På et øyeblikk ble sykepleier Audun Mo alenepappa: Nå gir han råd om sorg

Da de traff hverandre, var han sykepleier, og hun var student. De ble raskt samboere. Sammen fikk de Sara.

Når Sykepleien treffer Audun Mo (36), er det på dagen fire år siden Karine Wang ble drept i en ulykke. Datteren var da 14 måneder.

Skrev bok om sorgen

På en kafé i Oslo forteller han om hva som skjedde. Mo har tatt turen til Oslo fra Askim, der han nå bor. Han var tidlig oppe i dag, for klokken 7.20 ble han intervjuet på God morgen Norge på TV 2.

På bordet, innpakket i en plastpose, ligger boken han nettopp har gitt ut. «Det finnes ingen enkel måte å si dette på» er tittelen. «En fortelling om sorg, savn og håp» står det også på forsiden.

Audun Mo er psykiatrisk sykepleier.

Hun døde på stedet

Dette skjedde for fire år siden:

Audun Mo er på jobb på Ski, et par mil sør for Oslo. Han er da leder på avdeling for rus og psykiske lidelser, som hører til Akershus universitetssykehus.

Klokken halv fire sender han en sms til Karine for å avtale hvem som skal hente i barnehagen. Hun svarer ikke. Han antar at hun er på vei hjem på elsykkelen hun har fått til bursdagen.

Klokken er ennå ikke fire når presten kommer sammen med to politimenn.

Det er da presten sier ordene: «Det finnes ingen enkel måte å si dette på».

Så forteller han det: Karine har blitt påkjørt i Oslo. Hun døde på stedet.

Skulle bli AKS-sykepleier

Karine hadde vært på Lovisenberg diakonale høyskole, der hun hadde begynt på det nye masterstudiet i AKS-sykepleie. På hjemveien hadde hun hentet startnummeret for Audun, som skulle løpe Oslo maraton to dager senere.

Derfor syklet hun langs kaien. I et lyskryss ved operaen skulle hun rett frem. En lastebil ved siden av henne skulle til høyre. Sjåføren så henne ikke og svingte.

Sjåføren blir senere dømt for uaktsomt drap. Karine ble 38 år.

– Følte meg helt tom

Audun både skjønner og skjønner ikke hva presten har sagt. Han går inn i en mekanisk tilstand. Fikser ting, henter i barnehagen, lager middag.

– Jeg kan ikke beskrive det på en god måte, sier han nå.

– Selv om jeg følte meg helt tom, handlet jeg.

– En forsvarsmekanisme?

– Overlevelsesinstinkt. Sorgen kom etterpå.

Presten ble til Sara hadde lagt seg

Mo forteller at presten, som hadde kjørt ham hjem, gikk til naboene og informerte om det som hadde skjedd.

– Var det bra, syns du?

– Fantastisk! Han var så trygg oppi elendigheten. Det var så viktig. Han måtte jo si det minst hyggelige du kan si til folk.

Audun Mo husker ikke hvordan presten så ut. Men han husker tilstedeværelsen.

– Han ble der tre-fire timer. Til Sara hadde lagt seg.

«Audun skal ha noen hos seg»

Erfaringene kan overføres til sykepleiere som møter sørgende, mener Audun Mo. Hans råd er:

– Ikke distanser deg fra sorg. Tør å stå i det. Vær til stede, både fysisk og mentalt. Du kan være bærebjelken og utgjøre en viktig forskjell.

Både moren hans Gudrun og tanten Marie er sykepleiere. Tanten jobber med livskrisehjelp på Bergen legevakt og responderte raskt da hun hørte om ulykken: Audun skal ha noen hos seg! Nå.

Auduns onkel Magne, som bor i Oslo, ble kontaktet og kom samme kveld.

– Også han var tryggheten selv, nesten sånn som presten, sier Audun Mo.

