Bokstaver verdt en kamp

Avtalefastet pensjon – afp – er blitt kjente bokstaver i forbindelse med debatten om framtidas pensjonsordning, og nå i forbindelse med det forestående hovedtariffoppgjør. Men hva er det egentlig det dreier seg om?

Lurt å spare
Pensjonsforliket på Stortinget i fjor høst slår fast at afp skal være en del av framtidas pensjonsordning, men tilpasset den nye folketrygden fra 1. januar 2010. Hvordan det skal skje, er et sentralt tema i det forestående tariffoppgjør.

To prinsipper
Ifølge arbeidsminister Bjarne Håkon Hanssen bygger pensjonsforliket på to ufravikelige prinsipper: 

*Afp skal gis som et tillegg på toppen av folketrygden til alle arbeidstakere som er omfattet av ordningen, og ikke bare til dem som går tidlig. En som går av med pensjon ved 62 år, får dermed et lavere årlig afp-tillegg enn en som går av ved 67 år fordi afp-potten må deles på flere år. Det skal lønne seg å stå lenger i arbeid. 

*Det skal være mulig å kombinere arbeid og pensjon uten at pensjonen avkortes. Eller sagt på en annen måte: Arbeidstakere skal kunne velge om de vil ha utbetalt sine innbetalte pensjonspremier i mindre beløp over flere år eller om man vil spare og ta ut en større årlig pensjon når man blir eldre.

Mindre på flere
En annen viktig forutsetning for den nye afp-ordningen er ifølge pensjonsforliket at den ikke skal koste mer enn dagens afp-ordning. Og når alle skal omfattes av ny afp vil regjeringens forslag bety at en som går av ved 62 år, får mellom 14 000 og 19 000 kroner mindre i årlig pensjon enn med dagens ordning, ifølge et internt notat fra det regjeringsoppnevnte afp-utvalget. 

Leder Anders Folkestad i Unio mener tapet blir større; godt over 30 000 kroner i året. – I dag regnes pensjonen ut fra de 20 beste årene. I det nye systemet blir alle årene tellende like mye, begrunner Folkestad. 

Bakgrunnen for ny afp er at det skal lønne seg å stå i arbeid. Arbeidslinjen er bærebjelken i den nye folketrygden. Afp skal ikke være ”så god” at den lokker folk til å slutte ved 62 års alder, ifølge pensjonsforliket.

Økt pensjonsalder
Pensjonistene lever stadig lenger. Det har landet ikke råd til. Derfor må dagens aldersgrense på 67 år for å kunne gå av med full pensjon øke i takt med gjennomsnittlig levealder, ifølge pensjonsforliket. Dette kalles levealdersjustering. 

– Levealdersjusteringen i folketrygden er et nødvendig grep for å trygge pensjonene og få seniorene til å arbeide noe lenger, uttaler statssekretær Jan Erik Støstad i arbeidsdepartementet til Aftenposten. 

Konkret betyr det at for hvert år gjennomsnittlig levealder øker, må vi jobbe åtte måneder lenger for å få full pensjon. 

Levealdersjustering skal også gjelde afp. Økt levealder innebærer at summen av pensjon og afp-tillegg blir mindre for dem som går av ved 62 år, fordi den samlede afp-potten skal fordeles på antall år det er forventet at man har igjen å leve. 

– Derfor er det viktig å få på plass en god afp-ordning for de som ikke kan jobbe lenger enn 62 eller 63 år, mener Arve Bakke i 

Fellesforbundet. – Når pensjonsreformen forutsetter at alle lever like lenge, så er det langt fra sannheten.
Forslaget, som nå er ute på høring, innebærer for eksempel at dagens 55-åringer må jobbe to år ekstra for å få samme pensjon fra folketrygden som dagens 67-åringer.

