Åndelig overgrep?

Hun skriver;

"På sengeposten der vi jobber har vi flere unge døende pasienter med kompliserte problemstillinger. Dette stiller store krav til personalet. Vi må ha gode kunnskaper om symptomlindring, gode praktiske ferdigheter og ha personlige egenskaper som gjør at vi er i stand til å stå i dette utfordrende arbeidet.

Vi har et godt og bredt tverrfaglig team som består av leger, sykepleiere, fysioterapeuter, sosionomer, prester, psykolog og frivillige hjelpere. Avdelingen er et spesialisthelsetjenestetilbud i lindrende behandling, og avdelingen jobber helhetlig i møte med mennesker.

Vanskelig barndom

Pasienten er en ung kvinne på cirka 30 år. Hun har kort sykehistorie med diagnosen ca. coli med utbredt metastasering. Da hun ble innlagt hadde hun mange plagsomme symptom. Hun var avmagret, hadde smerter og kvalme. Vi får vite at hun har kort forventet levetid, og målet er hjelp til å lindre hennes plager og at hun får dø på vår sengepost.

Pasienten har en kjæreste. Han er den som pasienten definerer som sin nærmeste pårørende. Pasienten har mor og far og to voksne søstre. Foreldrene til pasienten tilhører indremisjonen og er slik vi oppfatter dem svært pietistiske i sitt livssyn. Pasienten forteller at hun har hatt en vanskelig barndom og flyttet hjemmefra tidlig på grunn av sine foreldres religiøse overbevisning.

Kjæresten hennes forteller oss at hun ble både fysisk og psykisk mishandlet i barndommen. Hun var i flere år ikke troende, men har imidlertid i det siste fått tilbake troen på Gud. De traff hverandre i februar, og pasienten har vært alvorlig syk hele tiden etter at de ble kjærester.

Kjæresten viktigst

Pasienten har de siste årene hatt lite eller ingen kontakt med sin familie, men dette har den siste tiden blitt bedre. Det har vært flere samtaler der familien har fått informasjon om sykdommen og forventet utvikling.

Kjæresten og pasientens foreldre har hatt relativt dårlig kontakt. De er ikke på bølgelengde. I situasjonen som har oppstått er det vanskelig for mor å akseptere at hun ikke er den viktigste personen i datterens liv. Kjæresten til pasienten er en flott mann. Han har et vinnende vesen og blir godt kjent med personalet. Han har en personlighet som gjør at mange blir glad i og opptatt av han.

Han følger tett opp når pasienten er innlagt, sover i senga med henne, de spiller kort, ser på fotball, gjør alt det som unge par kan gjøre ut av en slik situasjon. Personalet som ser dette opplever et sterkt kjærlighetsforhold.

Blir sliten

Dagene og ukene går og pasienten lever og lever. Kjæresten blir mer og mer sliten og bruker personalet til trøst og støtte. Han skal starte på en utdanning som han har gledet seg til, samtidig er han usikker på om det går an å være glad i en slik situasjon.

Pasienten blir liggende på sengeposten vår lenge. Hun har ikke egen leilighet og ønsker ikke å flyttes. Alle lurer på hvor lenge hun vil leve. Vi forklarer at hun har et sterkt hjerte, er ung og kan leve lenge.

Pasienten har flere ganger gitt uttrykk for at hun er sliten og ikke orker å leve lengre. Hun syns prosessen drar ut i langdrag. Etter grundig medisinsk gjennomgang får hun støtte på at det er rett å avslutte intravenøs væskebehandling. Hun blir raskt svakere. «Da dør jeg vel snart», spør hun?

Dette er tøft for familien som nå er mer til stede. De gråter og ber.

Ber og synger

Kjæresten har som nevnt et vanskelig forhold til foreldrene, og en dag kommer han fortvilet ut på korridoren og forteller at et åndelig overgrep skjer inne på pasientrommet. Han er opprørt og trenger samtale med personalet. Overgrep, oi det er et sterkt ord. Hva er det? Det han forteller og kaller for et overgrep er at foreldrene ber og synger for pasienten. Når personalet kommer inn på sykerommet er det stille. Situasjonen er vanskelig for alle. Hva er vår rolle i dette?

I ettertid har vi som jobbet nært rundt pasienten hatt debrifing og internundervisning om situasjonen der vi drøftet flere lærerike spørsmål som vi sender videre:

• Hva ville du/dere ha gjort en slik situasjon?
• Hva er et overgrep? Foregår det et åndelig overgrep her?
• Hvordan spiller vår egen tro og religiøsitet inn på våre vurderinger i situasjonen?
• Hva er vår rolle som personale i den eksistensielle omsorgen?