Papirløs helsehjelp?

Kronprinsessen fortalte nylig om at hun støtter Kirkens Bymisjons helsetilbud til papirløse immigranter. Andre humanitære organisasjoner har med etisk begrunnelse gjort det samme. Helsearbeidere stiller opp for mennesker som ikke har klart definerte rettigheter til helsetjenester. Noen betrakter dette som sivil ulydighet, andre er ikke i tvil om at den etiske forpliktelse legitimerer nødvendig helsehjelp til alle som trenger det.

Antallet papirløse immigranter i Norge anslås til å være rundt 18 000. Det råder usikkerhet rundt helsepersonells adgang til å gi dem helsehjelp. De har etter pasientrettighetsloven rett til øyeblikkelig hjelp, men rettigheter ved øvrige behov er uklare. Et hovedproblem er hvem som skal betale for helsehjelpen. Saken reiser både juridiske og etiske spørsmål. Sykepleiere kan møte betydelige etiske dilemmaer i møte med denne gruppe mennesker.

Hva sier sykepleieetikken?

Sykepleierens grunnleggende profesjonelle ansvar er overfor mennesker som har behov for sykepleie. Sykepleieren har sin del av samfunnets ansvar for å initiere og støtte opp om tiltak for å dekke befolkningens helsemessige og sosiale behov, særlig i forhold til utsatte gruppers behov.

Per Nordtvedt (2) sier at sykepleiens etikk har to grunnleggende kjennetegn. For det første det politisk definerte mandat, et samfunnsmandat til å hjelpe mennesket, sykt eller friskt, med å ta omsorg for seg selv eller å kompensere for en slik omsorg der den mangler. Mandatet er altruistisk, det vil si at sykepleiere skal hjelpe mennesker for menneskets egen skyld. Sykepleiens profesjonsetikk skal sikre at sykepleieren ikke misbruker sin stilling, øver skade på pasienten eller driver urettmessig forskjellsbehandling.

For det andre peker han på det erfaringsbaserte mandat, det vil si den naturlige berørthet som skjer i møtet med den enkelte når etiske verdier i pasientbehandling og omsorg står på spill og er truet. Det dreier seg om å oppleve andre menneskers sykdomssituasjon som et krav om hjelp, lindring og ivaretakelse, og det dreier seg om å kunne forstå andre menneskers situasjonsopplevelse som syke eller pleietrengende.

Behovet for sykepleie er universelt. Sykepleie viser respekt for og ytes til alle mennesker, uavhengig av alder, hudfarge, trosoppfatning, kultur, funksjonshemning eller sykdom, kjønn, seksuell legning, nasjonalitet, politisk oppfatning, etnisk bakgrunn eller sosial status. (1. ICN`s etiske regler for sykepleiere). Gjelder ikke dette i møte med papirløse immigranter fra ulike nasjoner og kulturer? Papirløse immigranter kan representere alle disse benevnelser. Jeg har møtt temaet i kreftomsorgen, i møte med kirkeasylanter og barn i flyktningmottak der barnekonvensjonen ikke har legitimitet. Vi har hørt helsesøstre og andre i kommunale helsetjenester fortelle at de ikke kan gi forebyggende helsehjelp eller praktisk bistand ved for eksempel insulinbehandling. Dette berører både unge, gamle, traumatiserte psykisk syke, kronisk syke, alvorlig syke og døende mennesker.

Sykepleiens etiske grunnlag er formulert slik: Grunnlaget for all sykepleie skal være respekten for det enkelte menneskes liv og iboende verdighet. Sykepleie skal baseres på barmhjertighet, omsorg og respekt for grunnleggende menneskerettigheter. Det etiske grunnlaget er tydelig. Det setter respekten for mennesket og det enkelte menneskets iboende og ukrenkelige verdi foran både politiske og økonomiske hensyn. Sykepleiere gjør ikke forskjell på mennesker som har behov for sykepleie. Det tilligger profesjonen å tilby kompetent helsehjelp uansett hvem den andre er. Sykepleiere skal skape et miljø der menneskerettighetene og enkeltmenneskets, familiens og samfunnets verdier, skikker og tro respekteres.

Mister sin autonomi

Verdighet gjelder alle mennesker, og intensjonen om likeverd og retteferdighet tilligger den etiske fordring. I norsk kultur preger det autonome menneske vår tids markører for et menneskeverdig liv. Det autonome menneskeverdets uttrykk er selvstendighet, der språk og uttrykksevne bidrar til å kunne ivareta egne interesser og være handlekraftig. Men autonomi gir få beskyttende rammer, skriver Sidsel Roalkvam i boken «Godt, rett, rettferdig, etikk for sykepleiere» (3).

