Treffer publikum

Ti år gamle Oscar skal dø. Han vet det, de rundt ham vet det. Men ingen snakker om det. Det er rammen rundt stykket Oscar og den rosa damen, som snart skal på turné med Riksteatret. Med i bussen er også sykepleier Tove Nyenget. Hun skal på scenen når stykket er ferdigspilt.

– Spennende å få bruke faget på en annen måte, sier hun.

En å snakke med

Oscar merker at noe er galt. I boken, som er skrevet i brevform til Gud, forteller han at sykehuset er et kjempefint sted, men at de ikke liker han der lenger. Etter beinmargstransplantasjonen har han skuffet dem som jobber der. Han beskriver hvor motløs legen virker på visitten. Legen er stille og fortvilet, og Oscar føler at han er en dårlig pasient som har ødelagt hans tro på legekunsten.

Men det er én han kan snakke med. Rose-bestemor er en slags besøksvenn, og hun tør å snakke med Oscar om at han skal dø. Hun oppfordrer ham også til å skrive til Gud.

Og siden Rose-bestemor etter hvert råder ham til å leve hver dag som om den varte i ti år, blir brevene ganske innholdsrike. Rose-bestemor hjelper Oscar til å leve det livet han har igjen.

Tøff og sårbar

Skuespiller Wenche Medbøe fikk boken av en venninne.

– Wenche, dette er noe for deg, sa hun.

Medbøe klarte ikke legge teksten fra seg. Oscar og den rosa damen ble hennes avskjedsforestilling etter 41 år ved Det Norske Teatret. Etterpå har hun spilt stykket for små og store forsamlinger på forespørsel.

I dramatiseringen var hun veldig opptatt av Guds rolle.

– Boken er fransk, og skrevet for lesere som er katolikker, sier hun.

– I Norge har ikke Gud en så framtredende rolle, og derfor tonet vi ham ned.

Medbøe spiller Oscar som en tøff og sårbar gutt, med plass til humor.

– Det er en så trist historie at jeg var nødt til å legge vekt på det humoristiske, sier hun.

– Dessuten er det sånn at når jeg får publikum til å le, kan jeg fortelle noe alvorlig etterpå. Latteren åpner dem opp.

Godt ment

Tove Nyenget har jobbet 20 år med barn og kreft på Ullevål. Hun tror mange alvorlig syke barn erfarer at foreldre ikke tør snakke med dem om sykdommen.

– Mange er kjempeflinke, sier hun.

– Og mange synes det er vanskelig.

Nyenget tror barn som blir alvorlig syke kan oppleve unnfallenhet fra foreldrene sine. Oscars foreldre kjøper byggesett til ham, og det de etter hvert gjør sammen er å lese bruksanvisninger.

– Det er godt ment, poengterer hun.

– Foreldre ønsker å skåne, men barn merker når noe er galt.

Hun minner om at barn er lojale. Ofte spør de heller ikke, fordi de merker at foreldrene ikke vil snakke.

– Noen kan også bli redde for at de har gjort noe galt, at det er deres skyld at foreldrene er så rare, uten at de helt vet hva det kan være, sier Tove Nyenget.

Hun er opptatt av at barn må føle at de kan spørre om absolutt alt.

– Mange foreldre tror de må ha fasitsvar. Men det trenger de ikke. Det barna trenger, er noen å snakke med. Noen å undre seg sammen med. Noen som tør å være ærlige.

Hun forbereder foreldre på at spørsmål kan komme når som helst.

– Barn snakker ikke på kommando. De kan finne på spørre i butikken, i bilen. Jeg pleier å si at foreldre må være forberedt på spørsmål i en uforberedt setting.

Finner alltid en løsning

Det var Medbøes idé å få med en sykepleier på turné. Hun vil også selv være til stede.

– Men jeg må først kle av meg Oscar. Så deltar jeg som Wenche, med mine erfaringer fra et levd liv.

Hun understreker at stykket ikke bare er for helsepersonell eller mennesker som har hatt kreft, men alle som møter mennesker. Hun tar seg ofte i å tenke på Rose-bestemor.

– Når noe er vanskelig, tenker jeg på hvordan Rose-bestemor klarer å snu situasjoner. Hun finner alltid en løsning, og det liker jeg veldig godt.

Aktuelt for flere

Tove Nyenget mener stykket også kan overføres på barn og unge som pårørende.

– De blir ofte «glemt», erfarer hun.

 – For det går jo «bra» med dem, de er ikke syke.

Hun anslår at det er rundt 150 000 barn og unge som lever tett på et familiemedlem med kreft.

– Mange av dem har mange spørsmål.

På jobb i Kreftforeningen får hun stadig spørsmål om hvordan informere dem.

– Mange gjør det helt riktig, men de trenger en bekreftelse på at det de gjør er bra.

Åpne rammer

Nyenget er spent på hvor mange som vil prate etter forestillingen. Hun vil åpne med å si noen ord, så er det opp til publikum. På hvert spillested vil det også være med en representant fra den lokale Kreftforeningen.

– Noen kan få reaksjoner, og da må vi kunne møte dem, sier hun.

– Hva håper du å få ut av dette?

– Jeg vil lære mer. Jeg har masse erfaring fra barneavdeling, men den erfaringen er ferskvare. Hver familie som opplever at et barn får kreft, er forskjellige. Kanskje får jeg innspill til ting helsepersonell bør ta tak i.