Veiledning som ventil

­Veileder og psykiatrisk sykepleier Liv Bech Johannessen har benket seg rundt et bord med to fra oppsøkende fagteam i en bydel i Oslo: Aktivitør Kari Haugerud og ergoterapeut Kurt Olsen, begge med videreutdanning i psykiatri. Olsen også innen rus.

Mindre institusjonsbruk

– Veiledningsmøtene gjør at vi får lufta ut litt. Vi får hjelp reint faglig, og veilederen evner å se det hele utenfra. Når man forholder seg til et kjempeparanoid menneske hver dag i flere måneder er det ikke alltid så lett å se hvorfor dialogen ofte går i stå, forklarer Olsen.

Både Haugerud og Olsen mener det er den lange psykiatrierfaringen til veilederen som er viktig. Ikke sykepleier-tittelen. Hjemmesykepleien tar seg av medisinering.

Fagteamet hjelper til sammen 22 mennesker til å bo i hver sin leilighet. Alle har en psykiatrisk diagnose som kan variere fra depresjon og angst til personlighetsforstyrrelse og paranoid schizofreni. Ingen har dobbeltdiagnoser med rus, de har kommunen andre tilbud til.

Alle har en gang i løpet av livet vært innlagt på institusjon, men med dette botilbudet sier mange selv at det er første gang de har klart å bo så lenge uten å legges inn.

Destruktivt parforhold

Når kaffekoppene er fulle, begynner veiledningsmøtet, slik det har gjort hver 14. dag det siste året. Teamet bestemmer selv hva de ønsker å snakke om.

I dag vil de diskutere to av sine beboere. Sykepleien har anonymisert personene blant annet ved å endre detaljer i historien:

Et parforhold har over noen år utviklet seg i en destruktiv spiral, der han utnytter henne økonomisk og misbruker alkohol. Han er slem med henne og de slåss. Det er ofte husbråk hvor politi blir tilkalt. Da flytter han ut, men han kommer alltid tilbake og hun tar alltid imot ham igjen.

– Vi får sympati med den ene og ønsker å riste den andre. Det er et ujevnt forhold. Hun blir redd og fortvila og han blir større og større i kjeften. Hvordan forholder vi oss til dette og hva kan endre seg? spør Olsen.

Nye spørsmål

Han får nye spørsmål til svar:

– Er de jevngamle? Hva har de felles? Har de noe nettverk? Drikker hun også? Hvem starter slåsskampene?

Haugerud og Olsen svarer på alt og litt til. De synes det er vanskelig å vite hva de skal støtte beboerne på.

– Ofte blir det slik at vi snakker til ham, men hun er jo der hun også og ønsker at vi skal støtte henne, sier Olsen.

– Hva sier han når han prater?

– At han skal flytte nordover, sier Olsen.

– Han er vanskelig å snakke med. Han snakker ofte på andre språk, opplyser Haugerud.

– Er det psykotisk preik eller fyllepreik?

– Fyllepreik.

– Han ser bakover hele tida, supplerer Olsen og legger til:

– Kanskje er det best at han flytter. Da har vi en jobb å gjøre. Hvordan skal vi forholde oss til dem? spør han igjen og blir på ny konfrontert med et spørsmål:

Kunstnerspire

– Hva er bra med ham da?

Det blir stille. Så sier Olsen:

– Hun synes det er bra å ha fått en mann i huset.

– Men hva er bra ved ham - hvilke ressurser og kvaliteter har han?

– Et sted langt inni seg har han en liten kunstner. Han kom til byen med noe annet. Han ville male. Uten alkohol. Han var tidligere narkoman.

– Men han har altså klart seg uten narkotikaen? Det er sterkt å ha så sterk vilje.

– Ja, men han har erstatta det med mye alkohol, til tider klarer han ikke å stå opp, sier Olsen.

– Hun sier at hun må gjøre alt. Han orker ikke gjøre noe, sier Haugerud.

