Vil gjøre helsepersonell flinkere til å varsle

– Avvergingsplikten gjelder absolutt alle, men er mer aktuell for en del yrker, deriblant helsepersonell, som kan møte utsatte for vold og overgrep i jobben sin.

Det sier Gry Stordahl, som er prosjektleder i Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS).

På oppdrag fra Justis- og beredskapsdepartementet lanserer NKVTS 25. september en kampanje som skal gjøre plikten til å avverge vold i nære relasjoner og overgrep bedre kjent. Målgruppen for kampanjen er blant annet helsepersonell og ansatte i skoler og barnehager.

Lite kjent paragraf

Ifølge en undersøkelse Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) gjennomførte i fjor kjenner kun 10 prosent av ansatte i helsevesenet til avvergingsplikten og hva den innebærer. 26 prosent har hørt om plikten, men oppgir at de er usikre på hva den innebærer.

Avvergingsplikten, som er hjemlet i straffelovens § 196, slår fast at alle har plikt til å forsøke å avverge visse straffbare handlinger. Brudd på paragrafen kan straffes med bot eller fengsel i inntil ett år, men det finnes per i dag ingen tilfeller der helsepersonell er dømt for dette.

Plikten omfatter en rekke lovbrudd, deriblant mishandling i nære relasjoner, kroppsskade, hensettelse i hjelpeløs tilstand og voldtekt. Det heter i lovteksten at den «gjelder uten hensyn til taushetsplikt».

Vanskelige avveininger

– Hvis for eksempel en helsesykepleier mistenker at noen kan bli utsatt for overgrep eller vold i nære relasjoner, kan det hende avvergingsplikten gjelder, sier Stordahl.

– Man må i så fall vurdere om dette er noe som mest sannsynlig vil skje og om man vil kunne bidra til å avverge at det skjer, for eksempel ved å gå til politiet.

Stordahl understreker at slike vurderinger ofte er svært vanskelige. Det handler blant annet om hvor akutt situasjonen er, hvor sannsynlig det er at noe alvorlig vil skje og hvorvidt du har reelle muligheter for å avverge.

– Derfor er denne kampanjen viktig for å klargjøre og bevisstgjøre, sier Stordahl.

Taushetsplikt og tillit

– Hva sier du til helsepersonell som kvier seg for å bryte taushetsplikten av frykt for å skade tillitsforholdet til pasienter og brukere?

– Tap av liv er verre enn tap av tillit. Når det er sagt: Det er uhyre viktig å bevare tilliten fra den utsatte. Det er gode grunner til å verne om taushetsplikten, men ved fare for liv og helse går altså avvergingsplikten foran taushetsplikten. Man bør så langt det er mulig, gå i dialog og samarbeide om å finne trygge løsninger med dem det gjelder. Forklar eventuelt hvorfor du ser deg nødt til å gå videre med saken, sier Stordahl.

– Hva gjør du om du er veldig i tvil?

– Da kan du rådføre deg med kolleger, politi eller barnevern uten å avsløre sensitive opplysninger. Eventuelt kan du benytte spørsmål og svar-tjenesten på dinutvei.no anonymt, dersom det ikke er en akutt situasjon.

Kampanjen vil blant annet bestå av informasjon og filmer om avvergingsplikten på nettsiden plikt.no.

Narkotikaposedommen

– Det er viktig å ikke glemme taushetsplikten oppe i det hele, påpeker forsker og jurist Anne Kjersti Befring, som i sin tid ledet arbeidet med helsepersonelloven fra 1999.

Hun understreker at taushetsplikten for helsepersonell er strengere enn forvaltningslovens taushetsplikt, blant annet gjennom forbudet for retten til å motta slike opplysninger fra leger, psykologer og andre, samt forbudet mot å ta beslag i en pasientjournal.

Befring forteller at Høyesterett ved flere anledninger har tatt stilling til taushetsplikten og opplysningsplikten overfor politiet.

I den såkalte narkotikaposedommen fra 2013 konkluderte for eksempel Høyesterett med at en lege ikke kunne dømmes etter å ha ødelagt DNA-avtrykk på en pose narkotika for å skjule pasientens identitet.

