Fra Løgstrup til Marx

Ved Høgskolen i Bodø har man nettopp opprettet et nytt masterstudium i klinisk sykepleie, og alle vi som jobber med og er opptatt av sykepleiefaget, er stolte og glade over at videreutdanningene i sykepleiefaget endelig er blitt godkjent og integrert som en del av masterprogrammet. Som foreleser og studieleder oppleves det særdeles inspirerende å møte erfarne og kloke sykepleiere med videreutdanning og lang yrkeserfaring, som nå er i gang med masterstudier i eget fag.

Men ikke alle forstår betydningen av og verdien av å ha en mastergrad i sykepleie. Hva skal disse masterkandidatene brukes til i klinikken?   Skal de ha lederstillinger i sykehus og kommunehelsetjeneste, eller må det opprettes egne spesialstillinger for dem? De fleste sykepleiere som tilsettes i lederstillinger har ikke master i sykepleie, men master i helseledelse og lignende. Hva kreves for å være leder i sykehuset? Hvilken kunnskap er viktigst; kunnskap om eget fag, forskning, fagutvikling og verdier, eller kunnskap om økonomi, organisasjon og ledelse?   Det virker som om svarene på disse spørsmålene er gitt en gang for alle. Ledelseskunnskap i sykehuset og andre steder blir ofte sett på som atskilt fra den faglige kunnskapen. Man ser på ledelse som et fag i seg selv, og fokus for dagens sykehusledelse har i vesentlig grad blitt på administrasjon og økonomistyring, i markedskreftenes og god "New public management" ånd.

En ny bølge

I den seinere tid, og kanskje som en reaksjon på dette, har det dukket opp en ny bølge. Man snakker om verdibasert ledelse, helhetlig ledelse, kommunikasjon og dialog. Filosofien og etikken har fått sin renessanse, og filosofer og etikere reiser land og strand rundt, og foreleser om betydningen av faglig og etisk refleksjon, de gode samtalene, faglige og etiske verdier osv.

I 2009 kom Dannelsesutvalget for høyere utdanning med innstillingen "Kunnskap og dannelse foran et nytt århundre" (1), hvor det blant annet foreslås at ex. phil skal bli en del av alle profesjonsutdanninger. Ex phil for sykepleiere og andre profesjonsutdanninger er ingen dårlig idé, men en ordinær ex phil kan ikke presses inn i et allerede fullpakket rammeplanstyrt bachelorprogram, på bekostning av sykepleiefagets grunnlagstenkning og profesjonsetikk. Sykepleie har lang tradisjon når det gjelder helhetstenkning og verdier i eget fag, og deler av bachelorprogrammet kan sikkert godkjennes som en fagspesifikk ex phil, dersom dette er ønskelig.

For meg som er sykepleier er ikke fokus på dannelse, helhet, verdier og etikk noe nytt. Både gjennom egen grunnutdanning og videre studier i sykepleiefaget, har det vært stor vekt på dannelsesfag som filosofi og etikk. Gjennom hele min karriere som foreleser og underviser på bachelor-, videreutdanning og masternivå i sykepleien har dannelsesfagene utgjort en betydelig del av grunnlagstenkningen i sykepleiefaget. Ikke minst har man hatt stor fokus på veiledning og refleksjon i praksis, og på integrering mellom teori og praksis. Målet er å utdanne dannede sykepleiere, som er rustet til å møte dilemmaer og utfordringer der ute.

Bør vende oss mot Marx igjen

Den kjente filosof og sykepleier Kari Martinsen har i sitt forfatterskap hatt en dreining fra sykepleiens samfunns- og politiske engasjement mot omsorg for enkeltindividet, etikk og verdier, noe tittelen på klassikeren "Fra Marx til Løgstrup"(2) avspeiler. Jeg er ikke uenig i at hovedfokus i sykepleien må være ansvaret for den enkelte, med de grunnlagsverdiene det innebærer. Men kanskje er tiden inne for at sykepleierne som faggruppe også bør vende seg mot Marx igjen. Sykepleierne har for lenge vært for snille, stille, og individorienterte, slik at det har gått på bekostning av sykepleiefaget. Tidligere ble sykepleierne betraktet som legenes assistent. Vår stolthet - arven fra de "gamle pionerer" er et ansvar vi må forvalte. Vi trenger å ta tilbake makten, styringen og kontrollen over eget fag. Det gjelder både innen utdanning og i praksisfeltet. Da trenger vi ikke økonomer til å fortelle oss hvordan vi skal bli gode ledere, eller filosofer til å fortelle oss hvordan vi skal bli dannede sykepleiere, men kan stole på egne krefter. Samtidig skal vi selvsagt samarbeide med andre profesjoner og yrkesgrupper til beste for pasientene, og i tråd med sykepleiernes samfunnsoppdrag.

Til refleksjon:

Hvem skal forme faget og utdanningen vår fremover - vi eller andre?

Hvilken type kunnskap mener du er viktig for den som skal lede sykepleiefaget?

Hva mener du er viktig for god fagutvikling der hvor du jobber?

Hva kan andre lære av sykepleiere?

Litteratur:

1. Kunnskap og dannelse foran et nytt århundre. Innstilling fra dannelsesutvalget for høyere utdanning, 2009.

2. Martinsen K. Fra Marx til Løgstrup. Om etikk og sanselighet i sykepleien. Oslo: Tano, 1993.