Viser et annet bilde av de eldre

Lisbeth Bang er opptatt av hvert menneskes rett til verdighet. Hun har alltid vært samfunnsengasjert. Med boken vil hun bryte med forestillinger og fordommer mot eldre mennesker.

- Jeg synes det er urettferdig slik de eldre blir fremstilt i mediene, sammensunket i en stol. Armer og ben beveger seg ikke. Det ene hjelpetrengende menneske blir på en måte representant for alle eldre, sier hun.

Ville lage utstilling

Bang er lege, men har også tatt utdanning i England som billedkunstner. Da hun kom hjem ble hun spurt av noen gode naboer om hva hun skulle bruke utdannelsen til. Hun ville lage en utstilling og fotografere mennesker i alderen 70-100 år for å vise den majoriteten som lever som de alltid har gjort: på arbeid, når de hjelper familien eller er i andre aktiviteter, selv om de er blitt gamle.

Boken «Gammal-liksom?» er en videreføring av utstillingen «Et Menneske er Et Menneske er Et Menneske» som har vært vist i Oslo, Stavanger og Gjøvik, og som ble støttet av Norsk Fotografisk Fond. Utstillingen har også vært vist i London og Birmingham.

Mange ville være med

Intervjuobjektene fant hun gjennom sine to eldre naboer som tok henne med til et kor på et dagsenter. Her manglet det ikke på folk å ta av og som ville være med. Andre fant hun gjennom folk som hun fortalte om prosjektet til. Hun endte opp med å ha flere enn hun fikk plass til. Hun fikk også to assistenter i naboene sine som hjalp til med å holde lys og reflektorer, hente kaffe, ta imot folk til fotografering i studio og som var gallerivakter under utstillingen i Oslo Rådhus.

Viser hva som er viktig for dem

Bang har tatt bilder av de eldre i ulike situasjoner som på arbeidsplassen, bading, orienteringsløp på Sognsvann, under cabaretforestilling og arbeid i hagen. Hver deltager skrev en tekst om hva som er viktig for dem, og dette ble ankerpunkt for intervjuene.

De eldre kvinnene og mennene blir presentert i boken gjennom korte tekster og tre portrettsituasjoner som viser deres interesser, arbeid, personlighet og hva som er viktig for dem. Noen sa at de hadde jo bilder av seg fra før og at de hater å bli fotografert, men Bang måtte si:

- Jeg skal fotografere at du eksisterer og hva som opptar deg! 

Håper samfunnet kan endre seg

Hun mener at etter man blir pensjonert blir man ikke med i samfunnet lenger, man teller ikke lenger. Dette gjelder en stor mengde mennesker. Hun håper at samfunnet kan endre seg til også å inkludere de eldre. Nå blir de en gruppe som er «de» og vi andre en annen gruppe som er «oss».

Noe av det hun sitter igjen med etter prosjektet er at man kan lære av å møte andre mennesker, og hun er ydmyk over å oppleve deres generøsitet, vennlighet og hjelpsomhet. Erfaringen hennes er denne:

- Man blir klokere av å bli eldre. Og jeg har mye å lære.

Boken ble lansert 28. august.