Godt voksen

– Lunden ligger der oppe. Det hvite huset med det røde taket, peker den hvitkledde. Hun heter Marit,  ifølge navnskiltet, og er på tur med en av beboerne ved Lunden Senter for demensomsorg.

Det hvite huset ble tatt i bruk som kommunalt aldershjem i 1954. Beboerne var hovedsakelig pene hvalfangerfruer, som personalet snakket til i De-form. Da aldershjemmet i 1994 ble omgjort til sykehjem for demente skapte det store bølger. Kommunen trengte en dyktig los for å komme i havn.

Inger Amundsen (61) var den rette,  mente kommunen. Hovedpersonen selv var langt fra begeistret over det hun opplevde som en «beordring». I dag er hun bare fornøyd. Det er også kommunen, ansatte, pasienter og pårørende.

Menneskene som teller

Det som møtte Inger Amundsen 17 år tilbake var en gammel bygning, gammelt inventar og et frustrert personell. Her skulle hun endre rutinene fra å arbeide med «friske» eldre til å gi et best mulig tilbud til pasienter med demens. En stor utfordring.

– Men mange av de ansatte fra den gang er her ennå, forteller en fornøyd avdelingsleder anno 2012.

I dag er 32 av de 78 fast ansatte ved Lunden over 60 år. Hele 57 har passert 50 år.

– Hva er hemmeligheten bak at personalet blir i jobben så lenge?

– Så enkelt som at de trives på jobben. Opplevelsen av det å skape noe sammen med pasientene i et aktivt arbeidsfellesskap. Her er det ikke et nederlag å innrømme at «Nå har jeg kjørt meg fast. Kan du ta over?» Kollegene er aldri vanskelig å be, sier Amundsen.

Dette har imidlertid ikke kommet av seg selv. Kunnskapsrik, løsningsorientert, tilstedeværende og god tilrettelegger er karakteristikker vi stadig hører om Inger Amundsen.

– Når en ansatt nærmer seg pensjonsalderen, og helsa kanskje ikke lenger er helt som tidligere, er det viktig at arbeidsstedet legger til rette for dem. For eksempel at de kan ta fri uten lønn hvis de føler behov for det. At de får frihet til å velge turnus som passer med ektefellen. Enkle grep, men ofte helt avgjørende for at de kan fortsette i jobben, sier hun.

Variert tilbud

Inne i det hvite huset, er det som å trå inn i fortida. Fellesrommene og pasientrommene er som de var den gang det var aldershjem. Oppussing har ikke stått øverst på lista.

Menneskene som bor i og jobber ved institusjonen er det som opptar avdelingslederen.

Lunden har to bofellesskap med tolv beboere i hver avdeling, ett bofellesskap med seks plasser for brukere med behov for tyngre pleie og en skjermet avdeling med ni beboere. I tillegg finnes dagsenter med 16 plasser.

– Tilbudene er differensiert og gir god mulighet til å ha pasienter sammen som kan ha glede av hverandre, sier Amundsen.

Mens hun viser oss rundt på avdelingene blir det mange stopp for å slå av en prat med pasienter og kolleger.

– Her jeg vil være

Oppgave nummer en for den nye avdelingslederen i 1995 var å gi de ansatte bedre forståelse av kognitiv svikt og demens. Faglig oppdatering står fortsatt høyt.

– Men kunnskapen må brukes ved sengen. Sykepleie er et utøvende yrke. Vi skal være hos pasienten, observere og bistå med pleie og omsorg. Ikke minst når man jobber med en sårbar gruppe som mennesker med demens.

Pasienter og personell skal aldri føle seg alene og overlatt til seg selv. De må trives og føle seg ivaretatt, mener Amundsen. Her har hun tydeligvis lykkes.

Undersøkelser gjort blant medarbeiderne, beboerne og brukerne av dagsenteret gir høye positive skår.

– Det er godt å ta med seg, men må ikke bli en sovepute.

Gerd Trydal har bodd på Lunden i vel fem år. Den pensjonerte læreren fikk i fjor plass ved Kamfjordhjemmet. Et kommunalt bo- og behandlingssenter som sto ferdig i 2011. Det ligger på en av de flotteste eiendommer i Sandefjord med utsikt over byen og fjorden.

– Fint og moderne på Kampfjordhjemmet, men det er her på Lunden jeg trives og vil være, smiler hun lurt til Amundsen.

– Personalet er så flinke og hyggelige. Jeg vil ikke miste dem, legger hun til.

Andre hjem

Omsorgsarbeider Berit Krogh har arbeidet ved Lunden siden 1982. I desember blir hun 70. Da må hun slutte.

