Kvinners psykiske reaksjoner på spontan og provosert abort
Resultatene viste at ved T1 hadde 47,5 prosent av kvinnene med spontan abort høy skår på en eller begge delene av traumetesten, ved T4 hadde 2,6 prosent høy skår. I gruppen med provosert abort hadde 30,0 prosent høy skår på en eller begge deler av traumetesten ved T1, og ved T4 hadde fortsatt 20,0 prosent høy skår. Kvinner med provosert abort hadde forhøyede gjennomsnittlige angstskår ved alle fire intervjutidspunkt, sammenliknet med kvinner i normalbefolkningen. Kvinner med spontan abort rapporterte mye sorg og tapsfølelse de første ukene. Kvinner med provosert abort hadde mer blandede følelser, med både sorg, skyld, lettelse og følelse av å ha valgt riktig.
Referer til artikkelen
Broen A, Moum T, Bødtker A, Ekeberg Ø. Kvinners psykiske reaksjoner på spontan og provosert abort. Sykepleien Forskning. 2006; 1(1):24-31. DOI: 10.4220/sykepleienf.2006.0001
Cirka 8 000–10 000 kvinner blir behandlet for spontan abort ved
norske sykehus hvert år (5). I tiden etter at loven om selvbestemt
abort ble innført i 1979, har cirka 14 000–15 000 kvinner årlig
fått utført provosert abort (6).
I Norge er det gjort lite forskning om et tema som berører
tusenvis av kvinner hvert år: De psykiske reaksjoner på det å
oppleve en abort. Cirka 8 000–10 000 kvinner blir behandlet for
spontan abort ved norske sykehus hvert år (5). I tiden etter at
loven om selvbestemt abort ble innført i 1979, har cirka 14 000–15
000 kvinner årlig fått utført provosert abort (6).
Når det gjelder forskning angående psykiske ettervirkninger
etter spontan abort, ser den ut til å mangle helt i Norge. Det er
gjort noe forskning på reaksjoner etter provosert abort (7–10). I
utlandet er det gjort atskillig mer forskning, både angående
spontan abort (11–15) og provosert abort (16–22). Det rapporteres
at angst er en av de hyppigste ettervirkningene etter både spontan
og provosert abort, og at traumereaksjoner er observert i begge
grupper.
Hensikten med vår undersøkelse var å kartlegge psykiske
ettervirkninger etter spontan og provosert abort, i de fem første
årene etter aborten.
MATERIALE OG METODE
I perioden fra våren 1998 til begynnelsen av 1999 ble 120
kvinner (spontan abort: n=40, provosert abort: n=80) mellom 18 og
45 år som kom til gynekologisk avdeling, Sykehuset Buskerud,
inkludert i vår undersøkelse. Alle kvinner som ble innlagt på
avdelingen på grunn av abort ble fortløpende spurt om de ville
delta i undersøkelsen. Unntak var i ferietiden, og kvinner som
fylte forhåndsbestemte kriterier for eksklusjon, som for eksempel
at de ikke forsto norsk. Av kvinnene med spontan abort samtykket 50
prosent av de spurte i å bli med i undersøkelsen, mens 46 prosent
av kvinnene med provosert abort samtykket. Kvinnene ble spurt av
personalet etter at de våknet opp av narkosen, før de reiste hjem
fra sykehuset. Responsraten varierte en god del: Av kvinner med
provosert abort sa 52 prosent ja når sykepleier G. spurte, mens når
andre i personalet spurte var det 30 prosent som sa ja. Sykepleier
G. var genuint interessert i og positiv til undersøkelsen. For
kvinner med spontan abort var det i starten 36,5 prosent som
samtykket i å bli med. Etter et to timers informasjonsmøte for
personalet på gynekologisk avdeling, der ANB fortalte om
undersøkelsen, steg prosenten til 75 prosent.
