”Henlagt etter bevisets stilling”

Nyheter
SPENT: Karin skal snart tilbake på jobb etter svangerskapspermisjon. Det er snart to år siden hun ble mistenkt for pilletyveri. Foto: Marit Fonn

Stikkord

Sykepleier Karin var mistenkt for pilletyveri. Og kan aldri renvaske seg for mistanken.

Karin er på kveldsvakt 4. juni 2009. Klokken halv sju blir hun avbrutt i arbeidet av sin leder. Han pleier ikke å være på jobb om kvelden. Han tar henne med til et samtalerom. Slik begynner historien om sykepleierens dyrekjøpte erfaringer.

Karin jobber på en spesialavdeling på Ahus uten inneliggende pasienter. Nå går hun og seksjonssykepleieren til samtalerommet. Der venter to fra sykehusets innsatsteam.

Karin tror først det er noe med familien. Men skjønner fort at det er det ikke. Det tverrfaglige innsatsteamet driver intern granskning. Det er opprettet for å bistå ved alvorlige hendelser ved sykehuset, som for eksempel svinn av legemidler. Teamleder er kvalitetssjef Anne Wenche Lindboe. Det er hun som nå leder møtet.

 

Sobril-tabletter forsvunnet

Karin føler de går rundt grøten. Som om de skal se om hun skjønner hvorfor hun er der. Så forteller de at det er registrert svinn av medisiner på avdelingen. Det dreier seg om B-preparatet Sobril, 10 milligram. Hvor mange tabletter sier de ikke.

Hun får høre at det er sannsynlig at det er henne. Karin er blant dem som har vært mye i medisinskapet, og hun har vært på jobb når pillene har forsvunnet. Det er lite medisin i omløp på denne polikliniske avdelingen. Derfor er det lett synlig hvis noe forsvinner. Medisinskapet er plassert midt i avdelingen der mange passerer.

Nå spør de henne om hennes bevegelser bestemte datoer to måneder tilbake i tid, klokken da og da. Karin vet ikke engang hvilke ukedager det var. Hun husker ikke. Da måtte hun jo ha loggført for seg selv, tenker hun, og det er heller ikke lov.

De spør om hun har lagt merke til noe uvanlig. Kanskje noen var innom som ikke hadde vakt? Registrerte hun avvikende atferd blant kollegene? Karin sier hun ikke har grunn til å mistenke noen. Hun har ikke peiling på hvem det kan være.

Møtet varer i halvannen time. Skjelven drar hun hjem etterpå.

 

Kjennes som avhør

Det blir to tilsvarende møter de neste ukene. De tre møtene varer til sammen i over fem timer. Hun opplever samtalene som avhør. Hun  har ikke med seg tillitsvalgt i disse samtalene.

Karin holder fast ved at hun ikke har stjålet piller, verken til eget bruk, til familiemedlemmer eller salg. 100 tabletter skal ha blitt borte i løpet av flere uker. Påkjenningen er stor. Det er gått et par uker. Det er stressende å være på jobb. Matlysten forsvinner.

Hun blir spurt om hun vil snakke med noen utenfra, og takker ja til det, tenker det kan være lurt. Hun blir henvist til akuttpsykiatrisk vurdering. Selv tror hun at det er en vanlig samtale med en psykolog hun skal ha.

 

Ustabil eller veltilpasset?

Innsatsteamet mener at det haster. Karin er først i samtale med to psykiatriske fagfolk som konkluderer med at hun ikke er suicidal. Hun drar hjem. Dagen etter er hun i samtale på Lillestrøm distriktspsykiatriske senter hos psykiater Elisabeth Tjora. Hun reagerer sterkt på måten henvendelsen har skjedd på. Dette bekrefter hun senere i en legeerklæring. Psykiateren mener denne måten i seg selv representerer en belastning for Karin.

Tjora skriver at Karin er blitt framstilt som «en ustabil, misbrukende, mulig selvmordstruende person, som ikke kunne vente under et døgn på psykiatrisk vurdering». Men både hun og de to kollegene konkluderer likt: «Vi hadde for oss en psykisk frisk og stabil kvinne, som ikke bar preg av noe som kunne gi mistanke om misbruk av medikamenter i gruppe B. Gift, småbarnsmor, veltilpasset, glad i jobben sin. Hun benektet ethvert kjennskap til medikamentsvinnet.»

