Innledning

En dødfødsel er en traumatisk opplevelse. Krise og sorg er normale og forventede reaksjoner (1-9). Sorgprosessen er forandringene eller utviklingen i personens følelsesmessige tilstand som følger av tapsopplevelsen (6). Sorgprosessen som følger tapet er en universell reaksjon, men den er også personlig og individuell (6,10). Et barns død er beskrevet som et av de mest stressende tap som individet kan oppleve (3). En dødfødsel er en personlig, følelsesmessig tragedie for far, og han kan oppleve en dyp, gjennomgripende sorg (7,11). Fars sorg blir ofte oversett, fordi han er sterk på utsiden. Mangel på støtte og anerkjennelse av sorgen, får negative konsekvenser for sorgprosessen (4,5,11-13). Fedre vil støtte sin partner, og undertrykker egne følelser og behov (3,7,9,11). Menn er også trenet til å undertrykke sine følelser (1,4,5). Undertrykkelse av følelser kan føre til utsatt sorg (12,14). Ubearbeidet sorg kan få psykososiale konsekvenser (14). Omsorg og støtte fra personalet på sykehuset kan hjelpe far i sorgprosessen (2,4,6-9,12,13). Hensikten med studien var å belyse hvordan fedre opplever å bli ivaretatt ved dødfødsel. Målet var å få større forståelse for deres opplevelser, og hvordan man best kan gi god omsorg og hjelp ved dødfødsel.

 Metode

 Vi utnyttet Høgskolens kompetanse og ressurser, og søkte etter data på ulike medisinske og helsefaglige databaser. Søkeord var dødfødsel, far, sorg, sorgprosess, krise og omsorg. Vi gikk åpent ut for å få bredest mulig informasjon. Vi fant noen få studier som omhandler temaet (3,7-9,11). De fleste fant vi på Cinahl. På grunn av oppgavens omfang og tidsbegrensning, brukte vi kun materiale tilgjengelig via Bibsys. Studiene vi fant var kvalitative intervjuundersøkelser, der informantene var fedre som hadde mistet barn i dødfødsel. Kvalitativ forskning fokuserer på hvordan sosial erfaring skapes og gir mening til de som erfarer den. Gjennom intervjuet kommer man nærmere aktørens perspektiv. En avdekker kunnskap fra subjektets bevisste erfaringer og opplevelser. Forskningsstrategien tar sikte på å beskrive og analysere karaktertrekk og egenskaper (15-19). For å belyse temaet ytterligere gjorde vi en undersøkelse med tre fedre som hadde mistet et barn i dødfødsel. Vi ønsket å belyse hvordan de opplevde situasjonen og tiden på fødeavdelingen. Vi valgte å bruke det kvalitative, semistrukturerte forskningsintervju som metode. Intervjuguiden inneholdt noen få åpne spørsmål. Vi ba fedrene fortelle sin historie. Hva opplevde de som bra, og hva kunne vært gjort annerledes for bedre ivaretakelse? Intervjuet var da åpent for forandringer, med muligheter for å stille utdypende spørsmål underveis. (15,16,19). Spørsmålene ble sendt til informantene i forkant av intervjuet. Intervjuene ble utført i løpet av tre uker i mars 2006. De varte i 60-90 minutter, og ble tatt opp på lydbånd. Fedrene valgte sted for intervjuet. Inklusjonskriterier: Fedre som har mistet et barn i dødfødsel, mellom 28.-42. svangerskapsuke. Tre fedre ble intervjuet. Informantene deltok frivillig, og det ble innhentet skriftlig samtykke. De kunne når som helst trekke seg. Dødfødsel er et følsomt tema. Vi var derfor oppmerksom på eventuelle reaksjoner hos far, og det var satt av tid til samtale ut over selve intervjuet. Informantenes anonymitet ble ivaretatt. På forhånd ble Norsk Samfunnsvitenskapelig Datatjeneste (NSD) og Regionale komiteer for medisinsk forskningsetikk (REK) kontaktet. Vi kunne utføre prosjektet uten ytterligere godkjenning. Innsamlet data ble analysert ut fra en fenomenologisk innfalsvinkel. Vi beskriver fedrenes verden, opplevelser og erfaringer. Fedrenes opplevelser regnes for gyldig kunnskap. I følge Edmund Husserl, den moderne fenomenologiens grunnlegger, er fenomenologi en metode til å studere opplevelser som gir oss kunnskap om menneskets livsverden. Man lager en arena der en går inn i et samspill med innsamlet data. Deretter skaper man sine resultater i dette samspillet (18, 20-22). I data-analysen brukte vi prinsipper fra Giorgis fenomenologiske analyse i fire trinn. Analysemetoden er et hjelpemiddel til å nå inn i intervjuenes kjerne: 1. Helhetsforståelse, 2. Identifisering av meningsdannende enheter, 3. Abstraksjon av innholdet i de ulike meningsdannende enhetene, 4. Syntese av meningsdannende enheter (17,19,22).