Sykepleiere møter ofte mennesker når de har mistet noe av sin autonomi, og når de ikke kan ivareta sitt eget beste. Selv den mest autonome tilskrives sitt verd fra andres anerkjennende blikk, en bekreftelse som forteller oss hvem vi er. Menneskeverdet er avhengig av å komme til uttrykk i samhandling mellom mennesker for ikke å bli en abstrakt størrelse. Menneskeverd kan tilskrives og avskrives. Papirløse immigranter er mennesker som i utsatt grad har mistet sin autonomi og medbestemmelsesrett.

Barmhjertighet som førende prinsipp

Moralsk praksis er barmhjertig praksis. Barmhjertighetsprinsippet uttrykker i sin opprinnelse det beste innenfor helsetjenestens tradisjon, en forpliktelse til omsorg for de syke og svakeste i samfunnet. Begrepet knyttes til nødssituasjonen og til handlingene som blir gitt. Det er det enkelte menneskets hjelpeløshet, sårbarhet og lidelse som definerer det moralske ansvar. Prinsippet uttrykker en individuell forpliktelse overfor den som lider. Essensen i prinsippet om barmhjertighet handler om å la seg berøre, og å gripe appellen som går ut fra den andre uten tanke på den risiko som ligger i å la seg involvere.

Begrepet har vært førende for profesjonsetikken både for leger og sykepleiere, og er det fortsatt. Barmhjertighet bør ikke begrenses av nasjonale, kulturelle, juridiske eller økonomiske grenser.

Etisk uholdbart

Usikkerhet rundt vår adgang til å yte nødvendig helsehjelp til en gruppe mennesker begrunnet med innvandringspolitiske rammer og lønnsomhetskrav er etisk uholdbart og svært bekymringsfullt. Der det humanitære handlingsrom blir for trangt må vi melde fra. Nødvendig helsehjelp betyr velbegrunnede tjenester. Hvis mennesker faller utenfor denne definisjonen kan resultatet bli at krenkelser og respektløshet settes i system. Mange etiske dilemmaer oppstår i møte med mennesker som må avvises, overses eller ikke tillates nødvendig hjelp.

Juridisk tvilsomt

Dette er en bekymringsmelding. Grunnleggende etiske føringer for sykepleiere og helsetjenester generelt ser i noen situasjoner ikke ut til å ivaretas ved gjeldende juridiske føringer. Norge er et rikt land, og det er dessverre ingen garanti for barmhjertighet. Det er grunn til å spørre hvilke kulturer og nasjoner som overhodet kan ha mulighet til å gi helsehjelp til utsatte grupper hvis ikke vi kan det. I så fall er det trolig at den normative kapital er en større mangelvare enn den økonomiske. Den norske filosofen Hans Skjervheim ville nok ha kalt dette for en feilslutning eller et instrumentalistisk mistak basert på en tro på at samme målestokk kan anvendes for både praktiske handlinger i det moralske feltet og pragmatiske instrumentelle handlinger der fokus kun er på måloppnåelse. Når flere humanitære organisasjoner finner det nødvendig å etablere tilbud på tross av rådende regelverk, er dette viktige signaler om trange vilkår for moralsk praksis.

Til refleksjon

  • Har du som sykepleier måttet avvise mennesker fordi de ikke har rett til din faglige hjelp?

• Hvis du har møtt mennesker du ikke har lov til å hjelpe, hvordan løste du ditt dilemma?
• Hva kan vi sykepleiere bidra med for å sikre nødvendig helsehjelp til papirløse immigranter?

Send din mening på epost interaktivt@sykepleien.no, eller skriv til Sykepleien, boks 456 Sentrum, 0104 Oslo. Du kan også lese inn din reaksjon på telefon 22 04 33 65. Reaksjoner fra leserne trykkes i neste nummer.

Litteratur:

1: Yrkesetiske retningslinjer for sykepleiere og ICN etiske regler. NSF 2007

2: Nordtvedt P. (2008) Sykepleiens grunnlag, historie, fag og etikk. Universitetsforlaget

3: Roaldkvam, S. (2007) Godt, rett, rettferdig, etikk for sykepleiere Akribe forlag

4: Skjervheim, S. (2001) Deltakar og tilskodar og andre essays. Idé og tanke Aschehoug, Oslo.

5: Stor tingsmelding 26. 1999 - 2000 Om verdiar for den norske helsetenesta

6: Arne Johan Vetlesen: Hva er etikk? Universitetsforlaget