Norsk jordmor er WHO-topp i Syria

Den skuddsikre bilen ventet som vanlig da Elizabeth Hoff (57) skulle på jobben i morges. Et kvarter senere var hun på plass i lokalene til WHO i Damaskus, hovedstaden i Syria.

At det er en norsk sykepleier og jordmor som leder WHOs mest krevende nødhjelpsarbeid siden den andre verdenskrig, er det mange som ikke vet.

Siden 2012 har hun levd i dette krigsherjete landet for å sørge for helsehjelp til et lidende folk. Dermed er hun den i FN-systemet som har oppholdt seg lengst i Syria.

Tilbake fra felt 

Sykepleien snakker med henne på telefon. Det er over en uke siden hun var på kontoret, for kvelden før kom hun tilbake fra felt. På turen fraktet tre pansrete kjøretøy henne og kollegene trygt fram og tilbake.

Utenfor sentrum er det svart røyk. Men det forteller hun ikke ennå.

Det er i Aleppo hun har vært den siste uken. Både Damaskus og Aleppo er blant verdens eldste byer, og de konkurrerer om å være Syrias største. 

– Besøket preget meg og mine ansatte sterkt. Ifølge FN er Aleppo verdens mest utsatte by, sier hun.

Nyhetsbildene av Aleppo har for det meste vist nedbombete bygninger og skadde og redde mennesker. 

– Jeg ser for meg en forlatt spøkelsesby?

– Den er ikke det. Aleppo er fylt med liv. Byen nekter å dø.

Les tema: På flukt fra krigen

Fremmedkrigere

Myndighetene kontrollerer Aleppo i vest, der 80 prosent av befolkningen bor, det vil si 1,5 millioner. I øst bor 300 000, inkludert militser og fremmedkrigere.

Hoff arbeider for det meste på hovedkontoret i Damaskus, men WHO har også kontorer i Aleppo og Homs, og skal åpne et til i Latakia. Hun reiser til Aleppo annenhver måned.

– Før tok turen 4–5 timer. Nå kan det ta dobbelt så lang tid.

Rakettene rammer når som helst

Tilstanden har forverret seg. Hoff ser langt flere skadde enn tidligere.

Før var det fem offentlige sykehus i Aleppo. Nå er fire av dem bombet i stykker, og alt foregår på det ene som er igjen – Al Razi-hospitalet.

– Det er så overfylt at jeg skjønner ikke at de makter det. Pasientene ligger omtrent oppå hverandre.

Da hun var på sykehuset, kom det 36 traumepasienter etter et rakettangrep i Vest-Aleppo. Seks av dem døde. Så var det nye rakettangrep. Det kom over 30 flere skadde. 14 døde. Av dem var åtte barn.

– Jeg er imponert over hvordan leger og sykepleiere fungerer under umenneskelige forhold. Jeg kunne forstått det hvis det var første året de jobbet under press. Men det er altså det femte. 

Hoff fikk høre hvor vanskelig og farlig det er å komme seg til og fra jobb. Derfor oppholder de seg på sykehuset en uke i strekk mens de jobber. Men når de er på sykehuset, engster de seg for barna sine når de skal til og fra skolen.

Vil støtte syrisk helsepersonell for jobben de gjør

– Slutter de i jobben?

– Nei. Det som griper meg mest er at det ikke er internasjonale hjelpearbeidere som tar støyten, det er syrerne selv. Og det er ikke lønna de kommer for. De føler de er forpliktet til å hjelpe. De drives av en indre motivasjon.

Lønnen er minimal, for inflasjonen har vært på flere hundre prosent.

– Hvor lenge kan de jobbe under et slikt press?

– Det er nå viktig for WHO å støtte dem for jobben de gjør. Vi forbereder et program for 2016 om selvpleie og stressmestring.

Behovet er skrikende, mener hun:

– Dag ut og dag inn må de holde klar 30 senger på Al Razi-hospitalet, for de vet at det kommer hardt skadde pasienter. De må ha en mulighet til å snakke om det de er oppi. Personalet må lære hvordan de kan støtte hverandre i det daglige.

Hoff kaller WHOs Syria-arbeid «veldig vellykket»:

– Vi har det beste kriseteamet i WHO. Det er fordi vi har veldig godt utdannete syrere i staben. Kun fem av våre 80 ansatte er internasjonale.

Stoppet poliosmitte

Hoff administrerer et årlig budsjett på 600 millioner norske kroner.

– Men det hjelper ikke å sende medisin og utstyr hvis ikke personalet er der. Det må ivaretas.

WHO har levert 16 millioner behandlinger hittil i år. Én behandling kan være en antibiotikakur, eller en cellegiftkur.

Det nasjonale rapporteringssystemet i Syria har brutt sammen, men WHO har en liste over smittsomme sykdommer som skal varsles, slik at tiltak kan settes i gang raskt.