 1. Vi skrev av hele intervjuet, ord for ord, en av de nærmeste dagene etter intervjuet. Deretter leste vi gjennom hele intervjuet flere ganger for å få et helhetlig inntrykk.

 2. Vi identifiserte og markerte meningsdannende enheter som var relevante ut i fra problemstillingen.

 3. Innholdet i de enkelte meningsdannende enhetene ble abstrahert. Vi prøvde å uttrykke innholdet så direkte som mulig, uten å tolke det. Vi gikk ofte tilbake til den opprinnelige teksten. Det er viktig for validiteten. Da forsikret vi oss om at teksten ble rett gjengitt og ikke tillagt noe av egne meninger.

 4. Betydningen av de meningsdannende enhetene i intervjuet ble sammenfattet. Noen felles opplevelser ble synlige, samt noen unike opplevelser for den enkelte far.

Resultater

Bakgrunnsdata

Fedrene var 27-30 år da dødfødslene fant sted. To fedre hadde barn fra før. Barnas død ble oppdaget på rutinekontroll uten at fedrene var til stede. En far ventet tvillinger. Det ble utført akutt sectio før far kom til sykehuset. En tvilling var død. Den andre ble reddet. En fødsel ble indusert dagen etter at barnets død ble oppdaget. En fødsel var begynt spontant samme dag.

Ivaretakelse når dødsbudskapet ble formidlet

Fedrene opplevde liten støtte idet dødsbudskapet ble formidlet. En far opplevde at planleggingen av fødselen ble formidlet på en brutal måte. En annen opplevde stillheten mens personalet lette etter fosterlyden som forferdelig: «Stillheten - vi kunne høre ekko av stillheten. Da kjente jeg at jeg fikk vondt i magen. Legen sa han var død. Da gikk sannheten opp for oss, hardt og brutalt! De første minuttene var så kaotiske at de har jeg ikke fått orden på ennå.» Fedrene følte at de ikke ble støttet fordi de manglet synlige reaksjoner: «Men min reaksjon ble heller sånn at følelsene ble slått av med det samme, det vil si i hvert fall de følelsene jeg formidlet til andre. Så legen ble veldig overrasket over hvor normalt og rasjonelt jeg taklet beskjedene jeg fikk.» Jordmor ble lurt av fars rolige ytre. Han opplevde selv at han var i sjokk, men ble likevel sendt alene til barneklinikken for å se den levende tvillingen. De fedrene som var med på fødselen syntes de fikk for dårlig informasjon om selve fødselsforløpet, og hvorfor kvinnen måtte føde vaginalt. Selve fødselen var en tøff opplevelse. I tillegg savnet fedrene mer informasjon om følelser og reaksjoner.