De som ville bli med, ble senere kontaktet av ANB, som foretok
alle intervjuene. Totalt ble 255 kvinner spurt. Av de 120 kvinnene
som deltok, fullførte 109 kvinner (91 prosent) alle fire
intervjuer: 39 av 40 kvinner med spontan abort (97,5 prosent), 70
av 80 kvinner med provosert abort (87,5 prosent). Langt de fleste
intervjuene ble foretatt ansikt til ansikt, og på det stedet der
kvinnene selv foretrakk å ha dem: I et kontor på sykehuset, hjemme,
eller på en kafé. Elleve intervjuer ble gjort på telefonen eller
per post (ved T3: En med spontan abort og en med provosert abort,
ved T4: Tre med spontan abort, seks med provosert abort).
Intervjuene var delvis strukturerte, slik at de inkluderte
selvutfylling av spørreskjemaer og tester, samtale, og at kvinnene
skrev ned tanker de hadde om aborten.
Prosjektet var i hovedsak lagt opp som en kvantitativ
undersøkelse, ikke minst fordi det tidligere har vært gjort lite
kvantitativ forskning på dette feltet. Det første intervjuet (T1)
var det mest utførlige. Kvinnene oppga da demografiske data, og
deres tidligere psykiske helse ble søkt fastslått ved å kombinere
to mål: 1) En selvrapportering om behov for, og mottatt hjelp, fra
helsevesenet på grunn av psykiske vanskeligheter tidligere i livet
og 2) en diagnostisk vurdering av kvinnenes psykiske helse, utført
av ANB som er spesialist i psykiatri. Hun snakket med kvinnene om
deres psykiske helse tidligere i livet, og kunne stille utdypende
spørsmål. Ut fra dette avgjorde hun om kvinnene skulle få en
psykiatrisk livstidsdiagnose eller ikke. Det ble laget en ny
variabel, «Tidligere psykisk helse», delt i tre: «God», «Middels»
og «Tidligere psykiske problemer».
SPØRRESKJEMAER OG PSYKOLOGISKE TESTER
En psykologisk traumetest (Impact of Event Scale, IES)
Impact of Event Scale er mye brukt internasjonalt (23–24). Den
er oversatt til norsk og er brukt i flere norske studier (25–26).
Testen er todelt. Den første delen omhandler grad av påtrengende
minner, «flashbacks», vonde drømmer og sterke følelser som en
person har hatt (i forhold til et bestemt traume, her aborten) i
løpet av siste uken før intervjuet. Den andre delen omhandler grad
av forsøk på å unngå minner om traumet, – som for eksempel ikke å
ville snakke om eller tenke på det som skjedde og ikke tillate seg
selv å ha følelser i forhold til det. Hvis en person har høy skår
på en av deltestene (>19 poeng, kalt «case») indikerer det høy
grad av subjektivt stress etter en spesiell hendelse. Det kan
likevel ikke settes likhetstegn mellom det å være et «case» og det
å ha en tilpasningsforstyrrelse eller en fullt utviklet
post-traumatisk stresslidelse (PTSD), selv om IES fanger opp mange
av elementene i disse lidelsene (27).
HOSPITAL ANXIETY AND DEPRESSION SCALE (HADS)
* p Kvinnene med
spontan abort ga uttrykk for at de var blitt overrasket og sjokkert
av det de hadde opplevd. Noen av kvinnene med provosert abort
fortalte at de kunne slå av TV’en hvis det kom et program som hadde
noe med temaet graviditet og abort å gjøre, og at de vegret seg for
å besøke venninner og søsken som nylig hadde fått barn. En fortalte
at hun nå forholdt seg helt taus hvis venninnene diskuterte abort,
i motsetning til før aborten. Disse uttalelsene stemmer med skårene
på traumetesten IES.
DISKUSJON
UNDERSØKELSENS BEGRENSNINGER
KONKLUSJON
ETIKK
TAKK
FINANSIELL BISTAND
REFERANSER
HADS er også mye brukt internasjonalt for å måle angst og
depresjon (28–29). Den er også brukt i norske studier (30–31).
