– Forklarer så godt vi kan

Landets største sykehus har sykepleiere på fire nivå.

– Lojalitet? Jeg vet ikke om jeg orker å uttale meg, sukker en seksjonsleder på Oslo universitetssykehus (OUS).

– Det er så mye som skulle vært sagt. Men nå må jeg jobbe med turnusen og jeg har 44 jobbsøknader som skal behandles. Jeg må nesten stikke, for jeg er midt oppi noe. Fire stykker står her og venter på meg, sier hun.

Har gått gradene

OUS strever. Flere sykehus er blitt til en gigant. Ann-Hege Kofoed, seksjonerleder på kardiologisk intensiv og overvåkning, beskriver tilstanden slik:

– Prosessen med sammenslåingen er langvarig og tidkrevende. Det blir mest fokus på økonomi og innsparinger, mindre på arbeidsmiljø og fagutvikling. Sykefraværet har økt, og folk er redde for å miste jobben.

Kofoed føler seg mellom barken og veden:

– Jeg skal være lojal i begge retninger. Beslutninger ovenfra krever tid og energi, jeg må forklare selv om jeg ikke skjønner beslutningene selv. Men lojaliteten er nok mest hos de under.

Hun synes det er vanskelig å argumentere for nedbemannaning og redusert aktivitet.

– Jeg synes det er urettferdig selv, klarer ikke helt å være med på tankegangen. Det er som om vi straffes for å være produktive. Det er ikke lett å redusere aktiviteten når vi kun har øyeblikkelig-hjelp-virksomhet. Etter sammenslåingen har vi ikke fått færre pasienter, heller tvert imot.

– Sier du fra oppover?

– Ja, jeg er jo med i ledergruppen på kardiologisk avdeling, og jeg bruker avvikssystemet.

– Er du 100 prosent sykepleier?

– Nei, nå er jeg mer en administrator. Jeg er mye borte fra faget. Støttefunksjoner er tatt bort, så det blir mye arbeid med lønn og personal.

Kofoed har likevel ikke glemt at hun er sykepleier:

– Jeg har videreutdanning i kardiologi, og prøver å holde meg faglig oppdatert. Det blir lett nedprioritert i en hektisk hverdag. Jeg kan ikke hoppe rett inn i pasientsituasjoner, men skulle gjerne vært mer ute blant pasienter og pårørende.

Kofoed har gått gradene og har vært assisterende avdelingssykepleier og fagutviklingssykepleier.

– Det er nok lettere for meg enn for en som plasseres utenfra som leder og som ikke kjenner personalet.

– Alt jeg sier blir tolket

Det kan en annen seksjonsleder bekrefte. Han leder en seksjon der avdelinger er slått sammen og bemanningen skal reduseres. Han føler seg som en politiker, der oppgaven er å få folket, altså de ansatte, med seg. Presset har han fra alle kanter, såpass stort at han vil være anonym.

– Jeg må være veldig forsiktig med å uttale meg. Jeg liker å være ærlig og rett fram, men må være strategisk. Alt jeg sier, vil bli motsagt og tolket, uansett hvordan jeg sier det.

Sykepleieren føler seg mest som leder.

– Men jeg fronter sykepleie oppover. Det er en voldsom kamp om ressurser.

Han registrerer at manglende forståelse av økonomi blant førstelinjelederne gjør at ledelsen over kompenserer for den mangelen.

– Da oppleves det nedenfra som at økonomi får altfor stor plass, sier han.

Har prøvd å delegere

Vibeke Graarud kjenner skvisen daglig. Hun er seksjonsleder på medisinsk intensiv og overvåkning.

– Jeg har personalansvar for rundt 80 hoder. Det er altfor mange, det er ikke mulig å følge opp alle enkeltmenneskene godt nok.

Graarud har prøvd å få delegert noe av ansvaret til sine nærmeste medarbeidere, men det blir mye papirarbeid og for lite tid til å utøve ledelse.

Hun opplever at kravene ovenfra ikke er i samsvar med hverdagen på golvet.