Anerkjennelse av fars sorgreaksjoner

 Alle fedrene savnet en forklaring på den normale sorgprosessen, forskjeller i deres og partnerens sorgreaksjoner, samt en anerkjennelse av egen sorg. De opplevde at de la lokk på egne følelser for å kunne være en støtte for partneren. Fedrene trodde at dette førte til en forsinket sorgreaksjon hos dem: «Selv om vi opplevde dette forskjellig kunne det ha vært en som sa at det er helt OK for deg å vise sorg. Du har til og med lov til å være svak. Du trenger ikke bare være sterk. Det var godt for kona mi da jeg endelig reagerte, viste følelser, var svak. Da kjente hun at vi var sammen om dette.» «Og jeg felte vel knapt nok en tåre, men jeg tror nok at det gjorde like vondt inni meg ... Inni meg så holdt hjertet på å bli sprengt.»

Om sorg for far

 Ingen av fedrene ble spurt om hvordan det gikk med dem. De hadde behov for omsorg, men fokuset var på kvinnen. «Min person var ikke i høysetet på sykehuset. Den kom inn i sorggruppen. Der var jeg likeverdig. Der hadde begge opplevd å miste et barn.» «Da min kone ble tatt med til videre behandling ble jeg overlatt til meg selv. Og der og da var det ingen som var en støtte. Det husker jeg som tøft altså.» Tvillingfaren opplevde ikke å bli støttet for å ha mistet et barn. Alt fokus var på den levende tvillingen. Personalet sa at de tross alt hadde ett barn som levde: «Det blir litt for enkelt, for egentlig blir sorgen over å ha mistet den ene mye, mye sterkere enn gleden over å ha fått beholde den andre. Det oppleves utrolig meningsløst å si noe sånt ... Alle er opptatt av den som lever, men selv er du opptatt av den som er død, og har dårlig samvittighet for at du ikke gleder deg over den som lever.» Alle fedrene opplevde at personalet var hyggelige og medfølende. De fikk god praktisk støtte. Alle fikk tilbud om å være med i en sorggruppe.

Se og holde barnet

 Alle fedrene mente det var svært viktig for sorgprosessen å se og holde det døde barnet I det de så barnet og holdt det i armene, ble det klart for dem at det var et barn de hadde mistet. «Det å se henne og holde henne, skapte en plass for henne i mitt farshjerte som jeg ikke er sikker på om hun ville hatt ellers.» «Jeg tok ikke barnet opp og holdt ham inntil meg. Og det angrer jeg så voldsomt på at jeg ikke kan få sagt det med ord ... det tror jeg at jeg hadde hatt godt av i forhold til minnene.» En far opplevde å bli godt forberedt før han fikk se barnet. Tvillingfaren opplevde at han fikk for dårlig informasjon.

  Hjelp til å samle minner

 Fedrene var takknemlige for jordmors innsats med å samle minner for dem. Håndavtrykk, fotavtrykk og bilder var til uvurderlig hjelp i sorgprosessen. Begravelsen gav foreldrene mulighet til å ta farvel med barnet på en god måte. Det at du har noe å feste tankene på. Det hjalp oss å skjønne at det var gutten vår. Det var ikke bare et dødt foster.

  Diskusjon

Utvalget er lite på grunn av studenters begrensede tilgang til informanter og studiens tidsbegrensning. Vi brukte familie og kjente. Det kan ha påvirket vår førforståelse. Begge forfatterne har ikke nærhet til samme informant. Samarbeid hjalp oss derfor til å motvirke den påvirkning nærhet til informanten kan gi. En annen begrensning av studien er at intervjuene er basert på data mottatt fra fedrene 7-9 år etter hendelsen, noe som kan ha påvirket minnene. Fedrene gir imidlertid uttrykk for at dødfødslene er noe de aldri vil glemme. Tiden som har gått kan også styrke studien fordi fedrene kan beskrive hendelsen fra et mer distansert perspektiv. De rekonstruerer sine opplevelser, og formidler dem gjennom sine nåværende refleksjoner, forståelse og erfaring. Hendelsen blir ikke nødvendigvis tolket slik den ble i forbindelse med selve dødfødselen. Fokus på far kan være endret de siste årene. Resultatet kan derfor gi et feil bilde av hvordan situasjonen er i dag.

Mangel på informasjon

Fedrene i studien opplevde å få for dårlig informasjon. Informasjonen kan ha vært mangelfull. Fedrene var i sjokk. De hadde et velordnet ytre, men det var kaos under overflaten. De kan derfor ha hatt problemer med å huske det som var blitt sagt. Informasjon som fedrene får i tilknytning til den sjokkartede situasjonen, blir ofte glemt (14). Personalet må gjenta og tilpasse informasjonen etter behov. Fedrene i Samuelsons undersøkelse (2001) var skuffet over mangelfull informasjon. De følte seg ikke inkludert i samtalen mellom personalet og partneren (7).

Informasjon om sorgprosessen - anerk jennelse av fars sorg

Fedrene i studien savnet bedre informasjon om sorgprosessen, og om forskjellene i deres og partnernes sorgreaksjoner. Menns sorg er tradisjonelt blitt karakterisert av følelsesmessig uttrykksløshet. Det skyldes ikke nødvendigvis medfødte trekk, men at vi i vår kultur blir sosialisert inn i et mønster (4,6,12,14,23). Denne mestringsstrategien blir ikke alltid anerkjent eller gjenkjent som sorg. Det kan bli vanskelig å se når omsorg er nødvendig, og når far trenger støtte. Mander og Kavanagh beskriver «The dual process theory of grieving» som svingning og vakling mellom typiske feminine og maskuline mestringsstrategier. Forskjellen i sorgreaksjoner er ikke kjønnsbundet (6,24). Fedrene opplevde forskjeller i sorgprosessen som de antok var kjønnsbundne. Forskjellen kan også ha blitt utløst av sykehuspersonalets manglende anerkjennelse av fars sorg. Dersom personalet ikke kjenner igjen hans uuttrykte følelsesmessige behov, vil også sykehusmiljøet kunne hemme hans forløsning av følelser (11). Menn er også ofte trenet til å undertrykke følelser og sorg (1,6). Fedrene i undersøkelsen gir uttrykk for at de bevisst la lokk på sine egne følelser for å kunne være sterk nok til å støtte sine partnere. Dette stemmer overens med resultater fra andre studier (3,7,9,11,13,24). Ifølge Cullberg (1994) er undertrykkelse av følelser en bevisst forsvarsmekanisme i den akutte krisen. Menn kan også oppleve forventninger om å være sterke, fra samfunnet eller fra personalet (4,5,12). Ved å ikke anerkjenne fars sorg kan man gjøre det vanskelig for ham å uttrykke følelser (6). Fedrene ga uttrykk for at det å undertrykke følelsene hadde ført til en forsinket sorgreaksjon hos dem. Dette finner vi støtte for i Cullbergs kriseteori og i litteraturen for øvrig (4,12,14).

Omsorg og nærhet

Fedrene opplevde at jordmødrene var hyggelige, medfølende og at de gav god praktisk hjelp, men de opplevde ikke å bli spurt om hvordan de hadde det. En far opplevde at først i sorggruppen ble hans sorg anerkjent. Der var han likeverdig med partneren. Martinsen beskriver omsorg som å ta vare på, og å stå nær (25). Fedrene savnet at noen prøvde å gå nær dem, at noen satt seg ned og pratet med dem. I dette ligger også en mangel på anerkjennelse av tapet. Jordmor må gjenta tilbudet om støtte og omsorg. Omsorgspersoners oppførsel og håndtering av dødfødsel var viktig for fedrene i Säflunds studie (2004). Det er når jordmor lar seg berøre av fars situasjon at hun kan gi god omsorg. Omsorgen uttrykkes naturlig gjennom sanser, språk og tilstedeværelse. Det kan føre til tillit, håp og en følelse av å bli ivaretatt. Når noen føler med en er det lettere å gi uttrykk for sine følelser og behov (9,25,26). Tvillingfaren opplevde ikke å bli støttet fordi han hadde mistet et barn. Alt fokus var på den levende tvillingen, mens selv var han mest opptatt av det døde barnet. Man har ikke kunnet finne forskning, og svært lite litteratur som omhandler tap av en tvilling. Tapet karakteriseres som et spesielt bittert tap (11,12). Personalets ensidige fokus på den levende tvillingen kan neppe forsvares. Mer forskning er nødvendig.

