Sykepleier Silje satte ord på de ansattes fortvilelse i Mosjøen:

De ansatte på sykehuset i Mosjøen er både frustrerte og fortvilet over situasjonen de står i.

– Vi rekrutterer bra, har et fantastisk arbeidsmiljø og pasientene våre får god behandling. Men vi roper ikke høyest, og når vi prøver, blir vi uansett ikke hørt. Det føles som om vi roper til døve ører.

Det sier Silje Sandvik Storå, som jobber som sykepleier på intensiv/akuttmottaket ved sykehuset i Mosjøen.

Onsdag la hun ut et langt innlegg på sin egen Facebook-profil, hvor hun setter ord på den fortvilelsen og frustrasjonen som mange av de ansatte på sykehuset kjenner på i Mosjøen.

I forrige uke vedtok Helgelandssykehuset å legge ned akuttavdelingen på sykehuset. Endelig vedtak skal fattes av Helse Nord i februar.

Innlegget har fått massiv respons, og blitt hyppig delt. Du kan lese det i sin helhet i bunnen av saken.

– Kjenner på en sorg

Silje Sandvik Storå forteller at hun skrev innlegget fordi hun kjenner på en stor frustrasjon over det som er i ferd med å skje ved sykehuset i Mosjøen.

– Jeg kjenner på en sorg over at vi ligger an til å miste det gode fagmiljøet vi har bygget opp. Det er også en stor belastning å tenke på alle pasientene som ikke vil få det samme tilbudet mer. Men det er tydeligvis penger som skal spares, og ikke liv som skal reddes, sier Sandvik Storå, og utdyper:

– Hvordan blir det med et hjerneslag eller et hjerteinfarkt? Hva slags senfølger vil det bli for det mennesket som må kjøre en time ekstra i en ambulanse, for å få behandling de kunne fått her innen kort tid? Hvordan blir livskvaliteten til den personen i ettertid? Det er vanskelig å gå og tenke på.

– Klart folk blir slitne

I flere år har det vært diskusjoner rundt den framtidige funksjons- og oppgavefordelinga i Helgelandssykehuset, som er lokalisert i Mosjøen, Sandnessjøen og Mo i Rana.

– Hvordan oppleves det å ha stått i denne situasjonen over så lang tid?

– Man skyver det på en måte unna, og prøver å ikke tenke på det. Men det er klart folk blir slitne. Det er klart det er en belastning å ikke vite hvordan framtida blir, sier Sandvik Storå, og fortsetter:

– Den enkleste løsningen hadde på mange måter vært å bare si opp, og funnet seg en annen jobb. Men så har man jo et genuint ønske om å stå på for pasientene som trenger oss. Jeg tror det er det som gjør at folk holder ut, til tross for at situasjonen er så vanskelig som den er.

Hun flyttet hjem til Mosjøen etter å ha bodd en tid utenfor Helgeland, og tok sykepleierutdanning i Sandnessjøen. Det innebar fire år med pendling.

– Det var slitsomt nok, og det var før jeg fikk små unger. Veldig mange ansatte er småbarnsforeldre, og etablerte i Mosjøen. Det er urealistisk å forvente at de kommer til å pendle flere timer til og fra jobb hver dag, sier Sandvik Storå.

– Hadde vært sterkere

– Har du fått tilbud om å bli med videre?

– Jeg har ikke fått noe konkret tilbud eller hørt noen plan om hva de skal gjøre. Jeg har tidligere blitt spurt om jeg vil pendle til Sandnessjøen, og det er helt uaktuelt.

Sandvik Storå understreker også at hun ikke er ute etter å kritisere de andre sykehusene i helseforetaket.

– Jeg har forståelse for at de kjemper for sitt, og at det er like lite aktuelt for de ansatte der å pendle til Mosjøen som det er for oss her å pendle til Mo eller Sandnessjøen, sier sykepleieren, og fortsetter:

– Jeg mener det beste hadde vært om vi fikk samlet alle enhetene under samme tak i et felles sykehus, sentralt plassert mellom de tre byene. I lag hadde vi vært sterkere, men i stedet skal vi spre oss på tre skjær og håpe på det beste.

