Organiseringsformen gjør at sykepleierne jobber mer isolert og kan stagnere faglig. Det er foreldrene som blir eksperter på barnet – ikke sykepleierne.

Helsepersonell syntes det var utfordrende å vurdere hva som var best for barnet. Barnets autonomi og medbestemmelse ble ofte ikke ivaretatt, og barnet ble sjelden inkludert i beslutningsprosessen.

Læringsassistenene var selv andreårsstudenter og brukte faglig dyktighet, sosialt engasjement og kreative metoder. Det gjorde det lettere for sykepleierstudentene å lære komplisert fagstoff.

Kursdeltakerne lærer å flytte oppmerksomheten fra sykdom til helse, fra en kritisk til aksepterende holdning til seg selv, og fra motløshet til håp og tro på egen mestringsevne.

Noen pasienter kan være nesten umulige å stikke. Sykepleierne har dessuten mange arbeidsoppgaver som skal løses samtidig på ulike steder, og som svekker konsentrasjonsevnen.

De etterlatte følte at de opprettholdt et bånd til avdøde gjennom dagboken fra intensivoppholdet. Den bidro også til å strukturere en kaotisk tid og gjorde det lettere å få ut følelser.

Det er utfordrende å behandle barn på generell intensivavdeling beregnet på voksne. God opplæring, godt samarbeid og det å imøtekomme barnets behov er gode tiltak.