Se og holde det døde barnet - samle miner

En gjennomgang av studier og annen litteratur viser at fedre opplever det å se og holde barnet, og å samle minner i form av bilder, fot- og håndavtrykk, som en uvurderlig hjelp i sorgprosessen. Det gir form og identitet til barnet, og noe reelt å feste minnene på. Det tillater fedrene å erkjenne at de har mistet sitt barn (1,3,4,7- 9,11-13). Å ikke se og holde barnet skaper problemer med å anerkjenne realiteten av barnet (9). Jordmor kan hjelpe far til å tilpasse seg situasjonen, og etablere et fundament for en sunn sorgprosess (6). Fedrene trenger støtte og informasjon i møte med barnet. Dette blir ivaretatt i varierende grad (7,8,13). Resultatene av denne studien er i samsvar med tidligere studier. Veileder i fødselshjelp (Den norske Lægeforening, 1998) sier også at det som hovedregel bør anbefales foreldrene å se og holde det døde barnet, og at det bør samles minner (27). En britisk studie konkluderer med at mer kontakt med det døde barnet er forbundet med mer depresjon, angst og posttraumatisk stress (28). Norske jordmødre stiller seg tvilende til disse funnene (29). Studier avslører et mangfold av situasjoner og opplevelser (30). Det er viktig å ha respekt for fars ønsker og valg. Fedre både i denne og andre undersøkelser uttrykker at det bør anbefales og oppmuntres til kontakt med det døde barnet (7).

Konsekvenser for praksis

Våre tre informanter er verken tilfeldig utvalgt eller representative. I kvalitativ forskning er ikke målet primært å generalisere. Sett i sammenheng med resultatene fra andre studier og litteraturen for øvrig, kan man likevel anta at resultatene fra vår studie gjelder langt flere enn informantene (20). I Samuelsons studie uttrykker fedrene at noe av det viktigste for å mestre sorgen var minnene de fikk samlet om barnet, og støtten de fikk av personalet på sykehuset (7). Dette samsvarer med resultatene fra vår undersøkelse. Personalets innsats og støtte i forbindelse med å samle minner, ble satt pris på av fedrene. De opplevde jordmødrene som medfølende og hyggelige, og fikk god praktisk støtte. Fedrene opplevde å bli lite ivaretatt i forhold til egen sorg. De ønsket at noen hadde sett bak den sterke fasaden, og hjulpet dem til å sørge. Fedrene savnet også bedre informasjon, spesielt i forhold til fødselen og selve sorgprosessen. En bedre forståelse av fars reaksjoner og behov, anerkjennelse av hans sorg og bedre informasjon vil kunne hjelpe ham og partneren gjennom sorgprosessen. Det er viktig å se hvor far er i krisen, og gi støtte og informasjon etter behov. Man må våge å gå nær far, og la seg bevege av hans sorg. Det vil hjelpe ham til å gi uttrykk for sine følelser og behov. En vil da kunne gi far en bedre opplevelse av å bli ivaretatt - når barnet dør i mors liv!

Referanser

1: Brant H. Childbirth for men. Oxford: Oxford University Press, 1985.

2: Flint C. Sensitive Midwifery. Oxford: Heinemann Nursing, 1986.

