Intensivsykepleier i Stockholm: – Vi har nådd grensen for hva vi tåler

– Jeg har jobbet som intensivsykepleier i 30 år, sier Dana Yamini.

– Små barn har dødd mellom mine hender, jeg har sett voksne blø i hjel, det har vært blod overalt. Men ingenting har påvirket meg sånn som dette.

Full avdeling

Han er intensivsykepleier ved Södersjukhuset i Stockholm, og var på jobb da sykehuset begynte å fylles med covid-19-pasienter.

Han har tidligere fortalt om erfaringen fra i vår: De var så mange, så dårlige og de kunne dø så fort

I ti uker gikk han tolv timers vakter, fem av ukens sju dager. Arbeidsuker på 60 timer, inne i klamt smittevernutstyr. I febrilsk innsats for å redde liv.

Bildene har han på netthinnen ennå. Han husker hver pasient. Hvert dødsfall.

På få dager ble avdelingen utvidet og personell tilført. De sto med pasienter som kunne fallere i løpet av sekunder, og som ikke fikk ha pårørende hos seg.

26. februar 2020 ble det første smittetilfellet registrert i Sverige. Siden da er det bekreftet flere enn 500 000 tilfeller og over 9000 døde, ifølge svenske myndigheter.

90 covid-pasienter på ett sykehus

Trykket sank i sommer, men begynte å stige utover høsten. I november eskalerte det. I desember meldte Stockholms helsedirektør at kapasiteten på intensiv var sprengt.

Dana Yamini formidler det samme.

– Vi har nådd grensen for hva vi tåler, sier han.

Dagen i forveien var han på jobb. Avdelingen var full, med 15 covid-pasienter og fem vanlige intensivpasienter. I tillegg ligger det svært dårlige covid-pasienter på postoperativ og intermediæravdeling. Bare på Södersjukhuset var det 90 covid-pasienter. Til sammenlikning var det på samme tid 141 inneliggende covid-pasienter i hele Norge.

Yamini forteller om svært slitne ansatte.

– Flere, deriblant meg selv, har utviklet posttraumatisk stressyndrom, sier han.

– Nå er jeg på arbeidstrening.

Fikk hjerteklapp

Han merket det i september. Blodtrykket steg, og han fikk arytmier. Etter en natt på akuttmottaket ble somatisk sykdom utelukket. I samtale med lege fortalte han om tolvtimersvaktene. «Jaha, da må du snakke med psykolog», sa legen.

Psykologen sa tvert: «Du kan ikke jobbe».

– Men jeg hadde allerede begynt å jobbe igjen, sier Yamini.

Det gikk ikke så bra. En dag stanset han på parkeringsplassen på Södersjukhuset med hjerteklapp. En annen dag følte han seg så dårlig at han begynte å brekke seg. En tredje dag sto han og pratet med en kollega, da han plutselig begynte å gråte.

Tok bilder

Selv hadde han sitt eget prosjekt i vår: Han dokumenterte det som hendte med sitt kamera. Yamini er også fotograf. Før og etter de lange vaktene tok han portretter av kolleger og fotograferte intuberinger, snuregimer og hvor stort apparat de kritisk syke pasientene behøvde.

– Alle jobbet tolv timer, men jeg jobbet 14 til 16 timer, sier han.

– Jeg la hele min sjel i prosjektet, og jeg har fått betale prisen.

Likevel er han glad for at han gjorde det.

– Alle leter etter en hensikt med det de gjør, og dette var hensikten min: Å dokumentere vår tids pandemi.

Rakk aldri å hente seg inn

25 prosent jobber han nå. 

Han har ikke ansvar for egne pasienter, men hjelper til der det trengs. Han sier han har kolleger som er i samme situasjon. Andre har sagt opp. Mens mange tvinger seg til å fortsette.

– Men de ser så utrolig trette ut. Sommeren ga oss ikke avlastning, vi rakk aldri å hente oss inn igjen.

Han sier de forsøker å holde humøret oppe på jobb. Å le.

– Men folk er lettantennelige. Det skal lite til før man blir sur, ikke på hverandre, men på situasjonen. Folk glemmer hva man skal gjøre, og når det skjer, begynner det å bli en fare for pasientene.

– Så jävlig bombad

Håpet er at smitten skal flate ut. Skrekken er at den skal fortsette å stige.

Og han uttrykker en stor oppgitthet over holdningene i Sverige. Han sier det fremdeles er få som bruker munnbind i butikker. I julehandelen sto folk tett sammen når de handlet. Han tenker med gru på julefeiringen, og ikke minst nyttårsfeiringen.

– Det får meg til å lure: Ser de ikke på tv? Hører de ikke på radio? Det er så jävlig bombad, sier Yamini.

– Annenhver dag er en sykepleier på tv og ber folk bruke munnbind. Det er blitt bedre, men det er ikke bra.

Han har selv vært på TV4, med bildene sine og en kollega, i et forsøk på å få folk til å forstå. Se det han ser.

At folk dør. At det også ligger unge covid-syke på intensiv. 25–30-åringer. 

– Det har blitt flere av dem, og vi vet ikke hvorfor.

Holder dem flytende, til de faller

Han vil også minne folk på den brutale virkeligheten:

– Smitten er der ute, og om folk smittes, tar vi hånd om dem. Nå vet vi også mer enn i vår.

Men, understreker Yamini, det ett problem:

– Vi er en begrenset ressurs. Vi er ikke mange, og vi faller, en etter en. Hva gjør vi da? Spørsmålet er når folk begynner å dø fordi vi ikke klarer å ta vare på dem, advarer Dana Yamini.

– Jeg frykter det vil skje om ikke kurven snart flater ut.