– Det er vi som står ansikt til ansikt med veldig syke pasienter og pårørende. Det er lett å komme med økonomiske krav når man står utenfor dette. For oss på golvet er det ofte vanskelig å forstå føringer ovenfra: Skal man prioritere pasient eller økonomi?

– Så hvor er lojaliteten din?

– Som leder må jeg jo følge pålegg ovenfra, selv om jeg ikke alltid forstår bakgrunnen for dem. Jeg prøver så godt jeg kan å være lojal, men siden jeg selv har jobbet som sykepleier på avdelingen tidligere, forstår jeg frustrasjonene til sykepleierne godt. Dermed kommer jeg i skvisen.

Den er til tider svært vanskelig å takle.

– Som regel er det ikke mulig å påvirke påleggene ovenfra. Derfor føler jeg meg litt maktesløs, men vi må jo bare forholde oss til det som kommer. Jeg forklarer etter beste evne beslutningene nedover, selv om jeg ikke alltid er enig i oppgavene som blir tredd nedover oss.

– Det er vi som ser tårene

Når hun sier fra, følger hun linjen.

– Det føles ikke alltid som om vi blir hørt eller forstått lenger oppe i systemet.

– Tror du kollegene opplever at du ikke lenger er sykepleier?

– Jeg er ikke lenger sykepleier, jeg er seksjonsleder. Men jeg er anestesisykepleier i bunn, og min faglige bakgrunn øker legitimiteten i miljøet. Jeg skjønner stammespråket.

Graarud prøver å kommunisere det kollegene sier oppover.

– Jo mer lederne sitter på kontor, jo fjernere er de fra faget. Jeg har derfor klamret meg til «et kontor» mitt i avdelingen, nært personalet. Det er på golvet man ser pårørende gråte og sykepleiere som ikke har tid til å gjøre det de skal. Den erfaringen burde kanskje også de som sitter helt på toppen få.

Lojal fordi hun blir hørt

Tillitsvalgt på kirurgisk klinikk Frank Ryghaug ser at mange enhetsledere sliter.

– På den ene side skal de få til en bemanningsplan, på den andre sikre kvalitet med pressede ressurser. Det tilføres i liten grad ressurser til gjennomføringen av flytteprosjektene. Fagutvikling er den første salderingsposten. Flere og flere enheter opplever samme problem.

Men enhetsleder Anne Marie Dahl på seksjon for hjerneslag synes hun har god dialog med lederne oppover på alle nivå. Når det for eksempel er behov for å leie inn mer arbeidskraft, melder hun til nærmeste leder.

– Det er ikke noe problem å få forståelse for det. De stoler på at vi ikke leier inn hvis ikke det er nødvendig, sier hun.

Selv om hun er lojal, er det ikke alle beslutninger hun er enig i. Det kan dreie seg om prosedyrer og rutiner.

– Men jeg føler det går å ta en diskusjon uten å bli uglesett i ettertid.

– Får du gehør?

– Ja, ja, det er like gjerne de som må snu. Alle pålegg er ikke like morsomme å gjennomføre. Men så lenge de hører på meg og jeg får en god forklaring, er det greit å være lojal. Det ville vært vanskelig hvis de bare sa: «Dette er besluttet», sier Dahl.

Vil skåne lederne sine

– I disse omstillingstider oppleves sykepleielederne som mindre synlige, forteller klinikktillitsvalgt Danielle Wagenheim på medisinsk klinikk.

– Sykepleierne på posten er bekymret for lederne sine og vil gjerne skåne dem, for de har så mye å gjøre. Derfor lar de være å ta ting opp med dem.

Hun ser at særlig enhets- og seksjonslederne har lite de skulle ha sagt om budsjett og bemanning. Sykepleierlederne er mer ledere enn sykepleiere, i motsetning til legene som er mer leger enn ledere.

– Kanskje fordi de har så sterk faglig tilknytning. Leger som er seksjonsledere delegerer ofte turnus- og personaloppgaver til sykepleierne under seg. Sykepleierne delegerer mindre.