– I utgangspunktet gjelder taushetsplikten overfor politiet. For at helsepersonell skal varsle politiet, må det ligge svært tungtveiende interesser til grunn, regulert av lovgivningen, sier Befring.

Helsepersonelloven § 31

Det skilles i loven mellom regler som opphever taushetsplikten, for eksempel helsepersonelloven § 23 nr. 4, og regler der taushetsplikten erstattes av en opplysningsplikt overfor politiet for å avverge alvorlige skader. Et eksempel på dette er helsepersonelloven § 31.

Befring mener at avvergingsplikten i straffeloven reflekteres godt i helsepersonellovens § 31, som lyder: «Helsepersonell skal varsle politi og brannvesen dersom dette er nødvendig for å avverge alvorlig skade på person eller eiendom.»

Hun mener helsepersonell kjenner godt til plikten som fremgår av denne paragrafen.

Til dette svarer Gry Stordahl at avvergingsplikten kan være oppfylt dersom helsepersonell varsler nødetater etter helsepersonellovens § 31 og praktiserer bestemmelsen om opplysningsplikt til barnevernstjenesten etter § 33 riktig.

– § 31 har et bredere anvendelsesområde enn avvergingsplikten, fordi den ikke er begrenset til de straffbare forholdene som er listet i straffelovens § 196, påpeker hun.

Videre understreker Stordahl at § 196 åpner for å avverge straffbare handlinger på andre måter enn ved å varsle nødetater.

– Helsepersonell kan også bringe en utsatt i sikkerhet på et sykehus, krisesenter eller et annet trygt sted, gitt at det som gjøres er tilstrekkelig for å avverge, sier hun.

Vanskelig å varsle

Stordahl viser til en innsiktsanalyse NKVTS gjennomførte i 2018 blant representanter fra målgruppene for den aktuelle kampanjen. Flere av dem som jobbet som helsepersonell, oppga at de syntes det kunne være vanskelig å varsle videre hvis det kunne gå på bekostning av tilliten til pasienten eller den utsatte.

Ifølge « NOU 2017:12 Svikt og svik » råder det dessuten usikkerhet blant helsepersonell om tolkning og praktisk bruk av reglene om taushetsplikt, opplysningsplikt og avvergeplikt.

– Det, sammen med hva vi fant i vår innsiktsanalyse, gjør at vi tenker det kan være gode grunner til å tematisere forholdet mellom de ulike pliktene.

Bevisstgjør helsesykepleiere

– Helsesykepleiere har snakket mye om meldeplikten til barnevernet, men det har nok hersket mer usikkerhet rundt avvergingsplikten, sier leder for Landsgruppen av helsesykepleiere i Norsk Sykepleierforbund, Kristin Sofie Waldum-Grevbo.

Hun forteller at de har jobbet for, og lykkes med, å få avvergingsplikten tydeligere frem i retningslinjene for helsestasjons- og skolehelsetjenesten. Faggruppen har hatt bekjempelse av vold mot barn som et satsingsområde og samarbeidet med politiet om dette.

– Noen ganger er det rett og slett ikke tid til å vente på Barnevernets vurderinger, og jeg mener helsesykepleiere i større grad bør melde fra til både politi og barnevern om de er i tvil. Problemet har i mye større grad vært at vi har unnlatt å melde fra, enn at vi har meldt fra om for mye.

– Hvordan balansere varsling med taushetsplikt og tillit fra brukerne og allmennheten?

– I situasjoner der helsesykepleier mistenker at barn kan være utsatt for omsorgssvikt, vold og overgrep, skal ikke taushetsplikten være til hinder. Det ubehaget vi måtte kjenne på, må vi tåle, sier Waldum-Grevbo.

– Dette er ikke lett, men slik situasjonen har vært, så har det vært for få som melder.

Waldum-Grevbo mener mye handler om god informasjon, at man går i dialog og begrunner vurderingene som gjøres overfor brukerne.

– Dersom jeg ser uforklarlige blåmerker på et barn, så må det få en konsekvens. At vi melder fra til politiet, er ikke det samme som at vi dømmer. Det er ikke vår oppgave, sier hun.