Lagt i håndjern på Telenor Arena

Da Stig Mass Andersen ble tvangsinnlagt, forstod han ingen ting. Han skulle jo bare sjekke lyden før konserten sin, og hamret løs med en bjelke på midtscenen på Telenor Arena. Det var vanvittig deilig å høre ekkoet fra slagene. For ham var gjenklangen fra dekket under kunstgresset øredøvende, en lyd som knapt er hørbar for et normaløre.
Men så kom altså politiet og la ham i håndjern og kjørte ham til psykiatrisk avdeling. Han kunne ikke fatte at statsansatte hadde lov å nekte ekte superstjerner å holde konsert.

Lagt inn tre ganger

Andersen har vært innlagt på psykiatrisk avdeling tre ganger, første gang i 25-årsalderen, siste gang for fire år siden. En til to måneder per gang.
Nå er han 34 år og holder bipolariteten (type 1) i sjakk med en ærlig dialog med folk rundt seg, i tillegg til medisiner og samtaler hos fastlegen. 
Tre dager i uka jobber han i bank som kundekonsulent. Resten av uka vier han til sitt prosjekt «Bipolar superstar». Det er både en blogg, et band, diverse foredrag om hans erfaringer med norsk psykiatri, og i høst kom også romanen Bipolar superstar, utgitt på Tigerforlaget. 
Jeg-personen i romanen er Oliver, som også spiller i band. Og i likhet med Andersen, blir han lagt i håndjern på Telenor Arena ved bokens begynnelse.

Fikk sjokk av journalen

– Hvor mye av romanen er selvopplevd?
– Vanskelig å si, kanskje halvparten.
Romanen ble til etter at Andersen leste sin egen journal og fikk sjokk.
– Jeg kjente meg ikke igjen og fikk ikke sove på ei uke eller mer. Det var en gjennomkald beskrivelse av meg, fri for omtanke.
«Han gikk imot meg – jeg følte meg truet», stod det. Selv mener han at han bare lekte, naivt som et barn.
– Dermed fikk jeg en tvangsparagraf mot meg. Jeg skjønner at det ikke er lett i en travel hverdag å møte en manisk person, men jeg har aldri vært truende. Helsepersonell burde tenke mer over hva de skriver i journalen og at det kan påvirke pasienten veldig å lese det. De bør ikke skrive mer enn de kan si direkte til meg, siden jeg kan lese det bare ved hjelp av et lite tastetrykk.

Vil vise det friske

Andersen bestemte seg for å ta tilbake sin egen historie ved å skrive sin opplevelse av innleggelsen. Så gikk han til forlaget. Der så de potensialet for en roman og ba ham skrive om og dikte litt i tillegg. Det gjorde han, og i september var det lansering av det forlaget kaller den «styggvakre» historien. Inni den har det også blitt plass til en kjærlighetshistorie mellom Oliver og Elin, som lider av posttraumatisk stressyndrom.
– Hva vil du med romanen?
– Jeg vil vise at et menneske som er innlagt på psykiatrisk avdeling også har mye friskt å by på. Men det har vært tøft å skrive boka og utlevere meg selv så mye.
– Kan sykepleiere lære noe av å lese romanen?
– Ja. Jeg har prøvd å skildre mest mulig virkelighetsnært hvordan det oppfattes å være i depresjonen og det maniske. Jeg vet ikke om så mange bøker som har gått så mye inn i hodet til den bipolare på denne måten. Og det er viktig at sykepleiere viser respekt for virkelighetsoppfattelsen til personen.

Abstinenser fra manien

– Savner du noe fra tida som bipolar?
– Jeg har nesten abstinenser fra manien. Alle sanser skjerpes, man hører og lukter bedre og alle farger blir fantastiske. Jeg følte jeg kunne gjøre ting både fortere og bedre enn alle andre og at alt jeg tok i ble til gull.
– Hvordan var sykepleierne du møtte som innlagt?
– De var de nærmeste. Blant mange fagarbeidere jeg møtte, er sykepleierne de som har hjulpet meg best. Mer enn psykiatere og psykologer. De snakket med vanlige ord så jeg forstod. Som jeg sier i boka: «Det er ikke adekvat at du hele tiden bruker ordet adekvat».
– Var alle like flinke?
– Nå var ikke det å skille mellom faggrupper det jeg tenkte mest på som innlagt, men jeg husker ei som sladret mye om andre og familien sin. Når man er inne i en depressiv og paranoid periode, kan man bli ytterligere paranoid av slikt, og tenke «hva sier hun om meg»?

Skapte likeverdighet

Den som hjalp ham mest, var en sykepleier på DPS som han gikk til samtaler hos i to år.
– Jeg hadde litt fordommer først, og tenkte: «Bør det ikke heller være en psykolog eller psykiater?». Var redd hun ikke skulle ha kompetanse nok, men det hadde hun.
– Hva gjorde hun?
– Hun skapte samtaler og fikk meg til å føle at vi var to likeverdige personer. Og så var hun direkte. Jeg kunne for eksempel slite og stresse med energi. Jeg ble redd fordi jeg tenkte at mer energi betød at nå kommer det en manisk periode. 
Da forenkla hun og avdramatiserte det hele. «Nei, nå har du lenge vært så flink til å trene. Man får jo mer energi da», kunne hun si.
– Det er viktig med avdramatisering og forenkling for et hode som tenker komplisert.
– Boka di er ikke anmeldt ennå. Hvordan synes du selv den har blitt?
– Jeg er veldig fornøyd. Men bokbransjen er hierarkisk. Vi kalles debutanter og får beskjed om ikke å regne med å selge noe. Men for meg er det viktigste at folk løfter den opp og leser den.

Se Stig Mass Andersen lese fra sin bok Bipolar Superstar: