Sykepleiere offshore: Mellom rigger og menn uti havet

­

Det likner et årsmøte i teletubbie-foreningen: 16 gulgrønne skikkelser sitter i andektig stillhet i filmrommet en mandags ettermiddag på heliporten, som lufthavnen for helikopter heter, like ved Bergen lufthavn. Føttene er fanget i klamme cherrox, og kroppene er inntullet i tjukke overlevelsesdrakter.

Alle ruller lydig øreproppene mellom fingrene, slik mannsstemmen på filmen formaner. Mobiltelefonene er lagt igjen i låsbare skap, og ingen håndbagasje er med.

Mistet kolleger i ulykke

En av dem, anestesisykepleier Reidun Hestetun (55), er klar til avreise for to uker med tolvtimersvakter på Statoils Oseberg feltsenter, tolv mil vest for Bergen.

– Jeg liker jobben min godt. Det beste er folkene og den store variasjonen i arbeidsoppgavene. Ved siden av å være trygg på akuttmedisin, må vi være selvstendige og kunne mestre stress, sier Hestetun.

Selv om de fleste i rommet har sett sikkerhetsfilmen hundrevis av ganger før, er det full konsentrasjon. De vet hva som står på spill. Det er mindre enn to år siden den fatale Turøy-ulykken da et helikopter fra Gullfaks-plattformen mistet rotoren. Det styrtet i sjøen, og alle de 13 om bord mistet livet. Nå brukes ikke den helikoptertypen i Norge lenger.

– Vi kjente pilotene. De var kollegene våre, så det ble veldig nært, sier Hestetun.

Passer på ørene

Vel plassert inne i helikopteret må nødpeilesenderen plasseres i brystlommen og øreklokker settes utenpå øreproppene. Hørselsskader er blant de vanligste yrkesskadene hos offshorearbeidere, så her må det forebygges. Bare fem minutters skjødesløshet i løpet av en arbeidsdag kan gi varig tap av hørselen, står det i brosjyren fra Statoil.

Trepunktsselen festes så tivolistemningen stiger i magen. Piloten ønsker velkommen om bord og setter på musikk.

Helikopteret tar av i mørket. Det er som å sitte i en kjempemiksmaster på lav hastighet. Di Derres «Rumba med Gunn» kverner i øregangene.

Etter 40 minutters søvndyssende risting kommer lysende felt til syne rundt omkring, som små juletrær stikkende opp av sjøen. Det er mennesker på dem alle, døgnet rundt.

Høy lønn

Kjønnsfordelingen blant offshoresykepleierne er cirka fifty-fifty. I Norsk Sykepleierforbund (NSF) står 30 kvinner og 35 menn oppført som offshoresykepleier i medlemsregisteret per 26. februar 2018.

På Oseberg A-plattformen er de seks sykepleiere totalt, fire menn og to kvinner som deler jobben i rotasjon med to uker på og fire uker fri.

– Kanskje de som søker seg offshore, er mer opptatt av status og høy lønn, foreslår Hestetun som en mulig forklaring på den uvanlige kjønnsfordelingen blant offshoresykepleierne.

Hun tipper årslønna til de fleste offshoresykepleiere etter noen år fort havner over millionen, med alle tillegg og kursing i friperiodene inkludert.

– En offshoresykepleier tjener typisk to til tre hundre tusen mer enn en sykepleier i det offentlige, sier Atle Houg Ringheim, helseansvarlig for Statoils virksomhet på norsk sokkel.

– Noen har høyere inntekt, men det har med overtid og variabel lønn å gjøre. Det vil også avhenge av bakgrunn, erfaring og slikt på samme måte som hos andre arbeidsgivere, legger han til.

Plattformsjef Roger Næss foreslår en annen forklaring på at det er flere menn blant sykepleierne til havs enn blant dem på land:

– Det å søke seg offshore følger et gammelt kjønnsrollemønster. Det er ennå ikke vanlig at kvinner med små barn jobber offshore, slik det kan være for menn med små barn.

– Ja, dette er ikke noe for aleneforeldre, kvitterer Hestetun.

– Jeg var alenemor selv, og ventet til datteren min ble 19 før jeg begynte offshore.

120 sykepleiere

Alle installasjoner som har en bemanning på over 14 stykker, har også en sykepleier. Til sammen har Statoil rundt 120 sykepleiere.

Per 26. februar 2018 jobbet det 318 sykepleiere offshore i Norge, får vi vite av Bente Lyngfoss, førsteforfatter av en artikkel om offshoresykepleiere i Sykepleien Forskning. De aller færreste av dem er medlem i NSF. Det er vanligere at de er med i andre forbund som er mer representert i oljesektoren.

