Hvor farlig er egentlig influensa?

Det verserer en del myter om influensa. Smittevernoverlege Knut Henrik Spæren ved Diakonhjemmet sykehus tar tak i noen av dem.
Foreløpig er antallet influensasmittede her i landet lavt, ifølge Folkehelseinstituttet siste ukerapport.
I dagene og ukene fremover kan derimot mye forandre seg.
Mange kan se frem til ubehagelige dager med feber, hodepine, muskelsmerter og luftveissymptomer. For andre, kan situasjonen bli langt mer alvorlig.
8200 innleggelser forrige sesong
I forrige sesong ble over 8200 personer lagt inn på sykehus med influensasmitte her i landet, ifølge tall fra FHI.
Helsepersonell er blant gruppene utenfor vaksinasjonsprogrammet som oppfordres til å ta influensavaksine.
Diakonhjemmet sykehus opplyser via sine nettsider at de følger Verdens helseorganisasjons (WHO) mål, og vil få over 75 prosent av sine ansatte til å vaksinere seg.
For å avklare og informere har de bedt smittevernoverlege Knut Henrik Spæren kommentere noen av mytene som verserer og influensa og vaksine.
Kommentarene er spesielt rettet mot helsepersonell, og her er noe av det Spæren svarte:
Myter om influensa
Myte: Influensa er ikke en alvorlig sykdom
– Influensa kan føre til alvorlig sykdom, organsvikt og innleggelse på intensivavdeling. Hvert år dør i snitt 900 personer av influensa i Norge, der de fleste er eldre, men også yngre mennesker kan bli alvorlig syke.
Myte: Det er bedre å få naturlig immunitet
– Influensavirus muterer raskt. Immunitet fra gjennomgått infeksjon beskytter bare mot én influensavariant. Vaksinen gir like god beskyttelse mot alle influensatyper uten risiko for alvorlig sykdom.
Myte: «Jeg får aldri influensa»
– Helsepersonell har 20 prosent risiko for å bli smittet, sammenlignet med den øvrige befolkningen hvor risikoen regnes som 5–10 prosent. I gjennomsnitt betyr at hvert helsepersonell får influensa hvert femte år.
Myte: Det er ikke så viktig å vaksinere seg
– Helsepersonell har tett kontakt med pasienter. Mange pasienter har svekket immunforsvar og får ikke tilstrekkelig effekt av vaksinen selv. Du kan beskytte dem ved å vaksinere deg.
Myte: Vaksinen virker ikke uansett
– Vaksinen gir som regel god beskyttelse, selv ved lavere treffsikkerhet mellom vaksine og virus. Derfor får vaksinerte mildere sykdomsforløp enn dem som ikke vaksinerer seg.
Spæren påpeker også at influensavaksinen har et av de beste overvåkingssystemene for bivirkninger i verden, at bivirkninger er sjeldne og i de fleste tilfeller milde og forbigående.



















4 Kommentarer
Birgit HJaugen
,Hei,
Jeg skriver til dere som en engasjert leser og helsearbeider med dyp respekt for Sykepleiens rolle som faglig arena. Nettopp derfor ønsker jeg å løfte en nødvendig diskusjon om balansen mellom formidling, faglighet og tillit i artikkelen «Hvor farlig er egentlig influensa?» og myteinnlegget fra smittevernoverlege Knut Henrik Spæren.
Artikkelen fremstår på overflaten som opplysende, men leser man den med et faglig og kildekritisk blikk, bærer den mer preg av kampanjekommunikasjon enn uavhengig fagjournalistikk. Den etterlater et inntrykk av at både sykdomsrisiko, vaksineeffekt og etisk ansvar er entydig avklart – mens virkeligheten er betydelig mer nyansert.
1. Manglende kildegrunnlag og etterrettelighet
De fleste påstandene som gjengis, fremføres uten kildehenvisninger:
«900 dør årlig av influensa» – bygger på modellberegninger av overdødelighet, ikke laboratoriebekreftede dødsfall.
«Helsepersonell har 20 % risiko for smitte» – et eldre anslag, ikke et empirisk tall fra norske forhold.
«Vaksinen beskytter mot alle influensatyper» – feil ifølge både FHI og WHO, som understreker at effekten varierer kraftig fra sesong til sesong.
Når slike utsagn står uimotsagt, uten lenker til forskning, fremstår de som absolutte sannheter snarere enn som faglige vurderinger med usikkerhet.
