En annerledes sykehjems­avdeling

Stovnerskogen sykehjem har 148 beboere, 16 av dem på en avdeling litt utenom det vanlige. Sykehjemmet er nemlig ett av få som har en egen avdeling for eldre pleietrengende med rusproblemer.

– De er ikke her for å få behandling for rusproblemene sine. Til det har de kommet for langt. Beboerne har først og fremst en somatisk lidelse som gjør at de trenger en sykehjemsplass, sier institusjonssjef Mette Noreng.

Så et behov

For rundt 10 år siden våknet bevisstheten til Oslo-politikere når det gjaldt å få i gang et tilbud til eldre med rusproblemer. Det ble gjort forarbeider, og i 2011 fattet politikerne vedtak om at Stovnerskogen skulle opprette en egen avdeling i sykehjemmet for eldre pleietrengende med rusproblemer. I utgangspunktet ble det opprettet 9 plasser.

– Plassene ble opprettet ettersom vanlig somatiske beboere døde, eller ble overflyttet, forteller Noreng.

Det ble ansatt noen nye til avdelingen, for den har noe høyere bemanning enn de andre avdelingene.

Utvidet i 2013

I 2013 økte etterspørselen fra bydelene om flere sykehjemsplasser for denne gruppen, og avdelingen ble utvidet til å telle 16 plasser. Hilde Holt har frem til ganske nylig vært konstituert avdelingssykepleier på denne avdelingen.

– I det første inntaket var det flest beboere med alkoholproblemer. Etter hvert har blandingsmisbrukere blitt normen, sier Holt.

Det setter avdelingen på prøve.

– Det hender at beboere selv drar inn til byen eller til kjøpesenteret for å kjøpe drikkevarer. Vi hjelper dem med å administrere forbruket.
Beboerne skaffer seg alkohol, og enkelte får tak i illegale rusmidler som hasj eller piller. Dette er vanskelig å kontrollere for oss, sier Holt.

Episoder med fulle beboere som kommer i taxi, er ikke uvanlig.

– Da må vi prøve å skjerme de andre beboerne. Kanskje gå en tur, eller prøve å få dem til å legge seg nedpå litt, sier Noreng.

– Hva med ulovlige rusmidler?

– Det hender de ruser seg på ulovlige midler etter at de har vært på bytur. Men vi har ingen mulighet til å ransake dem, eller rommene deres. Hasj er kanskje det vanligste, i tillegg til alkoholen og eventuelt foreskrevet medisin eller metadon, sier Holt.

Ekstra vinkartonger

Ansatte lager avtale med den enkelte beboer om hvor mye drikkevarer de skal ha i uka.

– Vi setter opp en plan slik at alkoholen fordeles utover dagen og uka, sier Holt.

Noen skal kanskje ha en ekstra vinkartong eller to i uka

– Det betyr ikke at de får begge kartongene på en gang inn på rommet. Vi fordeler det ut, så låser vi resten inn i et skap, sier Noreng.

– Bestiller dere varene på polet for brukerne?

– Ja. Ut fra avtalen vi er blitt enige om. Vi får leveranse en gang i uka. Andre sykehjem får også leveranser fra polet, men her hos oss er det nok et større kvantum, sier Holt.

Beboerne har ikke leggetider. Noen sitter oppe hele natten.

– Etter at denne avdelingen ble opprettet forteller nattevaktene at de aldri vet når en av beboerne kan komme ruslende rundt i korridorene.

Det er heller ikke uvanlig at beboerne setter seg ned og deler en flaske vin.

– Det synes de er hyggelig. Problemet kan av og til bli at det blir så hyggelig at de drikker mer enn de ellers ville gjort, sier Holt.

– Det kan bli tilløp til litt vel mye festing, så det hender vi må inn og stoppe en fest. Da gjør vi det ut ifra hensynet til den enkeltes helse og hvor mye de tåler, men også av hensyn til de andre beboerne, sier Noreng.

Konflikter

– Har det vært mye konflikter på grunn av beboerne på rusavdelingen?