Omskolering

Oseberg A-plattformen er en stødig betongkonstruksjon plassert på hundre meters dyp. Her strømmer det for tiden opp rundt 58 000 fat olje per dag. Her lander helikopteret, og passasjerene kommer seg ut til frisk vind og sludd.

– Første gangen jeg dro ut offshore, var veldig spesielt, forteller Reidun Hestetun.

– Jeg følte meg litt liten. Jeg var alene som sykepleier i en fremmed verden.

Se hvordan det er å jobbe på Oseberg (saken fortsetter under filmen):

Etter seks år kom hun til Oseberg feltsenter, hvor hun slapp å være alene. Her har hun vært i ti år.

– Det har vært som en 16 år lang omskolering fordi jeg har måttet lære meg så mye nytt. Offshoresykepleiere blir litt poteter. Vi har en variert jobb med stort ansvar, for her er ingen leger om bord. Men vi har leger på land som vi ringer ved behov.

Sykepleierne har delegert myndighet til å starte behandling ved akuttmedisinske tilstander som for eksempel hjerteinfarkt, lungeødem, astma, strømskader eller traumer. De kan også administrere medikamenter for disse tilstandene.

Ny sikkerhetsfilm

Alle førstegangsreisende må se enda en sikkerhetsfilm ved ankomst til plattformen. Den handler om de ulike alarmene vi kan komme til å høre, og hvor vi skal gå hvis det skulle skje.

235 personer bor i det som ser ut som en hvit sukkerbit som henger ut fra den ene siden av plattformen. «Sukkerbiten» består av trange korridorer og supersmå rom på to–tre kvadratmeter. De har akkurat det man behøver: seng, dusj, do, vask, skap og tv. Ingen får låse rommene sine. Verdisakene etterlates på rommet, og bare en sjelden gang siden Oseberg startet opp i 1988, har det hendt at noen har savnet noe når de skal dra hjem. Her stoler de på hverandre og setter sikkerheten først.

Lite hierarki

Det er merkelig stille i korridoren. Her er alltid noen som sover, siden det jobbes skift. Derfor holdes praten til utenfor korridoren.

– Det tok litt tid før jeg vente meg til miljøet her ute. Det var veldig annerledes enn det kvinnedominerte sykehusmiljøet jeg kom fra, sier Hestetun.

– Hvordan da?

– Det er veldig direkte, man kaller en spade for en spade. Det er ikke så akademisk, ingeniørene sitter mest på land. Her er mange ulike fagfolk som har tatt yrkesfaglig utdanning, og det er lite hierarki her. Jeg liker det godt. Man kan bli leder her uten å ha en lang utdanning.

I hver etasje er det et felles tv-rom hvor folk samles. Røykerommene har akkurat blitt halvert til fire på Oseberg A, et på B og et på D, som er de to driftsriggene som er forbundet med gangtunneler til A. Mange har sluttet å røyke nå, men fremdeles er det noen som holder ut. Sykepleierne har fått beskjed fra plattformsjefen om å dele ut nikotinsubstitutter som tyggis og plaster rundhåndet.

Generasjonsskifte av sykepleiere

Reidun Hestetun har mange års erfaring som anestesisykepleier fra både Stavanger og Bærum. Eldreomsorg har hun også vært innom. Skal man bli offshoresykepleier, krever Statoil minst fem års relevant klinisk erfaring pluss utdanning innen enten intensiv- eller anestesisykepleie, selv om det ikke er et myndighetskrav.

– Med de kravene blir man vanligvis ikke aktuell som sykepleier hos oss før man er minst 30 år, sier Anne Britt Holmedal i Statoil, som er en av dem som leder offshoresykepleierne fra et kontor på land. De er akkurat ferdige med rekruttering av elleve nye sykepleiere. Nå skal de rekruttere minst ti til i løpet av 2018–2019.

– Hvem er drømmesykepleieren din?

 – Den som har blålys i panna når det er nødvendig, har en ryggsekk full av klinisk erfaring, er ydmyk og trives med å arbeide i kjeledress og med sikkerhetsoppgaver.

Mange av medarbeiderne er godt voksne, og Holmedal ser for seg et generasjonsskifte i årene som kommer.

– Fem deler av Osebergs olje- og gassreservoarer er tatt opp, nå er det bare én del igjen – er det så mye å rekruttere til?

– Å ja! Det vil være drift på Oseberg i mange år fremover. Det gjøres stadig nye funn som bidrar til å holde produksjonen oppe, sier Holmedal.

Variert meny

Klokka har blitt over halv åtte på kvelden. Når Reidun Hestetun har plassert sakene sine på rommet i sjuende, blir det middag sammen med sykepleierkollega Wenche Vågeng (55), som allerede har vært en uke om bord. På vei inn til matsalen passerer de oppslagstavla hvor det henger lister man kan skrive seg på for innebandy, spinning og annen trening.