– Det kan være sykdommer som polio og kolera. Det blir tatt blod- og avføringsprøver, slik at riktig medisin kan bli sendt. 

Ingen kolera er påvist, men 35 poliosmittete barn ble rapportert inn i 2013

– Vi satte i gang 15 kampanjer for å hindre smitte. Nå har vi ikke sett polio siden januar 2014.

Innkjøp av medisiner skjer via Damaskus. Så leveres den ut med lastebiler. Det er ikke bare bare:

– Mange medisiner må ha riktig temperatur, det er ikke lett når man nesten ikke har elektrisitet. Å nå fram til hvert hjørne av landet er en svær operasjon, men etter fire år har vi et stort nettverk av leger og farmasøyter. De passer på at det ikke blir betalt under bordet for medisinene.

Hun er selv i felt minst en gang i måneden. Da er det på med den skuddsikre vesten.

– Å reise rundt kan være veldig kaldt. Eller, som nå i Aleppo, 40–50 varmegrader. Men her på kontoret har vi tross alt aircondition. De andre, stakkars, lever i det hele tiden. Jeg er velsigna som har en så spennende jobb, der jeg kan gjøre noe for andre mennesker.

Går ikke ut om kvelden

– Er du redd?

– Det er menneskelig å være redd når du ser så mye lidelse. Men jeg har vært her så lenge så jeg går ikke rundt og er redd. Jeg er klar over at raketter faller. 

– Det er ikke ufarlig?

– Nei, ofte er det veldig farlig. Men man lærer å leve med det. Jeg er godt opplært i og vet hva jeg skal gjøre for å beskytte meg. Det reduserer angst og redsel.

– Hvordan beskytter du deg?

– Jeg holder meg klart til instruksjonene, for eksempel om hvor jeg kan bevege meg. Jeg går aldri ut om kvelden. Hvis raketter faller i området der jeg er, holder jeg meg innendørs. Det forventer vi av staben også. Jeg tar aldri unødvendige sjanser. Det har jeg klart å holde meg til.

Internasjonal karriere

Hoff har jobbet i WHO i 20 år. Blant annet har hun jobbet på hovedkvarteret i Genève og i Zimbabwe med reproduktiv helse.

– Da jeg begynte, visste jeg at WHO var en organisasjon for leger. Jeg tenkte det ikke ville være lett å lykkes som sykepleier. Men så har det vært motsatt, å være sykepleier og jordmor er utrolig nyttig.

Hun har master i folkehelse, men vel så viktig er det å vite hvilke konkrete tiltak som fremmer helse. Alt fra hygiene til god pleie.

– Jeg kunne ikke hatt en bedre utdanning. Den går som en rød tråd i alt jeg gjør. Jeg tenker praktisk. Du kan si jeg jobber med pleieplaner på høyt nivå.

Sykepleier ble hun i hjembyen Ålesund, jordmor i Oslo.

– Jeg var jordmor på Ullevål i mange år. Mor og barn har stått i sentrum. Som sykepleier og jordmor har jeg løst konkrete problemer. Problemløsende metode bruker jeg nå også.

– Hva driver deg?

– Jeg har spennende arbeidsoppgaver. Jeg ser at det nytter. Og jeg har flotte kolleger.

Hun kommer alltid tilbake til hvorfor hun ble sykepleier:

– Fordi jeg ville hjelpe mennesker. Det er utrolig tilfredsstillende, slik det også var å være jordmor. Begge deler krever sin kvinne og mann.

Hun begynte å jobbe internasjonalt for Palestinske Røde Halvmåne i Kairo i Egypt. Da underviste hun som jordmor på en sykepleierskole. Siden da har hun vært solgt:

– Jeg har fått forkjærlighet for Midtøsten.

Skremt av opprustningen

– Utdannes nye sykepleiere i Syria?

– Ja, på universitetene i både Damaskus, Latakia og Aleppo, men de lavere skoleutdanningene har vanskelige forhold. At sykepleierutdanningen må på et høyere nivå var et tema allerede før krigen brøt ut.

Leger og farmasøyter, derimot, har en solid utdanning.

– Nå bomber Russland i Syria. Hva er reaksjonene?

– Jeg vet én ting: Det fins ingen militær løsning. Konflikten må løses politisk. Opprustning skremmer meg. Det fører bare til flere såra og drepte. Men jeg registrerer en optimisme blant folk i Damaskus. De opplever at Russland kan hjelpe.

– Bør Norge hjelpe flyktninger her eller der?

– Det er alltid best å hjelpe der problemet er. Men jeg skjønner at de fleste ønsker å komme seg ut av området for å holde seg i live. Det er opprørende å lese at noen mener syrere prøver å utnytte situasjonen. Jeg tror ikke de tenker at det er rosenrødt på andre siden. De vil bare komme unna for å redde livet og for å trygge framtiden for barna sine.