– Fra 2014 hadde vi en del problemer med bruk av illegale rusmidler. Ettersom vi ikke kan ransake beboere eller rommene deres, ble det mange telefoner til Stovner politikammer. Det skapte en del uro og er en av grunnene til at vi fikk strammet litt inn på hvilke typer ruspersoner vi kan ta inn på rusavdelingen, som tross alt er et vanlig sykehjem, sier Holt.

Konflikter som oppstår, skjer i hovedsak mellom beboere. Men det har også vært litt gnisninger mellom personalet. I tillegg har noen pårørende reagert eller stilt spørsmål om hvorfor rusmisbrukere må bo på et vanlig sykehjem.

– De «gamle» ansatte har også måttet snu litt på tankegangen med de nye beboerne. Noen av dem kan være utagerende og virke truende. Da er det viktig at du ikke er redd. Ansatte må huske på at dette er sårbare mennesker, og de har alle en historie, sier Holt.

Det vanligste er imidlertid reaksjonene fra personell som jobber på andre avdelinger.

– På rusavdelingen sier de ansatte at de trives. Det at det er lite utskiftning tyder på at det stemmer, sier Noreng.

Mye handler om måten de ansatte takler at en full beboer blir sint, oppstemt, eller svært stille.

– Noen nekter å dusje eller rydde rommet på grunn av sykdom og rus. De har opp igjennom årene laget seg sine egne oppfatninger om hvordan de vil ha det. Blir de håndtert på riktig måte, løser mye av dette seg, og stort sett ender det opp med at de tilpasser seg reglene og at det gir dem trygghet.

Veteranen

Aage Sørlie (71) låser opp døra til rommet sitt. Det er stort og lyst. I vinduskarmen har han bilder av barn og barnebarn. Et svart-hvitt bilde av en søt liten pjokk på to-tre år i matrosdress fanger blikket.

– Det er meg, sier han.

– Hvordan havnet du på denne avdelingen?

– Jeg fikk ødelagt skulderen. Den har aldri blitt god igjen, så derfor trenger jeg hjelp til alt mulig, sier Aage Sørlie og byr på sjokolade.

Han har ikke så veldig god tid til å prate, for han skal bli hentet og kjørt til kjøpesenteret om et kvarter.

– Skal du på shoppingtur?

– Ja, på Rommen har de Rema-butikk.

– Trives du her?

– Ja, her er det bra. Men det er alltid noen som skal klage litt, da. Men i dag er det tirsdag. Det er alltid litt spesielt, for da er det egg og bacon til frokost.

Han er blitt kompis med noen av de andre beboerne.

– Vi har det hyggelig.

– Blir det mye festing?

– Hva? Nei, ikke i det hele tatt. Det hender de har dans og musikk nede. Da er jeg helt med. Jeg har selv spilt i band, skjønner du.

Aage Sørlie er som veteran å regne.

– Jeg har bodd her i seks år, sier han og peker på en gul blomst i vinduskarmen.

– Den fikk jeg av datteren min for to år siden. Jeg har aldri vannet den, men den blomstrer opp hvert år. Det er helt fantastisk, sier han og gjør seg klar til shopping.

Skiller seg ut

Sykehjemmet måtte revurdere inntakskriteriene i samarbeid med Sykehjemsetaten i 2016. Beboerne skal som en regel være over 65 år og ha en somatisk lidelse i tillegg til rusproblemer.

– Rusavhengige skal ikke få plass her fordi de trenger et boligtilbud. I slike tilfeller er det Velferdsetaten som må på banen. De har forskjellige typer tilbud når primærproblemet er rus, sier Noreng.

Så hvordan ser den demografiske populasjonen ut på Stovenerskogens rusavdeling?

– Gjennomsnittsalderen er cirka 60 år. Vi har noen ganske unge som trekker snittet ned, sier Holt.

Sykdomsbildet skiller seg også ut fra den tradisjonelle sykehjemsavdelingen.

– Det er en del hepatitt og lever- og nyresvikt. I tillegg er det noen som har fått hjerneslag i tidlig alder og noen som har alkoholdemens.

På en vanlig sykehjemsavdeling sies det at 80 prosent har en form for demenssykdom.

