeg liker ikke å snakke om lidelser eller problemer. Det virker hemmende.

Nå hviler hun hodet i hånden.

– Men fortsatt er det mye skyld og skam knyttet til psykiske lidelser.

Psykisk helse, bladet utgitt av Rådet for psykisk helse, skrev nylig om en sykepleierstudent som ikke fikk ha praksis på et distriktspsykiatrisk senter fordi hun hadde vært innlagt for spiseforstyrrelser der fem år tidligere.

– Veldig skremmende. Jeg kan forstå at man ikke vil være åpen når konsekvensene kan bli som dette.

Gundersen vil ha et inkluderende arbeidsliv:

– Å ha en jobb å gå til, gir struktur og mening. Det er dessuten på høy tid å gjøre noe med sykemeldingspraksisen. Jeg synes det er håpløst at man må diagnostiseres som deprimert for å bli sykemeldt når livets normale kriser oppstår.

– Hvorfor er det så mye tvang i Norge?

– Det der kunne blitt en flere timers debatt. Hvis vi alltid ønsker frivillighet, blir det mindre tvang. Det krever at vi er tidlig ute så det ikke kommer så langt at pasienten ikke vil samarbeide.

Pause.

– Men noen pasienter mister så mye kontroll at de ønsker å bli behandlet med tvang. Det skaper trygghet. Da er det viktig at det blir riktig tvangsbruk. Vi kan ikke oppnå null-tvang. Jeg har selv holdt pasienter i hånda som har ligget i belteseng. Noen takket for at vi overtok den kontrollen de selv hadde mistet.

Hun påpeker at det fortsatt er mye å hente på holdningsarbeid blant de ansatte.

 – Det å ha mye utdanning sier lite om det å ha evne til å forvalte kunnskap.

Studert i 17 år
For selv omutdanning er bra, kan det bli for mye av det gode:

– Alle har jo mastere, ikke bare én, men ofte to. Men det sier ikke noe om endringsevne. Og det sier jeg som sitter i glasshus og har studert i 17 år, sukker hun.

Hun tenker på Gaustad-damene, de hun traff før hun ble profesjonell. All nakenheten, de var kanskje åtte på badet samtidig.

 – Det var så uverdig. Dette var damer med store lidelser og vi var veldig mange ufaglærte. Alle røyka og spilte kort med pasientene. Det skortet på organiseringen, men det var også mye god omsorg. Det var bare så tilfeldig hvordan den ble gitt.

Hun føler det var i et annet liv.