Alle år teller
Med dagens afp-ordning kan en som er 62 år, og som har 35 år bak seg i yrkeslivet kunne gå av med full pensjon, som varer livet ut. Dette fordi dagens afp-pensjonister tjener opp pensjon som om de står i jobb mellom 62 og 67 år. Det skal det bli slutt på.
Ifølge den nye pensjonsreformen skal man kun få opptjening for årene man er i arbeid. Også årene utover dagens grense på 40 år. 

Hva betyr dette? 

– De som jobber 43 år eller mer vil få om lag like mye i samlet pensjon som 62-åringer, som med dagens afp. De som arbeider færre år enn dette, vil få mindre enn i dag, sier forsker Tove Midtsundstad ved Fafo. 

Hvor lenge står folk i arbeid? 

2007 var første året hvor 40 års opptjening var mulig, etter at folketrygden trådte i kraft i 1967. Tall fra Nav viser at rundt halvparten av mennene hadde 40 års opptjening, mens bare 7,5 prosent av kvinnene.

Forhandle om afp  
Dagen afp-ordning er forhandlet fram gjennom flere tariffoppgjør siden 1988. Da dette er en tariffestet ordning, må den framtidige afp også bli avgjort gjennom forhandlinger mellom partene i arbeidslivet.

Forslaget fra arbeidsminister Bjarne Håkon Hanssen om å gjøre afp-tillegget til et flatt tillegg til alle som omfattes av ordningen, er ikke godt mottatt av arbeidstakerorganisasjonene.

Fellesforbundet ber regjeringen glemme modeller med flatt afp-tillegg. – Da blir det ikke et reelt afp-tillegg. Afp skal målrettes for dem som ikke kan jobbe til full pensjonsalder, er den klare meldingen fra Fellesforbundets leder, Arve Bakke.

Solidarisk ordning
Afp handler ikke først og fremst om tall og beløp, men om prinsipper, mener arbeidstakerorganisasjonene. Det er som med sykelønnsordningen, den er ikke et tall, men sikrer full lønn ved sykdom. 

I dag framstilles det som at alle 62-åringer har samme livsvilkår og muligheter. Det er en tilsløring av de faktiske forhold, mener arbeidstakerorganisasjonene. Afp-ordningen ble i sin tid etablert for at sliterne skulle få en verdig retrett fra arbeidslivet og ikke bli tvunget over på uføretrygd.
Innvendingen er at ordningen blir misbrukt hvis det skal være opp til den enkelte å bestemme når nok er nok. 

– Misbruk av ordningen er ikke noe problem. Har du helse til det, lønner det seg alltid å stå i arbeid fram til pensjonsalderen, sier kampanjeleder for afp Stein Aamdal til Dag og Tid.

Like god ordning
– Hovedspørsmålet ved vårens tariffoppgjør er å få på plass en afp knyttet til den nye folketrygden som minst er like god som dagens ordning livet ut. Vår utfordring er å få så mye penger på toppen av folketrygden at 62- og 63-åringene får en pensjon å leve av, er meldingen fra LO-leder Roar Flåthen. LO krever også at levealdersjusteringen må kompenseres på en eller annen måte gjennom afp. 

Statsminister Jens Stoltenberg står på løftet om at afp-ordningen fra år 2010 skal sikre at de som ønsker det, kan gå av ved 62 år på en verdig måte. Men han understreker samtidig at regjeringen er opptatt av at 62 år ikke skal bli en norm for hva som er normal pensjonsalder. Det er uaktuelt med en ordning ”kliss lik” dagens ordning.
Men når det gjelder kompensasjon for levealdersjustering, settes foten ned. Til Dagens Næringsliv sier arbeidsministeren at ”det er helt uaktuelt å bruke afp til å kompensere for levealdersjustering”.

Utdanningsgruppene
Så langt har afp-spørsmålet hatt fokus på uenigheten mellom LO på den ene siden, og arbeidsgiverne eller regjeringen på den andre. Men også Unio rasler med sablene. 

– Det er verdt å minne om at sliterne ikke bare jobber i industrien. Det er mange av våres medlemmer som ikke er i stand til å stå i arbeid fram til 67 år, sier Unio-leder Anders Folkestad. 