Testen består av to deler, en del vedrørende angst og en del
vedrørende depresjon i løpet av siste uken før intervjuet. Bjelland
og medarbeidere anbefaler en grense >7 poeng på både angst og
depresjonsskalaen for å skille ut personer med klinisk signifikant
lidelse av mild, moderat eller alvorlig grad (30), kalt «cases». I
forbindelse med vår undersøkelse fikk vi anledning til å
sammenlikne våre resultater med data fra et stort
befolkningsmateriale fra HUNT (Helse Undersøkelse Nord Trøndelag,
1995–1997). Vi brukte HADS-data for kvinner i alder 30–35 år
(n=2879) til sammenlikning.SKJEMA FOR FØLELSER I FORHOLD TIL
ABORTEN
Ved hvert intervjutidspunkt fylte kvinnene ut et skjema for
følelser de hadde i forhold til aborthendelsen. De ble bedt om å
tenke tilbake på aborten, og så angi hvor mye de nå hadde av
forskjellige følelser i tilknytning til aborten. Hver følelse kunne
angis på en femtrinns skala: 1=ikke i det hele tatt, 2=litt, 3=en
god del, 4=mye, 5=svært mye. Dette skjemaet ble laget særskilt til
vår undersøkelse, men det er svært likt skjema brukt i andre
undersøkelser om ettervirkninger av provosert abort (21, 32–33).
Tabell 1.
Kvinnene som deltok i undersøkelsen.
Signifikansnivå for forskjeller mellom
de to abortgruppenes variabler er også vist.
Kvinner med spontan abort
n = 40.
(‘1’)
Kvinner med provosert abortn = 80.
(‘2’)Point biserial r / χ
2 Ved T1 (10 dager etter aborten) Gjennomsnitt(95% CI) Gjennomsnitt (95% CI) Alder (i år) 30.1 (28.2–31.9) 27.7 (26.2–29.3) r = –0.17, n.s. Svangerskapslengde(uker) 10.5 (9.4–11.5) 9.6 (9.3–9.9) r = –0.18, n.s. Antall tidligere provoserte
aborter 0.3 (0.1–0.5) 0.3 (0.2–0.4) r = –0.02, n.s. Antall tidligere spontane
aborter 0.4 (0.2–0.6) 0.4 (0.2–0.6) r = 0.02, n.s. Antall barn 0.8 (0.5–1.0) 1.2 (0.9–1.4) r = 0.19* Sivilstand c2= 15.38*** Gift 42.5% 21.3% Samboende 50.0% 37.5% Singel 7.5% 41.3% Utdannelse(høyest fullførte) c2= 5.42, n.s.. Ungdomsskole 10.0% 15.0% Videregående skole 15.0% 31.3% Yrkesfaglig utdannelse 47.5% 31.3% Universitetsutdannelse 27.5% 22.5% Yrke c2= 10.34* Under utdannelse 2.5% 21.3% Fast arbeid 75.0% 50.0% Vikariat 5.0% 11.3% Hjemmearbeidende 10.0% 8.8% Annet 7.5% 8.8% Livssyn c2= 5.05, n.s. Kristen, troen betyr lite 80.0% 71.3% Kristen, troen betyr mye 12.5% 6.3% Agnostiker eller humanetiker 5.0% 17.5% Muslim eller annet 2.5% 5.0% Tidligere psykisk helse c2= 3.63, n.s. God 65.0% 47.5% Middels 15.0% 17.5% Tidligere psykiske problemer 20.0% 35.0% c2(Pearson’s kji-kvadrat) = for forskjeller mellom
abortgruppene i nominalvariablerr (Pearson’s r, t-test) = for
gjennomsnittsforskjeller mellom abortgruppene ved kontinuerlig
variabler*p
Tabell 2.
Gjennomsnittsskåre i begge abortgrupper ved alle fire
intervjutidspunkt.