– Det blir rart å miste jobben ved dagsenteret. Jeg er veldig glad i denne jobben og lederne som jeg opplever setter personalet høyt. De er imøtekommende, tydelige og har alltid tid. Føler at jeg blir sett og hørt, sier den spreke 69-åringen.

Og så er det kollegene som hun gjennom alle årene har kunnet dele sorger og glede med. Hun kaller Lunden for sitt andre hjem.

Til dagsenteret, som er åpent i ukedagene, kommer stadig nye mennesker for å få kartlagt funksjonsnivå og å planlegge veien videre.

– Det er utfordrende å arbeide med mennesker med atferdsproblemer som følge av demens, men desto mer tilfredsstillende å finne de gode løsningene, forteller hun og håper det i framtida vil være vikarbehov for en gammel traver.

I 25 år har Berit Krogh og spesialsykepleier Marit Fremstad vært kolleger. Fremstad er «bare» 58, men tror ikke hun kommer til å stå i jobben like lenge som kollegaen. Turnusarbeid over så mange år er slitsomt innrømmer hun.

Alt på stell

Det er mye negativt om eldreomsorgen i media. Det kritikkverdige skal selvsagt fram, mener Amundsen. Men hun advarer samtidig mot at det blir skapt bare negative inntrykk.

Da Fylkesmannen i Vestfold var på uanmeldt tilsyn i desember i fjor, fant man ingen ting å utsette ved driften. Formålet med tilsynet denne gangen var å undersøke om virksomheten ivaretok pasientenes bevegelsesfrihet, og overholdt kravene i pasientrettighetsloven i forhold til tvang og tvangstiltak. Det mye omtalte kapittel 4A.

– Vi foretar grundige vurderinger før det eventuelt blir tatt en beslutning om å holde noen tilbake. Blant annet blir pasienten først prøvd ut på tillitskapende tiltak før vedtak skrives og iverksettes. Resultatet av tilsynet viser at personellet håndterer dette på en profesjonell måte, sier avdelingslederen.

Det har forekommet «forsvinninger», men institusjonen har mange positive erfaringer med at pasienter som går til byen kommer tilbake til avtalt klokkeslett.

Populær praksisplass

Lunden er også en populær praksisplass for studenter ved forskjellige utdanninger.

– Æren for det skal våre voksne ansatte ha. De er de beste veilederne og rollemodellene en institusjon kan ha. De har tryggheten, tålmodigheten til å lære bort og ikke minst kunnskapen og erfaringen. Kan de nye kostene helsepersonell ønske mer?

Amundsen er opptatt av at studentene skal oppleve at demensomsorg er et spennende fagfelt. Det er viktig for framtidas rekruttering.

Mange åpne dører

Inger Amundsen har alltid en åpen dør og en tilgjengelig telefon, selv når hun ikke er på jobb.

Hun har også en åpen dør ut mot samfunnet. Avdelingslederen vil at Lunden også skal være en trygg oase for kommunens egne ansatte. Arbeidsdyktige, kunnskapsrike mennesker som har eller har hatt det vanskelig, men som lykkes under nye forhold, er godt å oppleve. Lunden tilrettelegger praksisplasser i samarbeid med NAV og legger til rette for soning av samfunnstjeneste i samarbeid med Kriminalomsorg i frihet. – Det er noe godt i alle mennesker. Glem det de ikke har lykkes med. Ta vare på det positive og ha tålmodighet!

Et krav står imidlertid fast: Avdelingslederen krever ærlighet.

Samtaler med

Det kommer mange rundskriv fra sentrale myndigheter på hva institusjonene bør gjøre. Kanskje vel mange, mener Amundsen.

– En dag får vi beskjed om å sette i gang prosjekt «Trygge hender», neste gang er det aktivitetsplan, så følgeplan for ernæring. Alt vel og bra, men det er ikke sikkert det alltid er rett bruk av tid. Tror vi kan oppnå det samme og kanskje mer ved å ta utgangspunkt i de lokale forhold.

I tillegg finnes en rekke pålegg som Amundsen som avdelingsleder må forholde seg til.

– Ta for eksempel kravet om medarbeidersamtale. Skal jeg oppfylle dette må jeg ha minst to samtaler i uka året rundt. Jeg har mer tro på åpenhet og samtaler når det er behov for det. Være der når personalet trenger meg. Ikke en fast time en gang i året, sier Inger Amundsen.

Det er kanskje ikke tilfeldig at vi på nettstedet Jobbdirekt.no leser: «Det er for tiden ingen ledige stillinger ved Lunden Senter for demensomsorg.»