– Våre medlemmer rammes dobbelt. For det første får de ikke pensjonspoeng for utdanning. I I tillegg har de ikke muligheten til å jobbe like mange år som en som starter yrkeskarrieren som 18-åring. De får dermed mindre opptjening i arbeidslivet.
I dag betaler regjeringen 25 prosent av afp-ordningen, arbeidsgiverne betaler resten. Det som er spesielt med store deler av Unios medlemmer er at deres arbeidsgivere er kommunene og staten. 

– Det gjør at det ligger an til en frontkollisjon med regjeringen. Til syvende og sist vil det være Stortinget og regjeringen som reelt sett er vår motpart i forhold til hele afp-beløpet, siden det er de som setter rammene som arbeidsgiverne i offentlig sektor må forholde seg til, sier Folkestad til Klassekampen. 

Han mener dette kan bli en spesiell utfordring for Unio i tariffoppgjøret.

Afp-utvalget
Et utvalg med arbeidsminister Bjarne Håkon Hanssen, LO-leder Roar Flåthen, NHO-sjef Finn Bergersen jr. og de andre lederne i de store organisasjonene i arbeidslivet har jobbet i flere måneder for å komme til enighet om framtidas tidligpensjonsordningen. Det ble tidlig klart at det ikke ville skje. 

Og da utvalget i begynnelsen av februar la fram en rapport på rundt 200 sider, var det en slags a-la-carte-meny med ulike løsninger. Pressemeldingen fra arbeidsdepartementet – ”Bedre afp for de fleste” – begrenset seg til ni linjer. 

– Det at utvalget nå avslutter arbeidet uten å ha kommet til enighet betyr at stafettpinnen overlates til partene i oppgjøret, var meldingen fra Hanssen. 

Holdningen til arbeidsminister Bjarne Håkon Hanssen er imidlertid ikke til å rokke: 

– Det bærende prinsippet er at det skal lønne seg å stå lenge i jobb, og da blir også konsekvensen at det vil være ulønnsomt å ikke jobbe, uttaler han til flere medier.

Todelt afp?
Hva skjer? Det er blitt spekulert i at en todelt afp-ordning kan bli en løsning på den vanskelige afp-floken ved vårens tariffoppgjør.
Et forslag som er fremmet går ut på at framtidas 62-åringer skal kunne velge mellom følgende ordninger: 

*Afp med jobb: De som velger dette alternativet kan arbeide så mye de vil ved siden av, uten å tape noe av sin avtalefestede pensjon. Samtidig blir pensjonsutbetalingene noe lavere enn dagens ordning.
Eller: 

*Afp for ”sliterne”: De som ikke orker å jobbe mer, skal få afp-utbetaling som er like god som i dagens ordning. Til gjengjeld kan de ikke jobbe ved siden av pensjonen. 

Leder Anders Folkestad i Unio sier til Dagsavisen en slik løsning kan være aktuell. 

– Fordelen med en todelt modell er at de som faktisk ikke orker å jobbe lenger får en redningsplanke. De kan forlate arbeidslivet med verdighet på et rimelig økonomisk nivå, uten å gå veien om sykepenger, attføring eller uførepensjon. Samtidig understøttes regjeringens arbeidslinje, ved at det blir klart lønnsomt å jobbe for dem som velger den andre ordningen, sier Folkestad. 

Forslaget støttes langt på vei også av LO og YS, mens regjeringen er mer tilbakeholden. 

– Det er et selvstendig mål at man skal kunne jobbe fritt ved siden av tidligpensjon. Man skal få noe igjen for å jobbe lenger, var alt statsminister Jens Stoltenberg ønsket å si om forslaget etter LOs representantskapsmøte som ble holdt i midten av februar.
Hvis ikke LO og NHO blir enige om en løsning innen 14. mars, med eller uten regjeringens bidrag, går det mot storkonflikt fra 1. april.