Statistisk signifikante forskjeller
mellom gruppene på hvert tidspunkt:
T1 (10 dager etter) T2 (6 måneder etter) T3 (2 år etter) T4 (5 år etter) Spontan abortn=40 Provosert abortn=80 Spontan abortn=40 Provosert abortn=74 Spontan abortn=39 Provosert abortn=72 Spontan abortn=39 Provosert abortn=70 IES påtrengende minner 17,6** 11,9 10,6 8,0 4,9 5,1 3,7 3,6 IES unngåelse av minner 7,0 11,1** 5,9 9,7* 3,2 9,3*** 1,5 8,3*** HADS angst 6,1 6,6 5,5 6,8 5,6 6,0 5,2 5,9 HADS depresjon 4,5 3,9 3.0 3,3 2,3 2,6 2,0 2,7 Lettelse 1,3 2,8 *** 1,3 2,6 *** 1,3 2,7 *** 1,4 2,7 *** Følelse av tap 3,6 *** 2,2 3,4 *** 2,2 2,5 2,2 2,0 1,9 Sorg 3,7 *** 2,4 3,2 *** 2,2 2,4 * 1,9 1,8 1,8 Skyld 1,9 2,1 1,5 2,1 ** 1,2 1,9 ** 1,1 2,0 *** Skam 1,1 1,8 *** 1,1 1,9 *** 1,1 1,6 ** 1,0 1,6 ** Anger 1,8 2,0 1,9 1,8 Følelse av å ha gjort det
riktige 3,6 3,6 3,9 3,9
STATISTISKE METODER
Forskjeller mellom abortgrupper ble beregnet med en
korrelasjonskoeffisient (point biserial) for
gjennomsnittsforskjeller på kontinuerlige variabler (tilsvarende en
t-test) og med kji-kvadrat for gruppevariabler. Forskjellen mellom
abortgruppene i andelen med «cases» ble beregnet ved koeffisienten.
RESULTATER
En oversikt over kvinnene som deltok, er vist i tabell 1.
Det var betydelig (statistisk signifikant) forskjell mellom de
to abortgruppene med hensyn til antall barn, sivilstand og
yrkesaktivitet, og det var nesten signifikant forskjell i tidligere
psykisk helse. Når gruppenes test-skår ble sammenliknet i
statistiske analyser og det ble kontrollert for disse forskjellene
(som mulige konfundere), førte det til kun små endringer i
resultatene. I denne artikkelen er resultatene vist uten kontroll
for mulige konfundere.
Tabellen viser gjennomsnittsskårene på traumetesten IES i begge
abortgrupper. Kvinnene med spontan abort hadde sterkest utslag kort
etter aborten på IES påtrengende minner. I begge abortgrupper sank
gjennomsnittet på IES påtrengende minner mye i løpet av det første
halvåret. Gjennomsnittsskårene for IES unngåelse av minner viste et
annet mønster: I gruppen med spontan abort var det relativt lave
skår hele tiden. I gruppen med provosert abort var
gjennomsnittsskårene betydelig høyere enn for spontan abort ved
alle intervjutidspunkt, og gjennomsnittet holdt seg nesten
uforandret gjennom de fem årene undersøkelsen varte.
Kvinner som hadde >19 poeng på en av deltestene ble kalt
«cases». Kvinnene med spontan abort som var «case» på en eller
begge IES deltestene var ved de fire intervjutidspunktene
(T1–T2–T3–T4): 47,5 prosent–22,5 prosent–2,6 prosent–2,6 prosent.
Tilsvarende var prosenttallene for kvinner med provosert abort som
var «case» på en eller begge IES deltestene: 30,0 prosent–25,7
prosent–18,1 prosent–20,0 prosent. Hvordan prosent «cases» fordelte
seg på IES påtrengende minner og på IES unngåelse av minner er vist
i figur 1 og figur 2:
:
Tabell 2 viser også gjennomsnittsskår på angst og depresjon for
begge abortgrupper. Gjennomsnittsskår for kvinner 30–35 år i
normalbefolkningen er for HADS angst: 4,6±(3.4), for HADS
depresjon: 2,6±(2,7). Ved sammenlikning av skårene viste det seg at
kvinner med spontan abort hadde betydelig høyere (det vil si
statistisk signifikant) skår på angst og depresjon enn
normalbefolkningen ved T1, men ikke ved senere intervjutidspunkt.