3: Hughes CB, Page-Lieberman, J. Fathers experiencing a perinatal loss. Death Studies 1998; 13(6) 537-556.

4: Leff, JR. Psychological Processes of Childbearing. London, Chapman and Hall, 1991.

5: Mander, R. Men and maternity. London: Routledge, 2004.

6: Mander, R. Loss and bereavement in childbearing. London: Routledge, 2006.

7: Samuelson, M. et al. A waste of life: Fathers` Experience of Losing a Child before Birth. Birth 2001; 28(2) 124-130.

8: Säflund, K et al. The Role of Caregivers after a Stillbirth: Views and Experiences of parents. Birth 2004; 31(2).

9: Worth, NJ. Becoming a father to a stillborn child. Clinical Nursing Research 1997; 6(1) 71-89.

10: Mjeldheim, B. Tap som klinisk fenomen. Noen tanker omkring dette fenomenet. (u.å) Tilgjengelig fra: http://www. psykologibanken.com/artikler/TapOgSorg. html (lest 03.05.06).

11: Mc Creight, BS. A grief ignored: narratives of pregnancy loss from a male perspective. Sociology, Health and Illness 2004; 26(3) 326-50.

12: Niven, CA. Psychological care for families Before, During and After birth. Oxford: Butterworth - Heinemann Ltd, 1992.

13: O'Neill, B. A father's grief: Dealing with Stillbirth. Nursing Forum, 1998; 33(4) 33-37.

14: Cullberg, J. Mennesker i krise og utvikling. Gjøvik: H. Aschehoug & Co, 1994.

15: Dalland, O. Metode og oppgaveskriving for studenter. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS, 2000.

16: Friis, S., Vaglum, P. Fra idé til prosjekt. Oslo: Tano Aschehoug, 1999.

17: Malterud, K. Kvalitative metoder i medisinsk forskning, En innføring. Aurskog: Tano Aschehoug, 1996.

18: Kvale, S. InterViews, An Introduction to Qualitative Research Interviewing. California: Sage Publications, Inc., 1996.

19: Kvale, S. Det kvalitative forskningsintervju. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS, 1997.

20: Halvorsen, K. Forskningsmetode for helse- og sosialfag. Oslo: Cappelen Akademisk forlag AS, 1996.

21: Bengtsson, J. Sammanflätningar, fenomenologi från Husserl till Merleau- Ponty. Göteborg: Bokförlaget Daidalos AB, 2001.

22: Harder, I. Fænomenologisk kvalitativ forskning, et bud på metodetilgang i sygeplejeforskning. Vård i Norden 1/1990; 18(10) 18-25.

23: Bø, I. Folks sosiale landskaper. Oslo: Tano, 1998.

24: Kavanagh, B. Women, men and stillbirth. How do they cope? The practicing midwife 2002; 5(8) 18.

25: Martinsen, K. Omsorg, sykepleie og medisin. Oslo: Tano, 1989.

26: Martinsen, K. Fra Marx til Løgstrup. Om etikk og sanselighet i sykepleien. Oslo: Tano, 1993.

27: Norsk gynekologisk forening, Dalaker, K. (red) Veileder i fødselshjelp. Den norske lægeforening, Oslo 1998 (internett) Tilgjengelig fra: http://www.legeforeningen. no/asset/24883/2/24883_2.pdf (lest 17.04.06).

28: Huges, P. et al. Assessment of guidelines for good practice in psychosocial care of mothers after stillbirth: A cohort study. Lancet 2002; 360:114-118.

29: Nilsen, L. Mer deprimert ved syn av dødfødt barn. Dagens Medisin, 2004 (internett) Tilgjengelig fra: http://www: dagensmedisin.no/nyheter/visutskrift. asp?Art1d=4566 (lest 07.04.06).

30: Kohner, N. Evidence-based practice in the care and support of parents after the death of a baby. MIDIRS Midwifery Digest 2002; 12(4) 547-50.