– Hos oss kan vi snu det rundt; cirka 20 prosent av beboerne har alkoholdemens, mens 80 prosent er «klare», sier Holt.

Det faktum at beboerne er forholdsvis klare i hodet og mye yngre enn de andre beboerne, skaper også utfordringer:

– Hva finner vi på for å aktivisere dem? Dette er ikke en gruppe som nødvendigvis liker bingo og visesang, sier Noreng.

– De har litt andre preferanser, legger Holt til.

Alt i alt, mener Holt og Noreng at det har gått greit å legge en slik spesialavdeling inn på et vanlig sykehjem.

– For en god del av beboerne har livet endret seg. De får regelmessig tilsyn av lege, de får mat, dusj og vaskete klær. De blir rett og slett mer stabile, og noen får faktisk litt bedre helse, sier Holt.

Nykommeren

Turid (68) strever med å få foten opp på en hvilekrakk.

– Begge beina mine er hovnet opp, så det er vondt.

– Hvordan skjedde det?

– Jeg hadde et fall. Jeg spilte mye fotball og håndball i ungdommen. Nå når jeg er litt oppi åra, er jeg blitt redusert, sier Turid.

I kroken bak stresslessen står det en gitar.

– Spiller du?

– Den ene strengen er røket, så nå står den bare der.

Turid har vært her i seks uker.

– Jeg har vært på andre steder før, men der lot de meg ikke gå ut alene. Hvis jeg gikk ut, fulgte de etter meg. Hun som var «halv-sjef» søkte om plass til meg her. Sa at jeg kunne få avrusning. Så rusa er jeg ikke. Jeg drikker litt øl, men det likte de ikke der jeg var.

– Trives du her da?

– Det blir bare bedre og bedre.

Turid er en av dem som får litt besøk, ikke minst fra venninnen i Frelsesarmeen. Hun har selv vært frelsesarmésoldat, noe flere av bildene hun har på rommet vitner om.

– Akkurat nå er hun på ferie, men hun pleier å besøke meg to ganger i uka.

Turid skal på bokklubb klokka 11. Jeg slår følge bortover korridoren.

– Vet du, jeg har hoppet på ski i den minste Vikersundbakken da jeg var ung. Det fantes ikke frykt i meg i ungdommen. Alt skulle prøves, sier hun.

Ensomheten

Det er ikke så mange av beboerne som har pårørende.

– Det kan være mange grunner til det, sier Noreng.

– Det er ofte yngre søsken som kommer på besøk dersom de har noen. De tar den tradisjonelle pårørenderollen som barn ofte har til sykehjemsbeboere. Men det skal sies at noen har ressurssterke pårørende, 

Mange er ensomme og ser tilbake på livet og skjønner at familien ikke vil, eller orker å ha noe med dem å gjøre.

– Men vi har sett flere ganger at i slutten av livet rekkes det ut en hånd slik at ødelagte familiebånd ordner seg litt, sier Noreng.

Beboerne er her til de dør. Det er bare i noen få tilfeller at noen er blitt flyttet over til andre institusjoner fordi de har blitt såpass mye «friskere» at de får tilbud fra velferdsetaten eller andre institusjoner.

– I begravelser ser vi ofte at disse beboerne, selv om de ikke har hatt særlig mye besøk, får stort oppmøte, sier Holt.
For dem som bor på denne avdelingen, blir også personalet en del av deres sosiale liv siden de ikke har så mange andre, sier Noreng.

God mat og godt samvær

Røykerommet er stua for mange. Her sitter de store deler av dagen og kvelden.

– Derfor har vi prøvd å gjøre litt ekstra ut av måltidene slik at personalet og beboerne kan ha det hyggelig og prate litt sammen når de spiser.

Og det ser virkelig ut som om de koser seg rundt frokostbordet. Alle tar seg god tid til å nyte egg og bacon, juice, melk og kaffe. De fleste får også dagens første dose av medisiner.

– På mange måter er dette fellesskapet som et tverrsnitt av befolkningen, eller som et slags borettslag med forskjellige mennesker og historier, sier Holt. Det som er sikkert, er at du blir fort glad i dem alle, sier Noreng.