Kvinner med provosert abort hadde betydelig høyere skår på angst
enn normalbefolkningen ved alle fire intervjutidspunkt. De hadde
også betydelig høyere skår på depresjon ved T1 og ved T2.
I normalbefolkningen var det 17,9 prosent av kvinnene som var
«cases» på angst, det vil si at de hadde >7 poeng på HADS
angst-testen. For kvinnene med spontan abort var prosenten «cases»
på angst ved intervjutidspunktene: 32,5 prosent–15,0 prosent–25,6
prosent–20,5 prosent. For kvinnene med provosert abort var
prosenten «cases» på angst: 37,5 prosent–47,3 prosent–31,9
prosent–T4: 34,3 prosent.
I normalbefolkningen var det 6,6 prosent av kvinnene som var
«cases» på depresjon, det vil si at de hadde >7 poeng på HADS
depresjon-testen. For kvinnene med spontan abort var prosenten
«cases» på depresjon: 27,5 prosent–10,0 prosent–7,7 prosent–7,7
prosent. For kvinnene med provosert abort var prosenten «cases» på
depresjon: 20,0 prosent–17,6 prosent–11,1 prosent–11,4 prosent.
I skårene på angst og depresjon var det bare en betydelig
forskjell mellom abortgruppene: Angstcases ved T2: 47,3 prosent
(provosert abort) versus 15,0 prosent (spontan abort).
Tabell 2 viser videre den gjennomsnittlige styrken av
forskjellige følelser kvinnene hadde i forhold til aborten, ved de
fire intervjutidspunktene. Kvinnene med spontan abort hadde
betydelig mer følelse av tap og sorg ved T1 og T2 enn kvinnene med
provosert abort. Kvinnene med provosert abort hadde ved alle
tidspunkt betydelig mer lettelse enn kvinnene med spontan abort, og
ved nesten alle tidspunkt hadde de også betydelig mer følelse av
skyld og skam.
Hele 47,5 prosent av kvinnene med spontan abort skåret høyt på
en eller begge deltestene av den psykologiske traumetesten IES ti
dager etter aborten. De hadde også sterke følelser av sorg og tap.
Sammenliknet med normalbefolkningen hadde de betydelig mer angst og
depresjon ved T1. Vel et halvt år etter spontan-
aborten hadde imidlertid de verste plagene gitt seg.
Resultatene fra vår undersøkelse er samsvarende med hva som
rapporteres internasjonalt om ettervirkninger av spontan abort
(12–15, 34).
Kvinnene med provosert abort hadde ikke så sterke reaksjoner
initialt som kvinnene med spontan abort. Dette er naturlig, ut fra
at de var mer mentalt forberedt på det som skulle skje.
Kvinnene med provosert abort hadde langvarige og nesten
uforandrede verdier på unngåelsesdelen av traumetesten i løpet av
de fem årene oppfølgingen varte. Ved å nekte seg selv både å tenke
på, snakke om, eller ha følelser i forhold til aborten, vil
bearbeidelsen av hendelsen bli forsinket og vanskeliggjort. En
nylig publisert internasjonal studie har gjort liknende funn av
unngåelsesreaksjoner som de vi fant i vår undersøkelse (22).
Derimot rapporterer en annen studie at fullt utviklet PTSD
(post-traumatisk stress lidelse) er sjelden (1,4 prosent), to år
etter provosert abort (21). I den sistnevnte studien ble kvinnene
ikke undersøkt på traumereaksjoner før to år var gått.
Når det gjaldt følelser i forhold til abortopplevelsen, hadde
kvinnene med provosert abort ganske blandede følelser, både
positive og negative. Dette er også funnet i en svensk studie (20).
