Kjærlighet i Ebolaens tid

Christina er velkledd og behersket da hun kommer til sykehuset. Hun er sykepleier selv, og flere av kollegene mine er folk hun har jobbet med tidligere, men det skal fort vise seg at dette ikke er noe kaffebesøk. Hun har kommet for å snakke om noe som ligger henne tungt for hjertet. Christina har hørt at det er noen på Leger uten grensers sykehus som har samtaler med mennesker berørt av ebola. Ektemannen Lamin er ambulansesjåfør. Han skulle ta en blodprøve mens ambulansen kjørte på de humpete landsbyveiene. Pasienten hadde ebola, og ambulansen ristet. Det skjedde, det som ikke burde skje. Hun vet ikke hvordan hun skal leve med hans frykt for smitte.

«Jeg vet om nålestikket. Han fortalte meg om det med en gang det skjedde. Samtidig trodde jeg vi kunne leve som normalt så lenge han ikke hadde symptomer.»

«Det stemmer, Christina», sier jeg, «jeg kan ikke garantere at han aldri kommer til å bli syk, men nettopp derfor anbefaler jeg dere å være nær hverandre disse dagene, mens vi vet at det er trygt. Det kan være siste sjanse. Så lenge han er symptomfri, kan han ikke smitte deg. Om han inkuberer, kan vi selvsagt ikke vite, men viruset kan ikke komme fra hans kropp til din.»

En nålestikkskade med infisert nål er skrekkscenariet. Denne typen kontakt er forbundet med høy risiko for smitte. Under utbruddet der viruset ble identifisert, i Yambuko, Kongo i 1976, skjedde brorparten av smitten på et misjonssykehus. En gruppe nonner drev en helsestasjon for kvinner som nettopp hadde blitt mødre. I forbindelse med fødselskontrollen fikk de en vaksine. Da visste helsepersonell i Kongo at den beste praksisen for smittevern er å skifte sprøytespisser og hansker mellom hver pasient, men hvordan skal du gjøre det, hvis du ikke har nok sprøytespisser og hansker? Dermed ble en rekke kvinner vaksinert med infiserte nåler. Igjen er dette et eksempel på hvordan økonomiske ulikheter setter en gruppe i risiko. Noe av det som er skremmende med ebola i motsetning til andre virus, er at smitten kan skje selv om pasienten har vært eksponert for en minimal dose virus. Noen forskere hevder at ett enkelt virion er tilstrekkelig, men denne påstanden er omstridt. Mengden virus du infiseres med, og måten du infiseres, kan begge spille inn på sannsynligheten for overlevelse. Å utsettes for smitte rett inn i blodstrømmen gir vanligvis rask symptomutvikling og dårlig prognose. I Yambuko døde alle 85 av de 85 kvinnene som ble smittet med gjenbrukte nåler.

Mange opplever det som Lamin og Christina går gjennom. Helsevesenet er hardt rammet både i Guinea, Sierra Leone og Liberia. Det er et speilbilde av hvordan ebola angriper kroppen, der immunforsvaret er den første skansen. Når viruset inntar kroppen, gjør det immunforsvaret til et våpen, en virusfabrikk. I Kailahun har helsesystemet ufrivillig fått en lignende rolle. Manglende kunnskap om ebola og isolasjonsbehandling gjør at mange har blitt smittet i en ambulanse, på helsestasjonen eller sykehuset. Dette rammer både pasienter med andre helseplager og menneskene som jobber med å lindre plagene deres.

Christina er den første som får vite det. Hun har levd sammen  med Lamin i nesten tretti år, og hun er oppmerksom på små endringer i kroppsspråket og stemmeleiet hans. Det vises på hele mannen når han kommer hjem. Hun aner det verste. Hun vet hva han jobber med og hvilken risiko det innebærer. Med rolig stemme forteller han hva som er inntruffet, og ber henne om ikke å fortelle det til barna ennå.