I spisesalen står bordene på hver side av midtgangen. En jovial svenske i arbeidstøy setter seg med sykepleierne og SAR-teamet og spøker med kollegaen som sitter alene ved et bord på motsatt side av midtgangen:

– Det er på denne siden de sitter, de som tjener over en million!

Latteren sitter løst.

Etter middagen må Reidun Hestetun først vise Sykepleien en runde rundt på utsiden, slik at vi vet hvor livbåtene er. Da må vi på med kjeledress, vernesko, hjelm, øreklokker, vernebriller og hansker. Det er mange ganger, dører, trapper og rør på kryss og tvers. For hver gang vi går inn et sted, må vi ta på blå plastposer på beina, selv om vi er tørre og reine.

Hand over

Så er det tid for rapport fra Wenche Vågeng til Reidun Hestetun. Eller hand over, som det heter på offshorsk.

Vågeng har hatt sin HMS-uke og skal nå over til SAR-uke. De tar heisen opp til helsekontoret i åttende, som likner et hvilket som helst legekontor med undersøkelsesbenk, diverse medisinsk-teknisk utstyr og stol for blodprøvetaking. Informasjonsoverleveringen tar minst en halvtime. I tillegg ringes de alltid på telefon kvelden før den nye sykepleieren kommer ut.

Hestetun får vite om han som er litt pjusk, som skal komme innom kontoret neste morgen for å ta CRP.

– Luftveisinfeksjoner er det mye av her ute, siden vi bor så tett. Vi har lav terskel for å isolere, dersom vi mistenker influensa, forklarer hun.

Og så var det han som hadde glemt at han hadde Paralgin forte i toalettveska. Han oppga dem imidlertid på et eget skjema da han skulle reise ut, og de ble lagt i en medikamentkonvolutt hvor en kopi sendes helsekontoret på installasjonen og en kopi beholdes av sikringskontrollør på heliporten. Siden verken A- eller B-preparater er lov å ha med offshore, må de leveres til sykepleierne, som låser dem forsvarlig inn til de skal reise hjem igjen.

Når klokka er halv ti, er det klart for senga. Neste morgen skal begge sykepleierne være fit for fight og tolvtimersvakt fra klokka sju.

En liten bygd

Etter frokost starter Reidun Hestetun dagen med konsultasjoner fra klokka sju til åtte. Døra står oppe, og hvem som helst kan bare stikke innom ved behov. Etter han som får tatt CRP, kommer ei og får to tabletter.

I tredje etasje sitter plattformsjef Roger Næss på et digert kontor med verdens største twist-skål fylt til randen.

– Vi er som en liten bygd. Her er både mange folkeslag og folk fra ulike landsdeler, sier plattformsjef Roger Næss og legger til at han er glad for at sykepleierne er der.

– Selv om det akutte er viktigst, er den psykososiale helsedelen også viktig. Sykepleierne kan man gå til om man ikke ønsker å snakke direkte med sin leder. Og sykepleierne kan fange opp ting i miljøet de kan be oss ledere være ekstra observante på, sier Næss.

– Vi passer på å overholde taushetsplikten og springer ikke til ledelsen med alt. Det er mer når det er noe generelt vi mener de bør være oppmerksomme på, sier Reidun Hestetun.

To liv

Plattformsjef Næss sier at man har to liv når man jobber offshore.

– Her ute er det et annet samfunn med andre regler. Jeg har med meg ting fra havet når jeg kommer hjem, som det tar mer enn et par dager å legge fra seg, sier familiefaren og legger til at begge liv må være på stell for at man skal fungere godt.

– Dessverre er skilsmissestatistikken ikke spesielt hyggelig for offshoreansatte.

Han viser til en spørreundersøkelse fra 2011.

Gjennomsnittlig hadde 34 prosent av dem over 30 år (som ikke jobbet skift) opplevd samlivsbrudd. I olje-, gass- og energisektoren hadde 51 prosent av skiftarbeiderne opplevd det samme. Den viktigste årsaken til samlivsbrudd var utroskap.

– Hva med alkohol – offshorearbeidere og periodedrikking har man jo hørt om?

– Ja, og noen har nok en slik livsstil, uten at vi merker det så mye her.

Det er sikkerhetspersonalet på heliporten som er ansvarlig for ikke å sende folk ut som er påvirket av rusmidler. Det hender de ber folk om å blåse i alkotest.