I motsetning til de to andre testene, var testen vi brukte for
å måle angst og depresjon, HADS, ikke spesifikt knyttet opp mot
aborthendelsen. HADS gir et bilde av det generelle angst- og
depresjonsnivået den siste uken før intervjuet. Vi har derfor ikke
grunnlag for å si at det var den provoserte aborten som var årsaken
til de langvarige og forhøyede angstskårene i gruppen med provosert
abort. Gruppen med spontan abort hadde også noe høyere angstskår
enn normalbefolkningen på alle tidspunkter, men disse forskjellene
var ikke statistisk signifikante. Internasjonale studier har funnet
en tendens til forhøyet angstnivå hos kvinner i tiden etter en
abort. En oversiktsartikkel publisert i 2003 konkluderer med at
angstsymptomer er den mest vanlige negative responsen etter en
provosert abort (16).
Man kunne tenke seg at dårlig psykisk helse på forhånd ville
være en risikofaktor for negative psykiske reaksjoner etter en
abort. Det viste seg å stemme, da vi gjorde undersøkelser på dette
i vårt datamateriale (1,4).
Bare knapt halvparten av kvinnene med abort ville være med i
undersøkelsen. Det er grunn til å tro at de som ikke ble med hadde
vel så store plager som de som deltok i undersøkelsen. To studier
(en var om provosert abort) har vist at de som ikke ville være med
på undersøkelser etter vanskelige livshendelser var minst like
affisert som de som ble med (35–36).
Det å bruke angst- og depresjonsresultatene fra
helseundersøkelsen HUNT i Nord-Trøndelag som sammenlikningsgrunnlag
kan ha svakheter. En artikkel som vurderte nivået av angst og
depresjon i Nord-Trøndelag i forhold til andre steder i Norge,
viste at det ikke var statistisk signifikante forskjeller i nivå
(37).
Vårt skjema om følelser tilknyttet aborten var ikke undersøkt
angående validitet og reliabilitet. Imidlertid er tilsvarende
skjema for følelser brukt i andre studier om abort (21,32).
Av styrkene ved undersøkelsen kan nevnes at kvinnene ble
intervjuet hele fire ganger, og at svarprosenten var høy ved
oppfølgingen: 109 av 120 kvinner (91 prosent) fullførte hele
femårsundersøkelsen.
IMPLIKASJONER
Våre funn viser at det å oppleve en spontan eller en provosert
abort kan være vanskelig for kvinner. Derfor er det viktig at
kunnskap om vanlige psykiske ettervirkninger etter abort blir kjent
blant helsepersonell.
Kunnskap om psykiske aspekter ved abort kunne også bli
formidlet til elever i skolen, for eksempel i sammenheng med
seksualundervisningen. Både menn og kvinner ville da være bedre
forberedt hvis spørsmålet ble aktuelt for dem senere i livet.
Kvinner med spontan abort reagerte kraftig kort tid etter
aborten, men etter vel et halvt år var deres psykiske tilstand
langt på vei normalisert. Kvinner med provosert abort reagerte ikke
fullt så sterkt initialt på aborten, men de hadde mer langvarige
plager.
Resultatene fra vår undersøkelse underbygges av funn gjort i
utenlandske studier, og burde tilsi en økt innsats i helsevesenet
for kvinner som har en spontan eller en provosert abort.
Abort er et sårbart tema. Likevel sa de fleste kvinnene som var
med i undersøkelsen at de gjerne ville delta, og de syntes det var
viktig at det ble forsket på dette temaet. Noen sa det hjalp dem å
være med, fordi de fikk bearbeidet sine egne reaksjoner ved å svare
på spørsmål i intervjuene. Dette gjaldt spesielt de med provosert
abort, fordi mange av dem hadde snakket svært lite med andre om
aborten. En del av kvinnene sa det føltes vanskelig å være med i
undersøkelsen. Likevel ville de være med, fordi de håpet svarene
deres kunne bli til hjelp for andre kvinner.
Undersøkelsen er godkjent av regional faglig-etisk komité.
Forfatterne har ingen kommersielle egeninteresser eller
interessekonflikter i forhold til det innsendte manuskript.
