Himmelseng eller spikerseng?

Omfanget av konkurranseutsetting av sykehjem er fortsatt lite i Norge. En oversikt organisasjonen For velferdsstaten har laget, viser at av 47 anbudsrunder som ble gjennomført i perioden 1997-2012, ble 38 vunnet av en kommersiell aktør.

Men KS og NHO Service har registrert økt interesse for konkurranseutsetting fra kommuner som håper på lavere kostnader, uten at kvaliteten reduseres.

I den ferske rapporten «Konsekvenser av konkurranseutsetting» har Fafo sett på hva konkurranseutsetting av sykehjem og bruk av kommersielle aktører betyr for kvaliteten på tjenesten, effektivitet og kostnader for kommunene og ansattes lønns- og arbeidsvilkår. Rapporten er gjennomført på oppdrag for Norsk Sykepleierforbund (NSF).

Lønner det seg?

Oversikten til For velferdsstaten viser at private, kommersielle tilbydere vinner anbud fordi de tilbyr tjenester til en billigere pris enn kommunen.

En ting er å vinne anbud, men hva sparer kommunene?

Fafo-forskerne bak rapporten gjennomførte i vinter en studie i fem kommuner som har erfaring fra konkurranseutsetting og bruk av kommersielle tilbydere. De intervjuet personer i kommunens administrasjon, lederne av institusjonene og hovedtillitsvalgte. Konklusjonen er at ingen av kommunene har oversikt over hva konkurranseutsettingen har betydd økonomisk for kommunen.

Det er ikke foretatt kartlegginger i noen av de fem kommunene som viser de samlede utgiftene kommunen har hatt for å gjennomføre anbudsprosesser, utforme egne tilbud og følge opp og kontrollere at de private aktørene leverer det som er avtalt i kontrakten.

I tillegg til administrativt merarbeid knyttet til anbudsprosesser og kontraktoppfølging har kommunene blitt belastet med merarbeid på grunn av eierskifte og oppsigelse av avtale i kontraktsperioden. Kommunene hadde ingen oversikt over hva dette koster.

Bedre kvalitet?

Private kommersielle tilbydere vinner ikke bare anbud på grunn av pris, men også bedre kvalitet.

Informantene i kommunenes administrasjon forteller at kvalitet veier tyngre enn pris når det velges mellom ulike leverandører. En typisk vekting er at kvalitet teller 60 prosent, mens pris teller 40 prosent.

Men kvalitetsmåling i pleie- og omsorgssektoren er vanskelig av flere grunner. En del grunnleggende ting som skader, liggesår og generell helsetilstand kan måles med objektive kriterier. Noen av disse kriteriene kan imidlertid også problematiseres. For eksempel brukes fall som en indikator på kvalitet. En institusjon med lavt antall fall kan gi en kvalitativt bedre tjeneste, men det trenger ikke være sånn. Dersom et lavt antall skyldes at eldre blir bundet til rullestol eller oftere lagt i seng, og da med sengehester, kan det lave antallet også være uttrykk for dårlig kvalitet. Brukerundersøkelser for å kartlegge trivsel, trygghet og tilfredshet sier også lite da svært få brukere i sykehjem er friske nok til å svare på dem.

Eller som en informant fra kommuneadministrasjonen sier: ”Vi har tilsynsmyndighet på våre sykehjem. Når vi har et privat sykehjem, er vi en tilsynsmyndighet som kommer utenfra. Det er en ulempe. Hva er det du ser og hører? Blir du vist alt?”

En annen mener private kan ha interesse av å skjule avvik fordi det kan gi et negativt bilde av institusjonen.

Selv om de kommersielle tilbyderne ikke gir tjenester med bedre kvalitet, gir flere av informantene uttrykk for at konkurranseutsetting kan ha medvirket til at det er blitt bedre kvalitet på tjenestene. De kommunale tjenestene har «skjerpet seg».

Dette bildet blir nyansert av enkelte informanter som mener det er vanskelig å si hvor mye økt interesse for kvalitet kan tilskrives at kommunene har innført konkurranseutsetting. Informantene mener det har skjedd en kulturendring uavhengig av konkurranseutsetting.

  Les også: USA: Flest mangler ved private sykehjem

Hva med de ansatte?

Et annet sentralt spørsmål er om arbeidstakernes lønns- og arbeidsvilkår påvirkes av konkurranseutsetting.

Selv om ansattes arbeidsforhold reguleres av arbeidsmiljøloven, avtaler, tariffavtaler og lov om offentlig anskaffelse, blir ivaretakelse av ansattes lønns- og arbeidsvilkår i private kommersielle sykehjem utsatt for sterk kritikk.

En kommunal leder uttaler følgende: «Det jeg mislikte mest, var at de trikset med turnus, at de sendte oss en godkjent turnus, men når vi så på timelistene de satte opp, kjente vi ikke turnusen igjen. De opererte med to planlagte bemanninger.»

Informantene i de fem kommunene gir uttrykk for at de ikke har oversikt over lønnsnivået til ansatte i kommunale og private kommersielle sykehjem. Årsaken er forskjeller i grunnlønn, ansiennitet, personlige tillegg, betalt og ubetalt lunsj og når på året forhandlingene skjer. Informantene som uttaler seg om lønn, mener forskjellene går i de private tjenestenes disfavør.

Flere av informantene peker også på forskjeller i pensjonsforpliktelser.

Kommunalt ansatte som blir overført til privat virksomhet kan oppleve at pensjonen blir redusert fordi de private leverandørene tilbyr en dårligere pensjonsordning enn kommunen. Dette gjelder ikke sykepleiere, som i dag har en egen lovfestet rett til pensjon i KLP uavhengig av arbeidssted. Retten gjelder ikke sykepleiere som er ansatt i bemanningsbyråer.

For enkelte ansatte som nærmer seg AFP-alder på 62 år, kan en overdragelse til private få dramatiske konsekvenser. I privat sektor kreves det at man må ha jobbet i minst sju av de siste ni år for å ta ut AFP. De over 55 år mister ved konkurranseutsetting dermed retten til afp ved 62 år. Da Austevoll kommune i Hordaland konkurranseutsatte omsorgssektoren sin, og Aleris nylig vant anbudet, var ikke kommunestyret klar over dette. Den politiske belastningen ble så stor at de i etterkant sa seg villig til å finansiere AFP for de ansatte det gjaldt.

Fafo-rapporten viser at det til tross for omfattende offentlig debatt og oppmerksomhet, ikke blir gjennomført systematiske kartlegginger av kvalitet, de samlede kostnader og ansattes arbeidsvilkår i forbindelse med konkurranseutsetting.