Vannprøver og kaffemøte

Innimellom konsultasjonene sjekker Reidun Hestetun dagens arbeidstillatelser for å se hvilke kjemiske substanser som inngår. Når hun senere skal ta runden sin ut i felt, vet hun derfor hvilket verneutstyr hun skal spørre etter på de ulike plassene.

Så er det tid for dagens vannprøve. De evaporerer saltvannet og lager sitt eget drikkevann på plattformen. Hver dag sjekkes både pH, saltinnhold, lukt, smak og utseende.

Når klokka nærmer seg ni, tar Hestetun på seg verneutstyret og går ut gjennom gangtunnelen til boreriggen Bravo, som ligger ved siden av Oseberg Alfa. Hun vil ta kaffemøtet der.

Hver dag har de kaffemøter klokken 09 og 15 som de forsøker å ta ved ulike avdelinger hver gang. De er hellige. Viktig informasjon deles.

Når hun kommer inn til «kaffebaren» på boreriggen, er det på med de blå plastsokkene. Fem–seks menn sitter med kaffekoppene sine og spiser grove rundstykker med kaviar og makrell i tomat. Det er en lystig tone i rommet.

– Sykepleierne gjør en viktig jobb, sier Arne Herdlevær og forteller om den gangen i 2015 da de to sykepleierne hjalp ham:

– Jeg brakk beinet da jeg fikk foten i en luke som ikke skulle være oppe. Det tok bare sekunder fra alarmen gikk til jeg fikk hjelp.

Ut i felt

Etter kaffen går Hestetun runden og snakker med folk som jobber både ute og inne. Det tar godt over en time. Skrittene kommer fort opp over 10 000 per dag. Hun går opp og ned i metalltrapper og passerer et salig sammensurium av rom, rør og containere.

I kontrollrommet høyt oppe på B-plattformen sitter en mann i en gigantisk mafiabred skinnstol og ser ut som han spiller Playstation. Rommet er musestille. Sikkerhetssjefen som er med på runden, forklarer hviskende at mannen legger noen kiler i et hull hvor de skal trekke seg ut, for at de skal kunne gå videre og bore et annet sted. Alt overføres til skjermen, hvor han sitter som en sjefkirurg og styrer med millimeterpresisjon.

Hestetun går videre. Forbi to unge gutter som pimper opp et rekkverk som ikke har sett maling på 25 år. De har verneutstyret i orden.

– Malerne er blant dem som har de tyngste arbeidsoppgavene her ute. De utsettes ikke bare for kjemikalier, men har tunge arbeidsstillinger som går mye ut over knær og rygg, sier Hestetun.

– Her hadde vi en klemmingsulykke en gang, men det gikk bra, forteller sikkerhetssjefen og peker ut over et dekk med haugevis av containere på.

Klokken elleve er det lunsj, deretter skal Hestetun lede den daglige mage- og ryggtreningen i gymsalen. SAR-crewet står over i dag for de skal trene i helikopter.

Deretter går hun gjennom mailboksen og leser seg opp faglig.

– Det er kommet nye retningslinjer for bruk av åndedrettsvern, jeg må finne ut hvordan vi skal presentere det her, sier hun.

I tretiden er det nytt kaffemøte, deretter nye konsultasjoner på helsekontoret og så et ledermøte før middag, som inntas til vanlig tid i dag, klokka 19.

Beredskap

Selv om Hestetun går av vakt klokka sju om kvelden, er det nesten alltid noen arbeidsoppgaver som dukker opp om kveldene. I dag er det snakk om at det skal komme en båt som skal bunkre vann. Da må Hestetun sjekke vannkvaliteten først. Hun får ikke noe ekstra for det.

– Vi har en fast overtidskompensasjon på 10 prosent av grunnlønna som dekker all overtid når vi jobber offshore.

– Hva gjør du med fire uker fri om gangen?

– I snitt har vi en ukes kurs i løpet av den fireukersperioden. Fridagene bruker jeg hjemme i Bergen eller på hytta og er mye på tur ute i naturen. Og så besøker jeg de to barnebarna hos datteren min i Årdal. Jeg nyter å være der for dem i hverdagene og smøre dem skoleniste.

Men hun har lagt merke til at enkelte offshorearbeidere går i en fallgruve.

– En del har lite nettverk og blir ensomme når de er på land. Derfor er jeg bevisst på å ta initiativ overfor venner og familie. Jeg forventer ikke at folk skal vite når jeg har fri.

Når folk på land spør henne hva hun jobber med og hun svarer offshoresykepleier, bruker reaksjonen være omtrent sånn:

«Det kan ikke være så mye å gjøre der ute for en sykepleier.»

– De tror vi bare har konsultasjoner for dem som jobber her.

– Hva svarer du da?

– Nei, da må jeg jo begynne å fortelle, da.