Politiet fortalte om hendelseforløpet

De første dagene er benektelsen fremtredende: Det er ikke sant. Det er som samboeren bare hadde dratt uten å komme tilbake.

Kroppen føles tung. Som om en sandsekk presser ham ned. Konstant. Ingenting hjelper for å få den vekk.

– Når skjønte du at det var virkelig?

– Etter to-tre dager. Da jeg gikk gjennom hendelsesforløpet med politiet. Da ble det ekte, og jeg forsto at hun var død.

Han får vite at Karine døde ganske momentant.

– Det føltes sånn: «Vær så god! Karine er død.»

– Var folk redde for å kontakte deg?

– Det vanskelige her var at alle var pårørende: Mine foreldre. Karines foreldre. Søsken. Felles venner. Hun var veldig utadvendt og hadde et enormt nettverk.

– Kontaktet de deg?

– Mange.

– Var det greit?

– Ja. Men …

Han nøler litt.

– På et tidspunkt kom det enorme mengder blomster. Det føltes som det aldri tok slutt. Etter hvert, når det ringte på døren, kvidde jeg meg for å åpne. Det føltes sånn: «Vær så god! Karine er død.» Det sier litt om hvilken tilstand jeg var i, sier han og understreker at han er takknemlig for alle blomstene han fikk.

En dag kom hans tidligere sjef fra Lovisenberg sykehus på døren. Hun leverte en flaske eplemost, med en hilsen: «Vi tenker på deg. Stor klem.»

– Det var så enkelt. Og virkningsfullt. Vi trengte mat, ikke flere blomster. Det er rart hvordan minnene sitter i kroppen.

– En time kan virke som åtte timer

Noe skjedde med tidsbegrepet hans:

– For den som er i sorg, kan en times besøk virke som åtte timer, det tar aldri slutt. Neste gang føles en time som fem minutter, for du får ikke noe med deg likevel. Du kan ikke forvente at de i dyp sorg henger med i tid og sted. Jeg hadde ikke sjangs.

– Du kan få det fint igjen

Han går tilbake til sykepleierrollen.

– En del av det å være bærebjelke er å informere, også om håp. Å være helt realistisk, det er vår rolle. Hvis ikke det er håp om overlevelse, må vi bringe kunnskap om det. Som sykepleiere må vi ikke være redde for å snakke om døden.

– Hva legger du i «å informere om håp»?

– Det handler om tid og endring. Selv om du mister barnet ditt på fem år i kreft, kan det likevel være et håp om at du kan få det fint igjen. Men du ser det ikke selv.

– Jeg så ingen mening med livet, sier Mo, som også har en eldre datter.

– Hadde jeg ikke hatt ungene, hadde jeg ikke hatt noen grunn til å leve. Man må finne sin egen mening. Hva har motivert deg før? Hva har pleid å gjøre deg glad? Til tross for det forferdelige du har vært gjennom, så kan dette gi deg håp.

Ble Ironman i København

I boken beskriver han hvordan han en dag fant igjen gleden ved å løpe. Først bare luskeløp han, som en 80-åring. Noen få meter. Så 30 meter i et strekk. Til sammen ble det 200 meter den dagen.

Neste dag bestemte han seg: Han skulle gjennomføre Ironman triatlon i København året etter.

Det gjorde han, i 2019.

– Hvordan fikk du tid til å trene?

– Jeg trente i garasjen når Sara sov. Syklet med henne bak i en sykkelvogn. Fikk barnevakt når jeg svømte.

(Saken fortsetter under bildet.)

– Treningen ga et pusterom fra kaoset

– Bevegelse gjorde meg i stand til å bearbeide sorgen. Og treningen ga meg et pusterom fra kaoset. Men jeg hadde ikke kommet ut av det uten psykolog.

Han gikk i terapi i et halvt år.

– Og jeg snakket mye med folk innen psykisk helse, også akutteamet. og med gode kolleger. Også med venner, men ikke de nærmeste. De var jo i sjokk de også, Alle hadde det like jævlig.