2. Selektiv formidling og fravær av motstemmer
Sykepleiens artikkel utelater de vesentligste faglige forbeholdene:
Cochrane-oversikten (Thomas et al., 2023) finner ingen sikker dokumentasjon for at vaksinering av helsepersonell reduserer pasienters risiko for influensa, lungebetennelse eller dødsfall.
Folkehelseinstituttet selv skriver at «det trengs flere og større studier for å kunne vurdere indirekte effekter på pasientnivå».
WHO og CDC oppgir store variasjoner i vaksineeffekt – fra 10 % til 60 %, avhengig av virusmatch.
Disse perspektivene nevnes ikke. Dermed mister artikkelen den vitenskapelige balansen som burde prege en fagpublikasjon for helsepersonell.
3. Retorisk bruk av frykt og moralsk ansvar
Både språk og bildebruk spiller på følelser:
Syke eldre, pasienter med svekket immunforsvar, og budskap som «du kan beskytte dem ved å vaksinere deg».
Dette appellerer til skyld og moralsk press, uten at det foreligger solid dokumentasjon på at vaksineringen faktisk beskytter pasientene.
Når forskningen er usikker, bør kommunikasjonen være desto mer nøktern.
Å presentere svake eller omstridte effekter som «myteknusing» svekker troverdigheten – både til budskapet og til redaksjonen som publiserer det.
4. Ubalansert fremstilling av risiko og proporsjonalitet
Tallene (8200 innlagte, 900 døde) settes ikke i kontekst:
Norge har 5,5 millioner innbyggere – 8200 innleggelser utgjør 0,15 %.
For friske voksne er risikoen for alvorlig sykdom ekstremt lav.
Likevel fremstilles influensa som en nærmest allmenn dødelig trussel, og vaksinen som en universelt effektiv løsning.
En fagjournalistisk tekst bør heller tydeliggjøre:
Hvem som faktisk har høy risiko.
Hva som er dokumentert effekt, og hva som bare antas.
Hvilke etiske vurderinger som ligger bak myndighetenes anbefalinger.
5. Konsekvenser for tillit
Helsejournalistikk skal ikke være reklame. Når usikkerhet glattes over, og meningsmotstand reduseres til “myter”, oppstår en form for informasjonsoverstyring som undergraver tillit.
Helsepersonell leser Sykepleien for faglig fordypning, ikke for kampanjer.
Åpenhet om forskningsusikkerhet ville styrket – ikke svekket – vaksineviljen, fordi det viser respekt for leserens faglige dømmekraft.
6. Et konstruktivt forslag
Jeg vil oppfordre Sykepleien til å:
Oppgi primærkilder i fremtidige “myteknuser”-saker.
La fagpersoner med ulike syn komme til orde.
Tydelig skille mellom kommunikasjonskampanje og fagjournalistikk.
Invitere til en bredere diskusjon om etiske grenser for helsekommunikasjon – særlig når forskningsgrunnlaget er begrenset.
En slik åpenhet ville gjort Sykepleien til en enda sterkere og mer troverdig plattform for faglig refleksjon.
Henriette
,Kjære Birgit,
Tusen takk for et fantastisk og reflektert innlegg. Du setter ord på noe mange av oss har kjent på, men som få har våget å si høyt. Jeg setter stor pris på hvordan du løfter frem betydningen av åpenhet, kildekritikk og respekt for faglig dømmekraft.
Jeg er helt enig i at vaksinedebatten til tider har vært preget av ensidighet og press, der uenighet fort blir tolket som motstand. Når usikkerhet glattes over og komplekse spørsmål reduseres til “myter”, mister vi noe av det som gjør fagmiljøet vårt sterkt , nemlig evnen til å stille spørsmål og tenke selvstendig.
Det du etterlyser, mer åpenhet, flere perspektiver og tydeligere skille mellom kampanje og fagjournalistikk, er helt avgjørende for å bevare tilliten mellom helsepersonell, forskning og befolkningen.
Takk for at du setter lys på dette.
Vennlig hilsen Henriette
Tobias A Heiberg
,Jeg kan (for) lite både om influensa og om vaksine. Jeg leste artikkelen og følte meg opplyst. Så leste jeg Birgit J Haugens svar og følte meg ……opplyst. Det kan se ut som om sykepleien (og legen?) har undervurdert sykepleiers lesere her. Birgit J Haugen setter søkelys på momenter som får artikkelen til å fremstå som mer passende i VG enn i sykepleien.
Teke Mayok
,Mangler en veldig viktig myte.
Myte: Vaksinen forebygger influensa.
Skuuulle ha skrevet om dette, om det er myte eller er ikke. Altfor mange får vaksinen og tror at deretter de ikke vil har influensa. Kanskje de klare opp den misforståelsen i en oppfølgingsartikkel?