Bildet viser Helgelandssykehuset. — USIKKERT: Det ser mørkt ut for flere av funksjonene som i dag er lokalisert til sykehuset i Mosjøen. Flere avdelinger er foreslått flyttet. *Foto: John Christian Nygaard/Helgelendingen*
Les mer

Reagerer kraftig

Toril Sørdal er tillitsvalgt i Norsk Sykepleierforbund på intensiv/akuttmottaket i Mosjøen. Hun kjenner seg godt igjen i den fortvilelsen som kollegaen Silje Sandvik Storå føler på.

– Vi har stått i denne jobben med en uavklart situasjon hengende over oss i flere år, og allikevel klart å ha fullt fokus på pasientene. Men vi begynner å kjenne på at vi bare er mennesker vi også, og vi må faktisk behandles deretter, sier Sørdal, som reagerer på hvordan sykehusledelsen har opptrådt:

– Vi har knapt sett snurten av toppledelsen i hele denne prosessen. Vi har blitt totalt neglisjert, og funnet oss i det, for vi har gått og tenkt at det ikke blir slik. At det ikke kan bli slik. For vi klarer ikke forstå hvordan de mener det er gjennomførbart eller forsvarlig.

Hvor er ledelsen?

Hun og flere av de andre tillitsvalgte i Mosjøen reagerer også på manglende informasjon fra ledelsen ut til de ansatte.

– Når de har noe de vil meddele, avholdes det digitalt møte midt på dagen når de fleste er opptatt på jobb, og ellers får vi de samme opplysningene som står i avisa. Det er ingen fra ledelsen som faktisk kommer inn på avdelingen og spør oss om hvordan vi har det oppi alt dette, sier Sørdal.

– Utrolig arrogant

I forbindelse med høringsrunden på forslaget fra sykehusledelsen, kom det inn totalt 70 høringsuttalelser. 40 av disse var interne svar fra tillitsvalgte og avdelingsledere i Helgelandssykehuset, mens de øvrige 30 kom fra kommuner på Helgeland og andre eksterne aktører.

Til tross for det massive antallet høringssvar, la administrerende direktør Lena E. Nielsen fram en nærmest uendret innstilling til styret. Det får også tillitsvalgte Sørdal til å reagere kraftig.

– Høringsuttalelsene som kom fra de ansatte var tydeligvis fullstendig bortkasta tid, for ledelsen har oversett alt som har kommet inn. Ikke bare fra oss, men også fra kommunene som opplever å få et svekket tilbud, sier Sørdal og fortsetter:

– Det er så utrolig arrogant, og en hån mot alle de ansatte, som er dyktige fagfolk, og mot politikerne som representerer befolkningen som er bekymret. Jeg kjenner jeg er skikkelig skuffa og forbanna.

Svarer på kritikken

Administrerende direktør Lena Nielsen svarer i en e-post på kritikken:

«Jeg vil berømme de ansatte som har stått i en usikkerhet veldig lenge og samtidig levere så gode tjenester til pasientene. De gjør en veldig god jobb under vanskelige forhold. De ansatte er sykehusets største og aller viktigste ressurs. Da helseministeren i juli vedtok at det skal være to akuttsykehus på Helgeland, ikke tre, ble det innrammingen som vi må finne løsninger innenfor. Alt blir ikke som før da, men ledelsen i sykehuset ønsker å finne så gode løsninger som mulig innenfor de rammene som er gitt, både for pasienter og ansatte».

Denne artikkelen har tidligere vært publisert i Helgelendingen.

Fakta

Dette skrev Silje om situasjonen på sykehuset:

«Dæ e no vel ikke den her avdelingæ, de tenke å legg ned?»

Den setningæ ha e ikke hørt bære ein gång, de siste åran.

E går imot arbeidshelg på Intensiv/akuttmottak i Mosjøen. Vi e ein gjeng som har stått på sjøl om dæ e større makter som ha pressæ på fra alle kanter om å ska legg oss ned.