Noen dager etter er Lamin henvist fra et annet sykehus. I henvisningen står det at han har testet positivt, men vi vil teste ham igjen. Vi legger ham inn som et mistenkt tilfelle, med lett feber som eneste symptom. Atskillelsen begynte imidlertid lenge før innleggelsen, lenge før feberen kom. Etter eksponering tar det normalt noe tid før symptomene utvikler seg, vi anslår minst 48 timer. Dette vet Lamin. Etter stikkskaden fikk Christina et par dager med ham, før skrekken tok over. Lamin reiste seg fra sengen en morgen, og så henne inn i øynene.

«Christina, jeg elsker deg, og jeg vet du elsker meg. Men vi kommer aldri til å dele denne sengen igjen.»

Han flyttet inn på gjesterommet, og lå alene med marerittene. Christina så hvor trøtt han så ut, og sluttet seg til at nettene hans var søvnløse. Han nektet å spise måltidene med Christina og tenåringsdattera deres. Etter å ha brukt toalettet vasket han hele badet med klorløsning før han tillot noen andre å bruke det. Christina forteller om den daglige avvisningen hun opplever, hvordan det er å se ham vri seg unna når hun prøver å legge ei hånd på skulderen hans, eller lene seg inntil ham. Nå kan hun heldigvis få snakke med den hjemmeboende dattera om Lamins frykt, men han har bedt henne om ikke å si noe til de eldre barna som allerede har flyttet hjemmefra. Hun er lei av å finne på unnskyldninger når han ikke tør å møte dem.

Når noen oppfyller inntakskriteriene våre, er vi redde for at de har ebola. I noen tilfeller er vi så redde at vi ønsker å ta flere tester. I noen tilfeller er personen smittet, men har et for lavt virusnivå til at testen klarer å påvise ebola. Når jeg forklarer det til pasientene, pleier jeg å si at testen ikke er smartere enn kroppen. Dette er for å fortelle at vi ikke kan finne ut om noen inkuberer, vi kan kun teste etter at en person begynner å vise symptomer. På et tidlig sykdomsstadium er det også mulig at testen ikke finner ebolaviruset, selv om symptomene har begynt å melde seg. Jeg får beskjed om at vi ønsker å beholde Lamin på sykehuset i førtiåtte timer. Da vi tester ham, er testen negativ, stikk i strid med henvisningen, men ettersom han har hatt en kontakt som er forbundet med svært høy smittefare, vil vi ta en ny test for å sikre oss.

Lamin har hatt flaks, neste test er også negativ for ebola. Han har ikke viruset i kroppen. Han er lettet, han er glad, men han har vært to netter i avdelingen. Når han ringer til Christina for å fortelle henne at han er frisk, hører jeg ham be henne re opp på gjesterommet. Det neste han ber henne om er å slutte å gråte. Atskillelsens tid er tydeligvis ikke over. Ved å komme til oss på sykehuset har Lamin på nytt utsatt seg for smittefare. Han begynner på nytt.

Sammen må de telle til 21 en gang til.

Lamin ble redd og ender opp med å si opp jobben i ambulansen, men han fortsetter å være involvert i ebolaresponsen i Kailahun. Etter at vi skriver ham ut, venter han 21 dager, og den dagen han vet at han er virusfri, begynner han å jobbe med kontaktsporing. For hvert sykdomstilfelle, kartlegger han kontakter som kan ha vært utsatt for smitte.

Kontaktsporingsteamet besøker disse kontaktene gjennom inkubasjonstiden, og hjelper mennesker som har blitt syke med å komme seg til sykehuset. På denne måten hjelper de oss med å stoppe smittespredning, og sørger for at de syke får lindrende behandling. Ingen nåler, forhåpentligvis ingen mareritt, bare kjærlighetsgjerningen – å prøve å hjelpe folket sitt gjennom den mørkeste tiden.

Dette er et kapittel i boken De uberørbare og er gjengitt med tillatelse fra forlaget.