Trenger vi dødshjelp?

Helsetjenesten kan ikke lindre all lidelse og heller ikke fjerne all dødsangst. Høsten 2008 var det igjen debatt om retten til eutanasi eller aktiv dødshjelp (den dødbringende injeksjon) i flere norske aviser. De som kjemper for å legalisere eutanasi argumenterer med pasientautonomi, barmhjertighet og verdighet. Vi som kjemper mot argumenterer med de samme etiske prinsipper, men understreker i tillegg helsetjenestens respekt for liv.

Respektfulle hjelpere

Professor og lege Peter Hjort har engasjert seg for de døendes verdighet i hele sin yrkespraksis. 25. oktober sa han til avisen Vårt Land at han er i tenkeboksen om eutanasi. Han er sterkt inspirert av boken «Euthanasia and law in Europe», og spør blant annet om det er rett at legens etikk bør ha større legitimitet enn pasientens etikk. Legers yrkesetikk er begrunnet i pasientens beste, men personlig etikk kan noen ganger vinne over profesjonsetikken. Spørsmålet er hva vi da gjør. I lys av pasientautonomi og barmhjertighet er det et dilemma å si nei til assistert suicid eller aktiv dødshjelp i møte med mennesker som har god beslutningskompetanse. Helsepersonell skal jo tåle å være den respektfulle hjelper helt fram til døden. Spørsmålet er om dette uegennyttige perspektivet innebærer at pasientens forståelse og ønsker bør ha forrang også i spørsmål om hjelp til å dø. Bør det være en leges etiske plikt å bidra til rask død der den sykes lidelse og ønske tilsier dette? Hvor går grensen for hva helsepersonell bør respektere?

Ti dager på å dø

I oktober arrangerte Senter for medisinsk etikk et høringsseminar om eutanasi. Flere sentrale debattanter og fagpersoner var invitert. Filosof Lars Johan Materstvedt presenterte nyere forskning om holdninger til eutanasi. Både internasjonalt og nasjonalt er det vanskelig å trekke klare konklusjoner om holdningsendringer til dette spørsmålet. Peter Hjort utdypet her sine synspunkter om å være i tenkeboksen. Han fremmet ingen argumenter for å legalisere eutanasi. Men han pekte på at mens argumentene for bedret dødspleie tidligere var de fysiske lidelser, handler de nå i langt større grad om andre typer lidelser som «hopelessness» og «loss of dignity». For sin egen del vil Hjort ikke være til byrde for sine nærmeste og ikke pleies på sykehjem. Når den tid kommer at han blir pleietrengende og døende vil han legge seg ned hjemme og ikke ta til seg væske og ernæring. Han anslår at det da vil ta cirka ti dager å dø. Det gjør inntrykk at han, som erfaren sykehjemslege, ikke vil avslutte sitt liv i avmakt på et sykehjem.

Ikke bare verdighet

I desember var helse- og omsorgsminister Bjarne Håkon Hanssen på hjemmebesøk hos en kreftsyk mann som ville dø hjemme. Pasientens kone var glad for å kunne ha mannen der. I Dagsrevyen sa ministeren at alle burde få lov til å velge å være hjemme. I utgangspunktet et fint initiativ, men farlig forenklet når vi vet hvor krevende og sammensatt den siste levetid kan være. Både for den syke og for familien. Jeg er redd saken ble fremmet av flere grunner enn verdighet, i en tid da ventetider og liggetider i sykehus skal reduseres og omsorg for døende mennesker er kostnadskrevende og lite lønnsomt. Borte bra og hjemme best er godt for de fleste så lenge som mulig, men hjemmedød er ikke for de fleste i et samfunn der ingen er hjemme. Det er nok trangere for de døende overalt i effektiviseringens tid. De fleste som dør er gamle og svært pleietrengende med store behov for kompetente og tilstedeværende hjelpere døgnet rundt. I vårt land bør det primært være sykehjem med solid kompetanse og nødvendige ressurser som bør ønske de døende velkommen. Det er betimelig å spørre om det ikke minst er de marginaliserte kommunale tjenester som begrunner en forsterket verdighetsdebatt.

Ett rop om hjelp

Dilemmaene i dødspleien er betydelige. En god død handler både om samfunnets og helsetjenestens kompetanse til å møte lidelsen, døden og sorgen. Ukentlige møter jeg sykepleiere som forteller om krenkende medisinsk overbehandling og utydelig eksistensiell støtte. Spørsmål om hjelp til å dø er alltid et rop om hjelp, men det er ikke alltid et dødsønske.

Døden som håp

Mange døende mennesker sliter med håpløshet og depresjon. Eutanasi handler mye om døden som håp når alle kjente håp er borte. Om døden som håp når det eneste ønsket er å få en slutt på lidelsen. Om døden som håp når ingen ting lengre gir mening. Døden kan tilsynelatende være det beste alternativ når opplevelsen domineres av å være en byrde, eller når aleneheten ikke er til å holde ut. Ønsket om å dø kan være sterkere enn viljen til å leve når det er vanskelig å finne noe eller noen å tro på. Når omsorgen er god er det sjelden spørsmål om en sprøyte for å få en slutt på det hele.

Alltid mer å gjøre

Helsetjenesten kan ikke lindre all lidelse og heller ikke fjerne all dødsangst. Det vil alltid være noen som ikke makter livet av ulike grunner. Men er løsningen da eutanasi? I lidelsens rom er det alltid mer å gjøre. Det «palliative konseptet» redder ikke liv, men bekrefter livet og menneskeverdet. Noen ganger skal det utrolig lite til for å gjøre en forskjell, også overfor mennesker vi beskriver som de ekstreme unntak. Jeg påstår fortsatt at den viktigste motkraft mot eutanasi er styrket helhetlig omsorg, god lindrende behandling og åpenhet om døden. Debatten om eutanasi reiser mange spørsmål:

 Er den naturlige død verdig eller uverdig?

• Er selvvalgt død selvvalgt?
• Er det den medisinske overbehandling som fremmer eutanasidebatten?
• Kan behovet for eutanasi begrunnes med helsetjenestens mangelfulle tilbud?
• Er det ulike menneskesyn som begrunner eutanasidebatten?
• Er det selve livslidelsen vi debatterer?
• Er aktiv dødshjelp det beste svaret for å lindre tap av kontroll, håpløshet og verdighet?
• Kan vi skjerme pasientautonomi og fortsatt si nei til de som ønsker å få hjelp til å dø?
• Hvorfor skal leger skånes fra å medvirke til mord?
• Hvordan møter helsetjenesten manglende livsmot?
• Hva handler de ekstreme unntak om, og hvordan kan vi hjelpe dem?
• Er hjelp til selvmord det viktigste å legalisere nå?