Bare det å kjøpe grønnsaker på markedet er farlig: 
– Du vet ikke om du kommer hjem igjen i live før rakettene faller. Alle med penger og muligheter har forlatt landet. De mest ressurssvake kommer ingen vei.

80 prosent er fattige

Over sju millioner syrere er internt fordrevne flyktninger. Før krigen var Syria på god vei til å nå millenniumsmålene. Nå lever over 80 prosent under fattigdomsgrensen.

– Folk har ikke råd til mat, medisin eller transport. Det er tragisk å se hvor fort det har endret seg. Mer enn halvparten har mistet hjemmet sitt.

Hoff ser det på nært hold. Kollegene hennes deler sine små boliger med husløse slektninger:

– En lege har en toroms leilighet. Der bodde han med kone og to barn. Nå er de 11 i tillegg.

Hoff kan ikke lenger spise på restaurant, det er for utrygt. Det kunne hun for et par måneder siden. En gang hun var ferdig med måltidet, kom en velkledd mann forbi. «Kan jeg få spise restene av maten din?» ba han.

– Han var ingen tigger, det var omtrent som å se seg selv. Da gråt jeg. Å se sånt rører ved det innerste. Han var en respektabel borger, hadde sikkert mistet jobben sin. Han var bare sulten. Alle er berørt av krigen.

– Hva gjorde du?

– Ga ham penger til et måltid.

Slapper av med bøker og yoga

Hoff bor på ett rom på hotell i Damaskus.

– Du lever som i et fengsel?

– Det er det tyngste. Jeg beveger meg alltid fra hotellet til kontoret i skuddsikker bil. Jeg har ikke eget kjøkken. Og jeg som er et friluftsmenneske, jeg har jo så lyst til å gå tur. Det gode er at jeg liker å lese. Og så gjør jeg yoga fire ganger i uka. 

– På rommet?

– Ja. 

– Hva leser du?

– Nå går det i russisk litteratur. Jeg har fått laget en leseplan. Det hjelper. 

I sommer var hun én uke i Norge. Det lengste hun har vært ute av Syria siden hun begynte i jobben for tre år siden, er to uker. 

– Meningen er å være fire uker i Syria og én uke ute. Men det er sjelden mulig. Det går gjerne to-tre måneder før jeg tar fri. Jeg er jo preget, men jeg klarer meg godt. Jeg ser situasjonen an et år til. Jeg vil gjerne være i regionen, her får jeg jo brukt meg selv. 

– Hva sier familien?

– De er vant til det. Mine søsken er veldig støttende og interessert.

Hun har en søster i Oslo og to brødre i Ålesund. En niese studerer arabisk i Beirut, henne treffer hun ofte. 

– Det verste er brannskadete barn

 – Hva gjør mest inntrykk?

– Barn med brannskader etter rakettangrep. Det er vanskelig å takle. De har bare vært ute og lekt, og så falt rakettene. De får varige skader for livet.

I Aleppo så hun en slik liten gutt.

– Han var totalt forbrent. Han overlevde, men er blitt blind, og har store brannsår på kroppen. Da var det vanskelig å sove.

– Skal de bare holde på?

– Krigen er forferdelig. Jeg må balansere mellom forferdelsen og vissheten om at det jeg gjør hjelper. 

Hun ser ut av vinduet. Forteller like rolig som før at hun ser svart røyk utenfor Damaskus.

– De har bomba i drabantbyene, forklarer hun.

Hun vet hva det betyr: Noen er drept, noen er skadd.

– Krigføringen foregår i bystrøk. Sivilbefolkningen bærer byrdene. 

Hoff har et humanitært ståsted: 

– Selv en såret soldat er et sivilt menneske. Her hos oss jobber 80 mennesker med 80 politiske meninger. Jeg repeterer ukentlig Genèvekonvensjonen om plikten til å hjelpe. Det er uinteressant hvilken politisk mening folk har, alle har rett til helsehjelp. Vi må både ha et langtidsperspektiv og jobbe fra dag til dag. Planene må stadig endres.

Hver måned er det 25 000 nye krigsskadde å ta seg av. WHO skal komme fram med hjelp, også til opposisjonskontrollerte områder. Få medisinene fram til hver krok i Syria.

– Kan det skje at du plutselig må forlate Damaskus?

– Ja, vi har planer for hvordan vi eventuelt må rømme. Det var nylig 180 raketter som falt i området rundt byen. Men jeg håper jeg ikke må forlate landet.

Les: Hjelpe her eller i Syria?

Les: Sykepleier på flukt

Les tema om syrere på flukt fra krigen