Er barmhjertighet gått ut på dato?

I starten av et nytt år setter vi igjen søkelys på sykepleieres møte med etiske dilemma. Det er fordi vi ser et stort behov for beslutningskompetanse og tydelige etiske føringer.

Yrkesetiske retningslinjer for sykepleiere er vårt viktigste etiske verktøy i praksis. De er nylig revidert, men vi i Rådet for sykepleieetikk er enige om at noe ikke bør forandre seg: Det etiske grunnlaget for sykepleiepraksis skal fortsatt være å skjerme noen grunnleggende etiske verdier. Her er barmhjertighet helt sentralt.

Moralsk prinsipp

Begrepet barmhjertighet har sitt opphav i en jødisk-kristen tradisjon. I dagligtalen knyttes barmhjertighet ofte til noe religiøst, og som regel er det fortellingen om den barmhjertige samaritan vi tenker på. Denne liknelsen er klassisk innenfor omsorgsteori og nærhetsetikken fordi den på en enkel og forståelig måte viser hva barmhjertighet er i praksis. Den oppfattes som den viktigste grunnfortelling for vestens hospitalstradisjon for fremmede syke. Fortellingen spiller en viktig rolle i all omsorgsetikk, uavhengig av om den har et religiøst eller et humanistisk ståsted. Historien forteller om barmhjertighetsdydene: Å mette de sultne, å kle de nakne, å gi husrom til fremmede, å frigi fanger, å pleie de syke, å begrave de døde. Og også de åndelige barmhjertighetsdyder: Å undervise de vannkunnige, å gi råd, å advare syndere, å trøste, å vise barmhjertighet og tilgivelse.

Medlidenhet og handling

Fortellingen om den barmhjertige samaritan svarer på flere aktuelle spørsmål i sykepleieetikken. Det viktigste er nok likevel historiens kjerne, det liknelsen handler om. Vi leser om en forslått mann som blir sett og forbigått av flere som har mulighet til å hjelpe. Barmhjertigheten kommer først til syne i den som stopper opp, ser mannen, får medlidenhet med ham og pleier ham.

I fortellingen beskrives barmhjertighet som "medlidenhet etterfulgt av spontan umiddelbar handling". Barmhjertighetsbegrepet understreker nettopp den konkrete handlingen, viljen til å gjøre noe for en annen uten å forvente noe tilbake.

Gjør en forskjell

Barmhjertig praksis er moralsk praksis, og barmhjertighetstanken gjør en forskjell i møte med menneskers sårbarhet og avmakt. Gjennom arbeidet i Rådet møter vi mange sykepleiere, og vi stopper alltid ved disse spørsmålene til refleksjon og samtale:

 - Hva betyr verdien barmhjertighet for deg personlig?

- Hvordan gjør du og dere barmhjertighet i praksis der du arbeider?

Det gjør inntrykk å møte reaksjonene og høre svarene. Noen sykepleiere er svært bevisste og arbeider i en reflekterende sykepleiekultur, men et hovedinntrykk er at det er stor mangel på bevissthet, tydelige motkrefter, mangel på språk og refleksjonsmulighet og derfor stor variasjon i holdning og forståelse for dette sentrale verdibegrepet. Mange sykepleiere sier at de aldri har drøftet begrepet knyttet til praktiske situasjoner. Noen sier at det ville være flaut å si det høyt der de arbeider.

Å se den andre

Barmhjertighetsprinsippet uttrykker i sin opprinnelse det beste innenfor helsetjenestens tradisjon, en forpliktelse til omsorg for de syke og svakeste i samfunnet. Det er det enkelte menneskes hjelpeløshet, sårbarhet og lidelse som definerer vårt moralske ansvar, og det er appellen som setter oss i stand til å hjelpe. Begrepet undrestreker altså viktigheten av både å la seg berøre og av aktiv handling. Barmhjertighetsbegrepet sier også noe om «å se den andre». Det er mulig å se den andre uten virkelig å se ham/henne, bare registrere at hun har behov for hjelp. Barmhjertigheten krever at den og de vi hjelper er subjekter og ikke blir objekter når vi pleier dem.