Sjøl om dæ prøves å rop ut for vårres kjære pasientæ. E tenke mæ skrekk og gru vess mine ein gång får hjerneslag eller hjerteinfarkt og må kjør forbi oss. Alle pasientan som må ut på landevei i kjøring i all slags vær og føre, då tar dæ førr lang tid, før man kjæm tel rett hjelp før dæ kanskje e førr seint.

Daglig redde vi liv i vårres avdeling, men vi rope tydeligvis ikke høgt nok. Uansett kor mye vi prøve å sei ifrå, så verke dæ som dæ kjæm tel døve øræ. Vi tar på oss arbeidsklean og møte opp, jær jobben for jevt over fornøyde pasientæ.

Dæ som e dæ mest utrulige e at vi ha hatt et upåklagelig humør og godt samhold igjennom dæ heile. E ha fleire gång tenkt, ke som jær at vi holde ut? Jo, dæ e mange teng. Men dæ e først og fremst for pasientan.

De som har sin værste dag og bi møtt av et fantastisk team som e klar for å ta de imot. At vårres fantastiske arbeidsplass no ska bi historie, vess de får dæ som de vil. Dæ e faktisk ikke nå annæ enn ein stor tragedie.

Vi har fleire pasientæ som e innom oss fleire gång ukentlig, de bi møtt av de samme folkan kvar gång. Vi kjenne de, og de kjenne oss. Dæ e små og store kreftpasientæ, dæ e kronisk syke, som vi forsjåvidt og hjelpe sånn at de kan få va heime lenger mæ hjelp og kontakt mæ oss.

Dæ e de som kjæm når man ikke klare eller kan va heime lenger, dar livet snart e slutt. Vi følge folk på sin siste reise, dar familie får va i nærheten av sine og ikke treng å sett fleire timæ i bil før å få følg sine kjære tel dæ siste.

De fleste som har et godt arbeidsmiljø vil sei at «vi, vi har dæ best her» men vi har dæ faktisk helt unikt, korsn klar vi å fortsett å ha dæ så fint sjøl om dæ føles som vi har ein tornado utfor svengdøren, som bære vente på å bryt gjennom døren å raser oss.

E kan ikke forstå dæ, mulig e e fullstendig hjernevaskæ. Men vi fungere jo så bra!! E vil bære skrik av tanken på at de ein gång ska gi oss ein faktisk dato, dar vi ska slå av lyset og send pasientan vårres ut på landevei tel nærmaste sykehus som e ein time unnæ, uansett korsn sykehus de ska på.

Dæ bi langt.

Vi sett på kvar vårres ende og holme og kjempe for vårres eget sykehus, e e kje nå god på hverken tall eller økonomi, men dæ kan ikke gå an. I verdens rikaste land, at vi har råd tel å møst nån helt unødvendig. Man kan ikke mæ sunn fornuft mein at vi får et likeverdig akuttilbud i Vefsn, Grane og Hattfjelldal.

Dæ står nok om livet på den biten vi har å kjør idag, dæ har vi dessverre så mange eksempel på. Når livet heng i ein tynn tråd, har akuttmottaket i Mosjøen bergæ mange liv. De hadde ikke overlevd transporten hverken tel Sandnessjøen eller Mo i Rana. Men dæ verke ikke som dæ e så farlig? Så lenge vi kan spar nån usle millionæ.

Nei, no kjenn e at e e så fullstendig matt, matt av helt hodeløs tenking. Dæ e snakk om liv og trygghet. E e så drit lei av å hør om analysæ, forslag og vedtak. Vi ha kjent på at dæ ha brent under føtn på oss i fleire år. Men vi ska fortsett å møt opp på jobb, i godt humør og ska ta dåkker gledelig imot den dagen dåkker treng hjelp og livet e skjørt, mæ all den fantastiske kompetansen vi har.

Takk førr me. E mått bære få dæ ut.

Hilsen ein sykepleier på Intensiv og akuttmottak i Mosjøen.