– Sett mål, alene eller sammen med andre

Mo understreker at det du setter som mål, ikke trenger å være maraton.

– Men uten en plan har du bare en drøm. Det tenker i hvert fall jeg.

– Dette gjelder i sorgarbeid?

– Ja, det er viktig å sette mål, enten alene eller sammen med andre. Det er ikke alltid lett å sette målene selv, å se potensialet ditt. Det gjelder om det er sorg eller andre prosesser. Når det er vanskelig i livet, vil du i større grad se begrensningene enn mulighetene.

– Det gjelder om du har mistet jobben eller fått en kronisk sykdom, legger han til.

Var sykemeldt et år

– Å få pasientene til å definere egne mål er i kjernen av det vi jobber med som sykepleiere i psykisk helsevern.

– Eksempler på mål?

– For en i boligen der jeg jobber kan det være å flytte ut og bo for seg selv for første gang i livet. For en i sorgprosess kan det være å komme tilbake i jobb etter sykemelding.

– Det tok deg et år?

– Jeg kom gradvis tilbake, litt etter litt, Jeg trengte den perioden for å være i stand til å takle jobben som leder. Jeg måtte ha min egen sorg og følelser på trygg avstand.

(Saken fortsetter under bildet.)

– Vi har et ekstremt yrke

Nok et råd til sykepleiere:

– Vis empati. Å gråte sammen med pasient og pårørende er lov. Det er vår frihet. Det er et ekstremt yrke vi har valgt. Når vi åpner oss og er sårbare i rollen som hjelpere, kan det styrke relasjonen mellom oss og pasient eller pårørende.

Han er fortsatt leder innen psykisk helse, nå i en bolig i Indre Østfold.

– Jeg har beboere som truer, utøver vold, kaster ting etter oss. De har hatt destruktiv atferd over tid, som selvskading og spiseforstyrrelser. Vi er forpliktet til å romme dette, men det betyr ikke at vi skal være uberørte.

– Man blir sliten av å hjelpe, like mye innenfor psykiatri som somatikk.

– Menn skal ikke tåle mer enn damene

Audun Mo er særlig opptatt av hvordan menn takler vanskelige følelser.

– Vi menn skal ikke tåle mer enn damene vi jobber med. Vi er kanskje fysisk sterkere, men det betyr ikke at vi er psykisk sterkere. Det er like tappende for menn å møte krevende pasienter som for kvinner. Menn har like stor nytte av å bearbeide og debrife som damer.

– Ja, selvfølgelig … ?

– Min erfaring er at menn ikke alltid sier fra når de trenger det. Jeg håper jeg selv klarer å vise at det er greit. Ingenting er bedre enn at jeg som leder sier at «dette var tøft».

Kunne ikke bare løpe og løpe

– Menn i krise kan være mer sårbare enn kvinner?

– Ja, vi er overrepresentert i selvmordsstatistikken. Noe handler om at menn ikke snakker om ting. Mange menn reagerer på stress og sårbarhet med å gjøre noe fysisk.

– Var du sånn?

– Ja, veldig. Jeg måtte ut og løpe for å få avstand fra sorgen. Og fordi jeg ikke klarte noe annet. Men hadde jeg bare løpt og løpt, ville jeg ikke kommet videre.

Trodde han hadde kreft

Sorg gir også fysiske symptomer.

Audun glemte å spise. Han gikk ned seks kilo i løpet av noen få uker. Hukommelsen var ikke til å stole på. Leddene verket, han trodde han hadde fått en leddsykdom. Han mistet håret, trodde han hadde kreft.