Tjora sykmelder henne.

 

Melder til politiet

Sykehuset melder saken til politiet 24. juni. Gjerningsdatoen blir registrert som 17. april. Politiet kommer på inspeksjon i avdelingen. Der er innsatsteamet, lederen og Karin til stede. Politiet kjører henne siden til politistasjonen for avhør. Hun har denne gangen med seg en tillitsvalgt, som hun selv har kontaktet.

Politimannen er hyggelig. Karin opplever at avhøret, som varer i 20 minutter, er et kaffeslabberas sammenliknet med samtalene hun har hatt på sykehuset. «Hva skjer nå?» lurer hun. Det er bare å vente. Hun må regne med at det vil ta tid før saken blir avklart. Det blir mange telefoner til politiet. Hun vil vite hva som skjer. Får høre at denne saken ligger langt ned i bunkene deres, de har saker om grov vold og overgrep å ta seg av.

I september innkaller seksjonssykepleieren og kvalitetssjef Lindboe til drøftingsmøte på sykehuset. Det vises til paragraf 15–1 i arbeidsmiljøloven. Paragrafens tittel er «drøfting før beslutning om oppsigelse». I brevet står det at hun har fått status som mistenkt i saken som er under politietterforskning.

I møtet gjentar hun det hun alltid har sagt: Hun har ikke tatt noen piller. Foretakstillitsvalgt Kai-Øivind Brenden er med henne.

Karin er nå gravid med sitt andre barn. Men siden hun fortsatt er tidlig i svangerskapet, er de enige om ikke å si noe til arbeidsgiver ennå.

 

Kritisk til innsatsteamets mandat

Arbeidsgiver oppsummerer i et referat at situasjonen er fastslåst. Helsetilsynet er orientert om den dokumentasjonen som er oversendt politiet.

Brenden sender kommentarer tilbake. Blant annet etterlyser han hvilken dokumentasjon politiet har fått og referater fra de tre tidligere samtalene med innsatsteamet. Det bekymrer ham at arbeidstaker ikke får tilgang til referater fra møter hvor vedkommende selv er part, skriver Brenden i brevet.

Siden hører de ingenting. Brenden purrer på informasjon. Han er kritisk til måten innsatsteamet arbeider på. I en e-post til personalavdelingen 9. desember viser han til at det mangler mandat og rutiner for teamet. «NSF vil måtte vurdere å oppfordre medlemmene til ikke å samarbeide med teamet så lenge dette ikke er avklart, særlig med bakgrunn i de erfaringene vi har med teamet så langt», skriver han.

 

Politiet henlegger

18. desember får Karin vite på telefon at politiet henlegger saken etter bevisets stilling. Julaften 2009 får hun det skriftlig i posten. Hun reagerer dobbelt: Fint at hun ikke blir siktet og at saken henlegges. Men så lenge det vises til bevisets stilling, får hun heller ikke sjansen til å renvaske seg.

1. februar 2010 innkaller lederen hennes til et sykefraværoppfølgingsmøte. Han skriver at medikamentsaken nå er avsluttet. Tema for møtet vil være hvordan arbeidsgiver kan tilrettelegge for henne så hun kommer seg tilbake i jobb. Tillitsvalgt Brenden og en fra personalavdelingen er med. Karin håper at avdelingsleder vil beklage det hun hadde blitt utsatt for. Lederen på sin side mener saken er avsluttet. Det blir et kort møte.

23. februar skriver sykehuset til Brenden at «denne vanskelige og belastende saken har vært håndtert på en forsvarlig måte overfor alle medarbeiderne i avdelingen».

I april føder hun en sønn og går ut i svangerskapspermisjon. Hun har knapt kontakt med arbeidsplassen. Permisjonen går ut 9. mai 2011. Da skal hun tilbake på jobb.

 

– Skummelt

Karin har valgt å droppe etternavnet på trykk, så ikke saken skal hefte ved henne for all framtid. Men hun mener hennes historie bør bli kjent, for i prinsippet kan enhver sykepleier havne i det samme uføret.

– Når jeg ikke har gjort noe galt, kjennes det veldig urettferdig å risikere å miste arbeidsplassen. Jeg har ikke noe å skjule.

