Noen å snakke med
Pasienter fra mange land skaper behov for andre å betro seg til enn sykehuspresten. I prosjektet "Samtalepartner" deltar personer fra 12 forskjellige livssyn og religioner.
Hun haster med store skritt fra post til post på gastromedisinsk avdeling for å få en pasient å snakke med om prosjektet. Etter flere forsøk i de lange korridorene og med de travle helsearbeidere, kommer endelig en høy, hvitkledd norskafrikaner med rastaflettet hår. Han viser rommet til en pasient som har sagt ja til å få besøk. Ambreen Pervez takker ham med et dypt åndedrag før hun går inn i rommet.
Pervez koordinerer prosjektet «Samtalepartnere». Hun har mastergrad fra England i «Community studies» med fokus på chaplaincy og interfaith work.
I dag har prosjektet informasjonsdugnad på Ullevål sykehus.
Tilstede
Med sitt asiatiske ansikt innrammet av et rødt skaut setter Pervez seg på stolen ved siden av sengen. Med store, østlige øyne ser hun varsomt på kreftpasienten May Aamodt Gomez (70) i senga: etnisk norsk, blondt hår, blå øyne. Hun har spyttkjertelkreft, ble operert på Rikshospitalet og nå venter hun på cellegiftbehandling her på Ullevål. De hilser på hverandre.
En hvit engel med et stor rødt hjerte står på hylla i veggen foran senga.
– Så vakker denne engelen er.
Pervez peker på hylla.
– Det er en gave fra barnebarnet mitt. Jeg har ni barnebarn, vet du, forteller May Aamodt Gomez reservert.
Ambreen Pervez introduserer prosjektet Samtalepartnere.
I prosjektets brosjyre, som er tilgjengelig på fem språk, står det «Trenger du en å snakke med? Nå tilbyr OUS samtalepartnere fra ulike tro og livssyn, i tillegg til den ordinære sykehusprestetjenesten.»
– Vi samtalepartnere er tilstede hvis en pasient ønsker å snakke med noen om eksistensielle spørsmål, om sitt åndelig behov eller bare ønsker å dele sine bekymringer og ensomhet med en som har taushetsplikt og kan snakke på pasientens morsmål, smiler Pervez stort.
Med noen brosjyrer på fanget er hun vendt framover og lytter til pasienten med hele seg.
– Jeg har en stor og snill familie og mange venner, derfor fikk jeg mye besøk og meldinger da jeg ble innlagt på sykehuset. Jeg er heldig, sier Gomez lavmælt med noen pauser innimellom.
– Prosjektet er kanskje ikke for meg, men for dem som ikke har mange gode hjerter rundt seg. Veldig bra prosjekt, smiler hun med lukket munn.
Å åpne sitt hjerte tar tid. Det gjør hun, men litt senere.
Mange innvandrerpasienterSamarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) satte ned et arbeidsutvalg i 2004. I 2009 kom organisasjonen med rapporten «Livsfaseriter: religion og livssynspolitiske utfordringer i Norge.» Rapporten viste at hver femte pasient på sykehusene i Oslo tilhører livssynsminoriteter, men norske helseinstitusjoner har ingen systematiske tiltak for å tilsvare dette mangfoldet. Ifølge Statistisk sentralbyrå har 28 prosent av Oslos befolkningen innvandrerbakgrunn. I 2011 tok STL og OUS initiativet til prosjektet Samtalepartnere. Så ble prosjektet startet i januar 2012 etter at 24 samtalepartnere hadde blitt kurset ved Det teologiske fakultetet, Universitetet i Oslo. Men er tilbudet virkelig nødvendig?
– Misjonerer ikke«Dersom livssynsminoriteter opplever at de ikke blir møtt med et likeverdig tilbud i sykehus og fengsler, kan dette oppleves diskriminerende og provoserende.» skrev Pervez og forsker Inger Furseth i kronikken «Privilegiet kun for de kristne?» i Aftenposten i mai 2012. – Målet er at prosjektet blir en fast ordning slik det er i andre land som USA, UK og Danmark. Det var på tide at vi også kom i gang i Norge, sier hun med et glimt i øyet. Da prosjektet startet, kritiserte organisasjonen Likestilling, integrering og mangfold (LIM) imamens rolle i prosjektet og advarte mot «avsekularisering av samfunnet og segregering av befolkningen basert på religion identitet.» «Jeg er positiv til samtalepartnere som pasienter selv etterspør. Tilbudet må ta utgangspunkt i hva pasientene ber om, slik skaper vi likeverd» skriver leder i LIM, Tina Shagufta Kornmo i en e-post til Sykepleien.
|
0 Kommentarer