Kjepper i faghjulet

Åpningen av det nye supersykehuset har ikke gått som planlagt. I det nye Ahus hovedbygget sitter tre damer på høye krakker, rundt et kritthvit ellipseformet bord. de medgir at drømmen om knirkefri drift er langt unna oppfyllelse. 

Problemene tårnet seg raskt opp før jul:
• sykehusets 1300 bærbare IP telefoner virket ikke
• det automatiske systemet for medisinhåndtering sviktet
• logistikken fikk strykkarakter
• sprengt kapasitet sto i grell kontrast til nedbemanningen det siste året 

Sykepleierne jobbet for harde livet for å løse stadig nye floker som oppsto. Noen orket ikke mer og ble sykmeldt. Andre sluttet. 

Divisjonsdirektør Janne Sonerud befinner seg fortsatt midt i skuddlinjen av frustrasjoner fra ansatte og tillitsvalgte. De siste månedene har vært en følelsesmessig berg-og-dal-bane. 

– Du kan ta høyde for at ting ikke skal fungere. Og det har man tenkt på her. Men det er umulig å helgardere seg. Plutselig skjer det ting på områder man ikke hadde tenkt på. Da handler det om å finne løsninger fortløpende. 

Hovedstrategien hennes når ting skjærer seg og frustrasjonene tar overhånd, er å lytte. 

– Jeg øver meg hver dag på å lytte mer enn jeg snakker. Som enkeltindivid har man aldri oversikten over hele situasjonen, sier Janne Sonerud 

– Det er du veldig flink til. Du stiller spørsmål som fremmer en dialog med sykepleierne, supplerer Heidi Ness Johnsen fra den andre siden av bordet. Hun er fag- og forskningssykepleier med tre hovedfokus: opplæring, fagutvikling og forskning.

Teknotrøbbel
Fagutvikling, særlig kunnskapsbasert praksis, er et av de viktigste satsingsområdene for Divisjon for sykepleie. Sykepleieforskningen er i startgropen, og innholdet må defineres. Johnsen lager strategier og planer. Men siden åpningen i november er det driften som har tatt nesten all oppmerksomhet og energi her på huset. Noe seksjonssykepleier Pia Tangstad (bildet under) har fått merke på kropp og sinn. Hun leder seksjonen for ortopedi, øre-nese-hals og gynekologi. I praksis vil dette si 44 sykepleiere med ulik bakgrunn og kulturtilhørighet, som nå skal tilpasse seg helt nye arbeidsoppgaver og nye pasientgrupper. Pia trekker pusten. Dypt. 

– Det har vært mye frustrasjon på ting som ikke fungerer. De første to ukene tenkte jeg: "Pia, hva er det du nå har begitt deg utpå?" 

Merker bedring
Men nå går alt mye bedre, mener hun. 

– Jeg merker det veldig på samtalene. Forskjellen på samtalene jeg hadde med sykepleierne før jul og nå er markant. Det var mye mer frustrasjon i begynnelsen. 

Hennes policy er at sykepleierne får tiden de trenger for å tilpasse seg. Sjefen tåler også sinne og frustrasjoner. 

– De må få lov til å komme ut med det de har på hjertet. Jeg kan ikke ta det personlig. Det handler ikke om meg som person. Som leder er du den som må stå oppreist for all den frustrasjonen som kommer. Når den har lagt seg kan man se fremover sammen og komme videre med nye ideer. 

Seksjonslederen la tidlig opp et løp. Sykepleierne fikk vite at de skal få beholde sin spisskompetanse, men at de også må utøve sykepleierfaget i et bredere perspektiv. 

– Hvordan takler du medarbeidere som ikke har lyst til å lære noe nytt?  

– Det er en lederutfordring å få dette til. Jeg sammenligner det med en hest som går med skylapper. Det er helt greit å gjøre det i begynnelsen, men etter hvert må du flytte dem vekk og ha evnen til å se både til høyre og til venstre. Vi beveger oss sakte fremover. Men det er mitt ansvar å trygge dem slik at de føler mestring. Helt klart, sier Pia Tangstad. 