– Det er vanskelig å få tak på ham, sier Olsen.

– Hvordan da?

– Han svarer ikke på konkrete spørsmål. Han viker unna med en fleip eller en utenlandsk frase eller noe som har tilhold i en annen tid.

– Hvorfor vil han flytte?

Haugerud svarer mens Olsen henter mer kaffe og fyller koppene på ny.

Problemene har eskalert

Diskusjonen går videre om hvor lenge paret kan fortsette å bo sammen med alle klagene fra naboene om husbråk. De forplikter seg ikke til noe spesielt når de får en leilighet, det er bare en vanlig leiekontrakt. Haugerud og Olsen frykter at hun får smellen ved at hun kan bli kastet ut hvis hun får en skikkelig klage. Hun henger allerede i en tynn tråd etter tidligere liknende forhold.

– Bor hun på for lavt omsorgsnivå?

– Vi har snakka om det, sier Haugerud.

– Samtidig klarer hun seg bra på mange måter. Hun har vært dårlig i mange år, men er på mange måter ei vettug jente. Hun har klart å bo her lenge, derfor skurrer det litt med høyere omsorgsnivå, sier Olsen.

Begge ringer mye til teamet. De ber om noe, de klager ikke bare sin nød.

– Hva er dere for dem? Stabilitet – litt mor og far?

– Ja.

Olsen sier problemene har eskalert. Tidligere var det bare enkeltepisoder. Nå er det hele tiden.

– Kommer de hit?

Teamet har fellestid en time hver dag for alle beboere som ønsker litt sosial omgang eller har noe å spørre de ansatte om. Der får de kjøpe en kopp kaffe for to kroner.

– Nei.

Hjelp til grensesetting

– Hun har mange liknende erfaringer med menn, sier dere?

– Ja, derfor har vi jobbet mye med grensesetting. Vi har vært med henne når hun skal si nei.

– Hvordan kan dere finne noe som kan erstatte ensomheten hennes? Hva liker hun? Hva er ressursene hennes? Hva vil hun?

– At han skal flytte.

– Hvis det var én ting man skulle jobbe med for å lindre de situasjonene som bygger seg opp, hva skulle det være?

– Kanskje hvis vi hadde klart å skille dem litt, foreslår Olsen.

– Ja, vi kunne gitt dem noen fristunder hver for seg, sier Haugerud.

– Vi kunne banka på den døra og gitt litt annet påfyll, så de hadde noe annet å snakke om når de kommer inn igjen, supplerer Olsen.

– Ja, vi blir alltid tatt imot. Vi er ønska, sier Haugerud.

Små skritt

Timen er over og Johannessen summerer opp:

– Slagplanen blir da å få dem ut av huset. De store tingene skjer ikke. Det er noe med å ta de små skrittene. Dere bør kanskje ikke foreslå å gå en tur allerede første gang.

Olsen vil mer:

– Men hva gjør man med gamle ektepar som er gått lei og bare kjefter? Det var jo bra en gang, men de får det neppe bra nå…

– Nei, det er en kjempelang prosess, medgir Johannessen og peker på at man må sortere hvilke små ting man skal gripe fatt i.

– De har i hvert fall nok av tid, sier Haugerud.

– Vi kan kanskje vri det litte grann, sier Olsen.

– Da tror jeg det var så langt vi kom i dag – dere vrir det litt?

– Det var uansett bra å få litt innspill utenfra, mener Haugerud.

        Tiårsjubileum

• Dette oppsøkende fagteamet er et av landets eldste.
• Siden 2000 har teamet hjulpet psykisk syke mennesker til å bo i egne leiligheter.
• Det er totalt 22 leiligheter.
• Tre personer utgjør teamet som jobber alle hverdager på dagtid.
• Det siste året har de hatt fem innleggelser til institusjon. Siden starten har 15 flyttet til høyere omsorgsnivå, 13 til lavere og to er døde.
• Hver 14. dag har teamet veiledningsmøter.