Uro, bitterhet, kvalme …

I boken har Audun Mo tatt med «et utvalg av normale reaksjoner i en sorgprosess»:

Sinne Bitterhet Forvirring Fortvilelse Kvalme Rastløshet Irritabilitet Frykt for fremtiden Uro Anspenthet Nummenhet Ryggplager Hodepine Depresjon Uro i mage- og tarmsystem Energitap Fysiske smerter Konsentrasjons- og hukommelsesvansker Isolasjon Maktesløshet Ensomhet Skyld Lettelse Likegyldighet Latter Angst

Han har elleve råd om legekontakt. Her er ett:

• Ha kontakt med fastlegen hyppigere enn du tror er nødvendig.

Leverte piller tilbake til apoteket

– Under treningen fikk jeg rast fra meg. Det funket for meg. Det gjorde at jeg fikk sove og fikk overskudd til å komme meg gjennom dagen.

Tilbud om medisiner fikk han også. Den første tiden var sovemedisin helt nødvendig.

– Medisiner gir drømmeløs søvn. Stillheten var ekkel, sier han.

Derfor sovnet han ofte med musikk på øret.

Senere leverte han ubrukte piller tilbake til apoteket.

Var redd for å dø selv

– Medisiner har aldri fungert godt for meg. Jeg var obs på risikoen for avhengighet. Jeg ble ikke bedre av beroligende medisiner. Det førte heller til likegyldighet, avflating og «hang over». Jeg skulle jo ta meg av et lite barn. Det gikk ikke.

– Men du hadde nytte av noe?

– Valium og Sobril. Angstdempende. Mye var jo angst. Jeg var jo redd for å bli syk selv og dø. Redd for at datteren min skulle bli uten foreldre. Redd for å sove, men jeg visste at jeg måtte.

(Saken fortsetter under bildet.)

Har fått to nye barn

– Oppsummert – hva har hjulpet deg i sorgprosessen?

Audun ramser opp:

• Bevegelse. Fysisk aktivitet.
• Å sette ord på følelsene, beskrive det som skjer.
• Realitetsorientering.
• Pårørende: Jeg har mange venner, familie og kolleger. Kunne ikke vært noen av dem foruten.
• Jeg har klart å be om hjelp.

– Og du fikk en ny samboer?

– Maria dukket opp ti måneder etter ulykken. Vi hadde hatt felles kjente i 15 år, men aldri møttes før da. Hun orket å høre min historie.

Nå er Oscar på to og et halvt år og Ingrid på ett og et halvt levende bevis på at livet går videre.

– Jeg håper mange menn leser boken

Et par måneder etter ulykken begynte Audun å notere.

– Jeg visste ikke at det skulle bli bok. Tenkte det var en sorgbearbeidelse å få tanker ned på papiret.

Samboeren fikk lese og oppfordret ham å ta kontakt med en redaktør.

– Hvem er boken for?

– For dem som sørger. Må du besøke graven? Hva skal jeg si til barna mine? Slike tema skriver jeg om, sier Mo.

– Men er du midt oppi det, er det nok vanskelig å ta inn. Boken passer også for pårørende til mennesker i sorg, for å forstå dem bedre. De kan ha godt av å vite at magesmerter, nedsatt appetitt og hodepine kan være kroppslige reaksjoner.

– For nyutdannede sykepleiere og studenter tror jeg boken kan være nyttig og viktig.

Han legger til:

– Jeg håper mange menn leser den!

Jakter ikke på rekorder

Audun Mo understreker at når han er med i ultraløp og maraton, så er det ikke rekorder han er ute etter.

– Det er veien til start som er viktig for meg. Lite er mer inspirerende enn mennesker som til tross for utfordringer setter seg mål, jobber mot målet og stiller på startstreken. I mine øyne er de der og da vinnere allerede, sier han.

– Skal ikke være sørgelig

Audun Mo er ferdig med dagens andre intervju. Før han forlater hovedstaden, skal han innom en bokhandel og vise frem boken sin. Så skal han kjøre hjemover til familien sin.

– Denne dagen er en merkedag. Vi skal tenne lys på graven til Karine, men det skal ikke være sørgelig, sier firebarnsfaren.