Janne Sonerud nikker. 

– Pia tok tak i utfordringen på en god måte. Dette handler litt om å skape en selvoppfyllende profeti. Har du et godt syn på medarbeiderne dine, blir det gjerne bra. Og omvendt. Hun evner å lytte, og bidrar til å trygge sykepleierne på nye pasientgrupper. 

– Nå, ja. Jeg syntes nok jeg beveget meg på veldig dypt vann i begynnelsen, sier Tangstad og stikker høyrefoten prøvende frem. – Men, herlighet, man kan da svømme!

Vil få det til
Damene ler hjertelig og nikker gjenkjennende til hverandre. Heidi Ness Johansen er sikker på at Divisjonen for sykepleie kommer til å lykkes. 

– Vi har et stort pågangsmot. Vi vil få noe til. Og sammen vil vi klare det, sier hun. 

Hun tenker seg ørlite om før hun kommer med en liten advarsel: 

– Vi må ikke sette oss for høye mål med en gang, men være glad for det lille vi får til. Det kan hende at det ikke går så fort som vi ønsker. 

Janne Sonerud er utålmodig, men villig til å gå flere ekstrarunder for å nå et overordnet mål som hun tror på. 

– Vi må komme oss ut av et fokusområde som handler veldig mye om drift. Det handler om å få stabilisert driften, noe som tar lengre tid enn vi trodde på forhånd. Men vi må hele tiden fokusere på lederskap og fagutvikling. Derfor jobber vi med dette parallelt. 

– Som vi løp
Bemanningssituasjonen har vært en vond akilleshæl blant sykepleierne, noe ledelsen også har innsett etter hvert. Den faste vikarpoolen er økt fra 8-10 årsverk til 40. Ifølge Sonerud vurderer ledelsen fortløpende behovet for flere sykepleiere. 

Sykepleierne på ortopedi-, gynekologisk- og øre, nese og hals-postene fikk et mye større arbeidspress enn de hadde forestilt seg på forhånd. 

– Gud bevare meg vel. Vi sprang oss nesten i hjel for å ordne opp i problemene, forteller Marie Arntsen (bildet t.v).

Hun er blant de eldste sykepleierne som måtte omstille seg til nye arbeidsoppgaver og pasientgrupper. 

Etter 41 år i sykepleien skal det mye til for å sette veteranen ute av spill. Men arbeidspresset i vinter førte til en kraftig hodepine 

– Stresset, vet du, sukker hun og legger hodet på skakke. – Nå går det bedre. Jeg er optimistisk og tar det som kommer. Vi har jo en "grepa" sjef, sier Arntsen og ser på Tangstad. – Og det sier jeg ikke bare fordi hun står her! 

I villrede
Fagsykepleier Ellinor Hansen (bildet t.h)  mener at logistikken sviktet helt. Hun brukte mye tid på teknikk som ikke virket 

– Vi mistet oversikten over mye. Senger, utstyr og pasientflyten. Det har vært en slitsom periode, medgir hun. 

Det automatiske medisineringssystemet ble vraket inntil videre og IP-telefonene byttet ut. Nå håper Ellinor, og tror, at faget kan komme i første rekke igjen. 

Pia Tangstad uttrykker tro på det samme, mens hun går langsomt gjennom den lange hvite, korridoren som rommer postene. På veien lukker hun absolutt alle de grå skapdørene som står på gløtt. Dokumenter som ligger der de ikke skal, korridorsenger og åpne skap er ting hun vil være foruten på avdelingen. Hun tenker mest på pasientene. 

– Jeg skulle virkelig ønske at noen hadde tenkt på magnetlukking på de skapdørene. Vi kan jo forstyrre pasientene som ligger på innsiden av veggen og hører når vi lukker dem slik, sier hun.