- Evidensialismen - en totalitær ideologi

- «Evidensialismen» er en ideologi med visse totalitære trekk, sier Kari Martinsen.
- Totalitære trekk?
- Ja, det var kanskje litt sterkt sagt. Om den ikke er totalitær, er den i hvert fall fundamentalistisk fordi tilhengerne bare svarer kritikerne at «alt er med», sier hun og fortsetter:
- Hva den evidenbaserte kunnskapen ikke duger til, vil de ikke svare på. Begrepene evidensbasert kunnskap, praksis og medisin brukes om hverandre. «Evidensbasert » er dermed blitt et altomfattende og uangripelig begrep, en sekkebetegnelse med bare positive kjennetegn.

Skjønnet forkastes

Kari Martinsen er professor ved Høgskolen i Harstad og Haraldsplass diakonale høgskole i Bergen. Hun er både sykepleier, historiker og filosof, en sjelden kombinasjon som har resultert i at hun er en av Skandinavias mest kjente omsorgsfilosofer.
 - Det er ikke noe galt med den evidensbaserte tenkemåte, men det blir et problem når det blir den store kunnskapen med stor K. Hva opererer man med når man taler om evidens? spør hun og svarer selv: - Det er som oftest resultater framkommet gjennom statistiske og randomiserte forsøk hvor det gjerne er uproblematisk kort vei fra forskning til praksis. Forskningen styres mot kliniske prosedyrer. Det blir en teknisk anvendelse av forskningen, ikke en hermeneutisk anvendelse, altså et samspill mellom spørsmål og svar og forståelsen kommer i tillegg. Skjønnet til sykepleierne blir dermed satt til side, og det mener jeg er galt. Dessuten påpeker hun at det ikke er all forskning som egner seg til studier etter evidensbasert gullstandard.

Styring og belønning

Martinsen oppfatter «evidensialismen » både som et belønningssystem og et styringsinstrument ved at det passer utmerket inn i dagens finansielle styringsmodeller i helsevesenet.
- Alt skal være kostnadsbesparende. Satt på spissen heter det ikke lenger «hvis det virker, er det riktig», men snarere «hvis det kan betale seg, er det riktig». På den måten mener hun evidensbasert kunnskap med sine skjemaer, manualer og forenklinger av begrep er med på å premiere entydige, medisinske diagnoser.
- Spesielle lidelser kan falle utenfor, samtidig som det ikke vil betale seg å ta hånd om for eksempel gamle med flere lidelser.
- Men er markedstenkning og evidensbasert praksis nødvendigvis to parhester?
- De går i hvert fall veldig godt sammen. Kunnskapsbasert praksis hadde aldri fått så stort gjennomslag hvis ikke offentlige myndigheter og profesjonen selv, representert ved Norsk Sykepleierforbund, var interessert i å støtte den. Martinsen oppfatter dessuten kunnskapsbasert praksis som et problematisk begrep.
- Enhver profesjon har alltid vært basert på kunnskaper, det er jo et av profesjonens kjennetegn. Er det nødvendig å konstruere begrepet «kunnskapsbasert praksis»? Nå er det plutselig ikke flere kunnskapsformer. Kunnskapsbasert praksis likestilles med forskningsbasert praksis som igjen bygger på den evidensbaserte medisinens måte å arbeide på.

Lydighet og gjenstridighet

Martinsen savner at den mer undrende type forskning hvor man kan ta feil eller ikke får noe resultat også skal bevilges penger.
- Når sykepleierne lydig omfavner evidensbasert praksis, viderefører de tradisjonen med å være legens assistent. Før var de pleieassistenter, nå er de blitt forskningsassistenter. Men sykepleiere er også ulydige i legenes klinikker, noen gjør også motstand. Martinsen er nøye med å understreke at det finnes rom for gjenstridighet i den praktiske sykepleien:
- Sykepleiere kan etterspørre andre kunnskapsformer enn de som er knyttet til den evidensbaserte medisinen. Ikke for å erstatte disse, og heller ikke for å supplere dem, men for å gi et nødvendig perspektivskifte.

Bokholderi

Professoren synes metoder får for stor plass i den evidensbaserte forskningen.
 - Det har en tendens til å bli «bokholderi». Det legges for stor vekt på dokumentasjon, klassifiseringer og manualisering, slik at undring, spørsmål og tenkning får liten plass. Disse tre stikkordene mener Martinsen hører med dersom forskning skal betegnes som forskning.
- De er også viktige i sykepleierens praktiske arbeid. Vi må lære av erfaringene vi gjør i det daglige arbeidet i møte med pasienter og pårørende, og å skape erfaringskunnskap som nødvendigvis ikke er forskningsbasert. Hun tenker at dersom vi forstår evidens som «kunnskap som er til å stole på», er også kunnskap vunnet ut fra konkrete situasjoner evidente. Kari Martinsen synes tenkekurs er viktigere enn metodekurs.
- Hva skulle man lært der?
- Å spørre, undre, være ettertenksom og lese bøker som er en langsom tekst. Ikke bare hurtige forskningsresultater.