Takk til alle kvinner som deltok i undersøkelsen og til
personale og ledelse ved Sykehuset i Buskerud, samt Dr.med. Eystein
Stordahl som bidro med viktige data fra HUNT-undersøkelsen.
Prosjektet har mottatt finansiell støtte fra Helse- og
Rehabilitering, via Rådet for psykisk helse. Prosjektet har også
mottatt støtte fra Maja og Jonn Nilsens legat, Josef og Haldis
Andresens legat, Solveig og Johan P. Sommers stiftelse, og
Universitetet i Oslo. Sosial- og Helsedirektoratet har bidratt med
lønn til førsteforfatter for å skrive denne artikkelen.
(1) Broen AN, Moum T, Bodtker AS, Ekeberg O. Reasons for
induced abortion and their relation to women’s emotional distress:
a prospective, two-year follow-up study. Gen Hosp Psychiatry 2005;
27:36–43.
(2) Broen AN, Moum T, Bodtker AS, Ekeberg O. Psychological
Impact on Women of Miscarriage Versus Induced Abortion: A 2-Year
Follow-up Study. Psychosom Med 2004; 66:265–71.
(3) Broen AN, Moum T, Bodtker AS, Ekeberg O. The course of
mental health after miscarriage and induced abortion: a
longitudinal, five-year follow-up study. BMC Medicine 2005; 3(18).
(4) Broen AN, Moum T, Bodtker AS, Ekeberg O. Predictors of
anxiety and depression following pregnancy termination: A
longitudinal five-year follow-up study. Acta Obstet Gynecol Scand
2006; 85:317–23.
(5) Skjeldestad FE. Spontane aborter behandlet I norske
sykehus.1–9–2003.
Ref Type: Personlig meddelelse.
(6) Statistics Norway. Induced legal abortions. Woman’s county
of residence.
http://www.ssb.no/english/yearbook/tab/t-030110–130.html. 2002.
(7) Bergkåsa A-M. «Var det et liv jeg tok?» En kvalitativ
studie om psykiske ettervirkninger etter provosert abort sett i lys
av vekselvirkningen mellom individ og samfunn. Hovedfagsoppgave i
sosiologi. Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi,
Universitetet i Oslo., 1999.
(8) Grünfeld B. Legal abort i Norge: legalt svangerskapsavbrudd
i Norge i tidsrommet 1965–1971: en sosialmedisinsk og
sosialpsykiatrisk undersøkelse / av Berthold Grünfeld.
Oslo.:Universitetsforlaget., 1973.
(9) Hansen K, Kristiansen L, Urdal K, Stray-Pedersen B. Sosiale
og emosjonelle faktorer hos kvinner som ønsker svangerskapsavbrudd.
Reaksjoner før og etter inngrepet. 1996. Aker sykehus, Oslo, Norge.
(10) Kolstad P. Therapeutic abortion. A clinical study based
upon 968 cases from a Norwegian hospital, 1940–53. Drammen, Norge:
Oslo University Press, 1957.
(11) Beutel M, Deckardt R, von Rad M, Weiner H. Grief and
depression after miscarriage: their separation, antecedents, and
course. Psychosomatic Medicine 1995; 57:517–26.
(12) Brier N. Anxiety after miscarriage: a review of the
empirical literature and implications for clinical practice. Birth
2004; 31:138–42.
(13) Engelhard IM, van den Hout MA, Arntz A. Posttraumatic
stress disorder after pregnancy loss. Gen Hosp Psychiatry 2001;
23:62–6.
(14) Frost M, Condon JT. The psychological sequelae of
miscarriage: a critical review of the literature. Aust N Z J
Psychiatry 1996; 30:54–62.
(15) Geller PA, Klier CM, Neugebauer R. Anxiety disorders
following miscarriage. J Clin Psychiatry 2001; 62:432–8.
(16) Bradshaw Z, Slade P. The effects of induced abortion on
emotional experiences and relationships: a critical review of the
literature. Clin Psychol Rev 2003; 23:929–58.