Hvem den rammede er

Vi er ikke automatisk barmhjertige i kraft av å være sykepleiere. Verdier skapes ved å brukes. Mange opplever at sykepleieverdiene har det trangt i vår tid. Verdier er ikke mer verdt enn det vi bruker dem til. God sykepleiepraksis forutsetter hverdagskulturer der barmhjertighetstanken står sterkt. Hvis sykepleieverdiene gjøres tause i hverdagen, blir innflytelsen og påvirkningen deretter. Språk er makt, og det gjør mye med sykepleiens handlingsrom hvis vi gjør sykepleiens grunnlag taust der faget utøves. Barmhjertighet handler ikke bare om den rammede, men hvem den rammede er. Det handler også om hjelperen. Hvem er han/hun som ser? Hva er det som avgjør at hun velger å involvere seg eller gå forbi? Hva koster det for den som involverer seg? Hva koster det for den som velger å gå forbi? "Jeg trener på å stålsette meg", sier en sykepleier. "Jeg orker ikke mer skyldfølelse. Jeg holder avstand. Hos oss handler det meste om tempo. Selv om jeg vet at jeg daglig er til hjelp og støtte for noen, vet jeg godt hvem jeg har gått forbi. I garderoben på vei hjem har jeg alltid skyldfølelse for det ugjorte. Men det gode med tempo er at det hemmer meg i å se."

Det er mennesker med minst makt som får dårligst helsehjelp. De som strever med rus og psykisk helse, de psykisk syke, de syke gamle og barn i utsatte og sårbare livssituasjoner. Er det primært barmhjertighet de ikke får?

Ikke umoderne

I vår tid er det kunnskapsbasert praksis som teller. Sykepleiere opplever ofte at de befinner seg mellom barken og veden. Spenningsfeltet mellom det naturvitenskapelige kunnskapsideal og det humanvitenskapelige kunnskapsideal er verken nytt eller ukjent, men den rådende kunnskapsmakt er forsterket. Det er et betenkelig verdivalg i seg selv å vektlegge det ene kunnskapssyn så ensidig som helsetjenesten nå gjør.

Hvordan utdanner og etterutdanner høgskolene og praksisfeltet til barmhjertighet? Er det plass til barmhjertighet i evidensbegrepet og i forståelsen av kunnskapsbasert praksis? Det er grunn til å drøfte sykepleiens egne statusområder og hvilke holdninger vi selv har til humanvitenskap og erfaringsbasert kompetanse.

Barmhjertighet er ikke utgått på dato. Den er noe som aldri forandrer seg, og barmhjertighetstanken kommer ikke til å bli umoderne så lenge vi erkjenner menneskers sårbarhet og avhengighet.

Til refleksjon og samtale:

Hva betyr barmhjertighet for deg personlig? Hvordan gjør dere barmhjertighet i praksis der du arbeider? Bruker dere ordet barmhjertighet i det daglige språket hos dere? Hvordan ville det oppfattes hvis du bruker begrepet når dere drøfter etiske dilemma?

Kilder:

Slotnes, Marit Karine. Når boken stenger. Morgenbladet, 20. desember 2007.

Hernæs, Nina. Etikken er revidert. Sykepleien 2007; 17:82-83

Clancy, Anne. Sett etikken foran evidensen. Sykepleien 2008; 1:76 NSF Oslo. Mellom barken og veden.

Medlemsbrev, desember, 2007.

Hansen, Karstein M. Livssyn og etikk. Oslo: Ad Notam Gyldendal, 1999

Foss, Øyvind. Norsk Teologisk Tidsskrift. Nr. 3, årgang 105.

Nortvedt, Per. Sykepleiens grunnlag - historie, fag og etikk. Oslo: Tano forlag, 1998.