– Hvordan kan vi vite at du er uskyldig?

– Jeg blir aldri renvasket. Det har jeg innsett. Men jeg vet jo selv at jeg ikke har stjålet piller.

– Du skal snart tilbake til samme arbeidsplass. Hva tenker du om det?

– Jeg vet ikke hvordan det blir. Men hvis jeg ikke prøver, får jeg heller ikke vite det. Jeg trivdes veldig godt, og da er det skummelt å tenke på hvordan alt plutselig ble snudd på hodet. Lederen min har sagt at jeg er velkommen tilbake. Det må jeg tro på. Vi hadde jo et godt samarbeid før alt dette skjedde.

Likevel er tvilen der: Vil han støtte henne hvis det blir konflikt? Blir hun automatisk mistenkt hvis det forsvinner medisin på nytt og ingen andre utpeker seg?

– Jeg frykter jo at det kan skje igjen. Jeg har ikke lyst til å gå i medisinskapet. Men for å kunne utføre den jobben jeg skal, må jeg det.

Hun er spent på hvordan hun blir mottatt av kollegene.

– Man er jo alltid usikker på hva andre mener, spesielt i en slik situasjon. De jeg har hatt mest kontakt med i denne tiden, føler jeg tror på meg.

– Kan du ikke bare heve hodet? Du er ikke dømt?

– Jeg frykter at det fortsatt er hull i medisinsystemene så alle kan mistenke alle hvis noe forsvinner. Det er ubehagelig.

Hun skulle ønske det hadde blitt lagt ut feller, så noen hadde blitt tatt.

– Da hadde det ikke vært noen tvil. Men de tok aldri urin- eller blodprøver eller ransaket. Ingen har vært hjemme hos meg. Flere kolleger var inne til samtaler, men bare jeg ble kjørt så hardt. Det var fornærmende at de trodde at jeg knaska piller.

 

Ønsker et plaster på såret

Lederen sier han er ferdig med saken.

– Så enkelt er det ikke for meg. Jeg har nærmest måttet forhandle meg fram til en beklagelse fra ledelsen som jeg ikke kjenner. Men ingen beklagelse har kommet fra min nærmeste sjef. Jeg får ikke gjort noe med det. Men jeg tenker:«Å, skulle gjerne hatt et plaster på såret.»

Svangerskapspermisjonen har gitt henne et beleilig avbrekk fra jobben.

– På den annen side har det gjort at saken har trukket ut i langdrag.

– Har du råd å gi til andre?

– Jeg hadde ikke klart meg gjennom dette uten støtte fra familie, venner, kolleger og NSF. Så mitt råd er at man bør være medlem i Sykepleierforbundet. Når man ser hvilket enormt apparat sykehuset kan stille med for å trumfe gjennom sine mistanker, har det betydd veldig mye å ha en tillitsvalgt som varder for meg. Jeg visste ikke hvordan de enkelte møtene ville utvikle seg: Ville jeg bli sint? Lei meg? Blir noen konfrontert med tilsvarende ubehageligheter, må de be om hjelp fra forbundet, understreker Karin.

– Hva har du lært?

– At man ikke er mye verdt når man får en så stor arbeidsgiver mot seg. Jeg har vokst opp i et samfunn der man ifølge loven er uskyldig til det motsatte er bevist. Jeg har erfart at det ikke alltid stemmer i praksis.

Les også: Lett å bli mistenkt

 

Taust fra Ahus

Sykepleien har bedt kvalitetssjef Anne Wenche Lindboe om en kommentar. Hennes svar kommer via konstituert kommunikasjonsdirektør Geir Boye Lindhjem:

– Dette er en personalsak, og sykehuset kan dessverre ikke gi noen utfyllende kommentar vedrørende saken.

Ahus vil heller ikke gi en generell kommentar om hvordan innsatsteamet jobber med denne typen saker.

Sykepleien ringer til Karins leder.

– Hvordan er det å være seksjonssykepleier og få en sånn sak i fanget?

– Jeg har ikke lyst til å si noe. Saken er død for meg. Jeg har lyst til å gå videre, sier seksjonssykepleieren.

Han har heller ikke lyst til å kommentere innsatsteamets rolle.

Det var fornærmende at de trodde at jeg knaska piller. Sykepleier Karin