(17) Cougle JR, Reardon DC, Coleman PK. Depression associated
with abortion and childbirth: a long-term analysis of the NLSY
cohort. Med Sci Monit 2003; 9:CR157-CR164.
(18) Cougle JR, Reardon DC, Coleman PK. Generalized anxiety
following unintended pregnancies resolved through childbirth and
abortion: a cohort study of the 1995 National Survey of Family
Growth. J Anxiety Disord 2005; 19:137–42.
(19) Gissler M, Hemminki E, Lonnqvist J. Suicides after
pregnancy in Finland, 1987–94: register linkage study. BMJ 1996;
313:1431–4.
(20) Kero A, Lalos A. Ambivalence – a logical response to legal
abortion: a prospective study among women and men. Journal of
Psychosomatic Obstetrics & Gynecology 2000; 21:81–91.
(21) Major B, Cozzarelli C, Cooper ML, Zubek J, Richards C,
Wilhite M et al. Psychological responses of women after
first-trimester abortion. Arch Gen Psychiatry 2000; 57:777–84.
(22) Rue VM, Coleman PK, Rue JJ, Reardon DC. Induced abortion
and traumatic stress: a preliminary comparison of American and
Russian women. Med Sci Monit 2004; 10:SR5–16.
(23) Horowitz M, Wilner N, Alvarez W. Impact of Event Scale: a
measure of subjective stress. Psychosom Med 1979; 41:209–18.
(24) Sundin EC, Horowitz MJ. Horowitz’s Impact of Event Scale
evaluation of 20 years of use. Psychosom Med 2003; 65:870–6.
(25) Tjemsland L, Soreide JA, Malt UF. Posttraumatic distress
symptoms in operable breast cancer III: status one year after
surgery. Breast Cancer Research & Treatment 1998; 47:141–51.
(26) Winje D. Long–term outcome of trauma in adults: the
psychological impact of a fatal bus accident. J Consult Clin
Psychol 1996; 64:1037–43.
(27) Joseph S. Psychometric evaluation of Horowitz’s Impact of
Event Scale: a review. J Trauma Stress 2000; 13:101–13.
(28) Herrmann C. International experiences with the Hospital
Anxiety and Depression Scale––a review of validation data and
clinical results. J Psychosom Res 1997; 42:17–41.
(29) Zigmond AS, Snaith RP. The hospital anxiety and depression
scale. Acta Psychiatr Scand 1983; 67:361–70.
(30) Bjelland I, Dahl AA, Haug TT, Neckelmann D. The validity
of the Hospital Anxiety and Depression Scale. An updated literature
review. J Psychosom Res 2002; 52:69–77.
(31) Stordal E, Bjartveit KM, Dahl NH, Kruger O, Mykletun A,
Dahl AA. Depression in relation to age and gender in the general
population: the Nord–Trondelag Health Study (HUNT). Acta Psychiatr
Scand 2001; 104:210–6.
(32) Adler NE. Emotional responses of women following
therapeutic abortion. Am J Orthopsychiatry 1975; 45:446–54.
(33) Adler NE, David HP, Major BN, Roth SH, Russo NF, Wyatt GE.
Psychological factors in abortion. A review. Am Psychol 1992;
47:1194–204.
(34) Lee C, Slade P. Miscarriage as a traumatic event: a review
of the literature and new implications for intervention. Journal of
Psychosomatic Research 1996; 40:235–44.
(35) Soderberg H, Andersson C, Janzon L, Sjoberg NO. Selection
bias in a study on how women experienced induced abortion. Eur J
Obstet Gynecol Reprod Biol 1998; 77:67–70.
(36) Weisaeth L. Importance of high response rates in traumatic
stress research. Acta Psychiatr Scand Suppl 1989; 355:131–7.
(37) Moum T. Mode of administration and interviewer effects in
self–reported symptoms of anxiety and depression. Social Indicators
Research 1998; 45:279–318.
0 Kommentarer