Wagenheim får få henvendelser fra ledere.

– Det skulle gjerne vært egne tillitsvalgte for dem. Ofte møter jeg dem når jeg representerer en ansatt.  Muligens synes de det er vanskelig å ta kontakt hvis de selv har problemer.

«Kan du mene dette?»

Marit Aakvik Sønstebø leder avdeling for anestesisykepleie. Avdelingen har om lag 300 ansatte.

Hun får stadig høre fra tillitsvalgte: «Hvordan kan du som sykepleier si dette?»

– Men sykepleie er én bit av min integritet.

Hun vet godt at hun ikke er spikret i lederstolen for alltid.

– Jeg tåler å tale Roma midt imot, men det er ikke alltid det hjelper. Hvis vedtak ikke er forankret i organisasjonen, er det bare å glemme å få det gjennomført.

– Hva skal til for å forankre?

– Involvering. Få de ansatte med på å legge premissene, få dem til å tenke: «Dette skal vi få til!»  Vi vet godt at det er det som må til. Men det er vanskelig likevel, sier Sønstebø.

Verre når du kjenner dem

– Om det er et dilemma å ta beslutninger som noen oppfatter går ut over fagmiljøet jeg kommer fra?

Klinikkleder Lena Gjevert tygger på det.

– Nei, det dilemmaet er ikke stort for meg nå. Men det var det da jeg gikk fra å være jordmor til å bli leder.

Svenske Gjevert begynte som jordmorvikar på Aker sykehus på 1990-tallet.

– Det handler ikke så mye om nivå, men hvorvidt du har personlige relasjoner til dem det angår når du skal omorganisere, sier hun.

Gjevert ble fort overjordmor, og deretter klinikkleder på Aker sykehus. Nå leder hun medisinsk klinikk på OUS.

– Jeg kom midt oppi funksjonsdelingen for barn- og fødeavdelingene mellom Aker og Ullevål. Jeg gjorde endringer for jordmødre som hadde lært meg opp. Det er mye mer krevende når du er nær dem du gjør noe med.

Nå er hun altså nesten helt på toppen av hierarkiet. Ingen av hennes første kolleger hører til i hennes klinikk.

Gjevert mener hun ikke har glemt sykepleierne og jordmoren i seg:

– Dette har jeg med i erfaringsryggsekken. Jeg husker når man var to stykker på 26 pasienter.

Omorganisering og nedbemanning har hun kontinuerlig holdt på med i mange år.

– Tøft?

– Jeg kan ikke ha jobben hvis jeg synes det er for tøft. Men endringsarbeid er aldri enkelt. Situasjonen er veldig prekær. Det er ingen hemmelighet at det har blåst rundt meg.

Ikke minst skyldes det bemanningsnormen som ble innført 1. september på noen avdelinger. Der er sykepleierne fast ansatt 80 prosent og 20 prosent i bemanningsenheten. Slik får man flere sykepleiere i delte stillinger.

Vil høre pasienthistorier

Ifølge kolleger er Gjevert tydelig og bestemt og en som står for tøffe beslutninger.

– Du har ingen problemer med å si fra?

Hun ler høyt.

– Nei, det kjennetegner ikke meg. Jeg føler jeg blir lyttet på.

To av klinikklederne har sykepleierbakgrunn, resten er leger.

– Det viktigste er at det er en miks, så legger vi sammen våre erfaringer.

– Er det beskyttende for deg at du ikke ser pasientene så tett som før?

– Jeg får informasjon gjennom lederne i klinikken. Jeg er nøye med å høre om pasienters og personalets skjebner og føler jeg holder meg godt orientert.

– Noen oppgaver som forsømmes?

– Jeg skulle ønske at arbeidstidsordningene var mer fleksible. Og jeg ville gjerne hatt flere stillinger dedikert til sykepleiere i akademisk karriere. Mer spredning i yrkesgruppen er bra, sier Gjevert.