Personalets erfaringer i to norske sykehus
Studien viser at Liverpool Care Pathaway, styrket beredskapen og økte bevisstheten hos personalet for døende pasienter og deres pårørende.
Studien viser at Liverpool Care Pathaway, styrket beredskapen og økte bevisstheten hos personalet for døende pasienter og deres pårørende.
Helsepersonell er pålagt å registrere hjertestans i Norsk hjertestansregister. Likevel er bare én av tre pasienter med hjertestans på intensivavdelingen registrert.
Sykepleiere opplever det som krevende, trist og noen ganger befriende når pasienter faller fra. Denne studien gir innsikt i hvordan erfarne sykepleiere opplever dødsfall på sykehjem.
Informantene i studien var spesielt utrygge i akutte og kritiske situasjoner og usikre på hvordan de skulle bruke medisinsk utstyr som maske-bag.
20. desember kunne vi lese på Sykepleien.no om Arne Arnesen på 100 år, som ble sendt hjem fra et helsehus- mot sin vilje. Det får meg til å undres over tjenestetilbudet til våre eldre- nok en gang.
Jeg har gjennom en årrekke engasjert meg i sykehjemssituasjonen der jeg bor. Her er det bygget et stort, nytt sykehjem (på Østsiden)- med planer for utbygging. Her er det også fokusert på avansert velferdsteknologi, som jo ikke akkurat er gratis... Andre sykehjem er revet (Onsøyheimen), vurderes revet, eller driften nedlegges. Begrunnelsene er gammel bygningsmasse (til tross for at nevnte Onsøyheimen ble opprustet for millionbeløp for få år siden), som ikke oppfyller 2019-standarder. Det er planer for "nytt Onsøyheimen" men dette utsettes stadig på grunn av ressursmangel (og strengt tatt mistenker jeg det bortfaller til fordel for nybygget på Østsiden). Tilsvarende situasjoner beskrives andre steder i landet. Gammelt rives for å gi plass for nytt- før det nye er reist, og før man ser at budsjettene rekker til å ferdigstille. Dette synes jeg er en merkelig tilnærming? Hva blir resultatet? At de gamle/syke står uten sykehjemstilbud. De blir utrygge, kanskje sykere, pårørende blir mer utslitt, og hjemmesykepleien opplever at de ikke kan dekke behovet for tjenester.
Beboere på sykehjem idag er så gamle og/eller syke at de ikke kan klare seg hjemme med de 6-8 besøkene hjemmesykepleien kan tilby per døgn (pluss eventuelt uttallige timer hjelp fra pårørende). Deres pårørende er ofte tilsvarende gamle. Sykehjemsdriften synes å sentraliseres- med de konsekvenser dette får med tanke på reisevei, reisekostnader og klimamessige hensyn.
Jeg undres: oppfyller tilstanden i disse eldres hjem 2019-standarder? Vil det ikke være bedre for disse menneskene å motta heldøgnstjenester i et eldre sykehjemsbygg- enn ikke i det hele tatt? Er det værre for helsepersonell å arbeide i et eldre bygg- enn i den eldres hjem? Er vi kommet dithen i velferdsstaten Norge at vi ikke kan tilby 100 år gamle mennesker plass på institusjon? Når de ønsker dette selv? (jfr Bent Høies "Pasientens helsetjeneste")
Kanskje er disse utfordringene bare her og nå (anno 2019)? Kanskje kan de løses med digitalisering, oppgavegliding, omorganisering? Likevel undres jeg over om det ikke vil være bedre å opprettholde drift i eksisterende sykehjem- bygge nytt- for så å flytte beboerne direkte over i det nye? Eventuelt å drifte både det gamle og det nye- slik at fler får tilbud om sykehjemsplass? Problemene forskyver seg jo- de eldre havner på sykehus eller på akuttavdelinger på helsehus istedet. Her opptas plasser som er tiltenkt aktiv medisinsk behandling- til heldøgns omsorg. Sykehjemsbeboere anno 2019 har kanskje ikke det største behovet for avansert velferdsteknologi- ihvertfall ikke som erstatning for menneskelig omsorg?
Spørsmålene er fler enn svarene. Jeg kan tenke meg svar på ett av dem: skal virkelig syke, hjelpeløse 100-åringer sendes ut av institusjon- og hjem - mot sin vilje?
Reinnlagte pasienter er eldre, men har tilnærmet lik mortalitet sammenliknet med ikke-reinnlagte pasienter. Men de som reinnlegges innen 72 timer, har høyere odds for mangelfull skriftlig overflyttingsrapport.
Iverksatte tiltake for å redusere antall pasienter som blir liggende i sykehus i påvente ave t tilbud i kommunene, ser ut til å være effektive.
Studien viser at «avveiende tilpasning» er helsesøstres viktigste strategi for å håndtere utfordringer ved bruk av kartleggingsverktøy i skolehelsetjenesten.
Simuleringsbaserte kommunikasjonskurs kan gi økte kommunikasjonsferdigheter og økt forståelse for hvordan kommunikasjonsmodellen kan brukes.