Pensjonister i Balsfjord holder hjulene i gang

Karin Sørli (66) og Signe Fause (70) kunne valgt å hvile på sine laurbær og bare nyte pensjonisttilværelsen.

– Vi elsker jobben, så det å kunne jobbe litt er faktisk gøy, sier Fause. 

Et svar som bifalles av Sørli.

Fause gikk av med pensjon da hun var 62 år på 85-års regelen. Sørli gikk av som 65-åring og er forholdsvis «ny» som pensjonist. Begge tar ekstravakter ved hjemmesykepleien i Storsteinnes i Balsfjord kommune. Det var også her de begge var i jobb da de gikk av med pensjon.

– Bort med pensjonistlønn

I en distriktskommune med stor sykepleiermangel, blir det satt stor pris på at de to pensjonistene tar vakter slik at kommunen kan levere gode tjenester.

– Men jeg tar ikke hva som helst, sier Sørli og ler litt.

Fause nikker.

– Nå når vi er pensjonister kan vi være mer sellektive og velge å ta de vaktene som passer. Da blir det stort sett dagvakter, sier hun.

– Samme her. Skulle jeg jobbet mer ubekvemt, må trekket i pensjonen bort. Å jobbe på pensjonistlønn er ikke spesielt motiverende. Selv om jeg liker jobben, så er det tross alt lønn vi lever av, legger Sørli til.

– Å få redusert inntekten din til 66 prosent av det du tjente da du var i vanlig jobb, merkes, sier Fause.

Var annerledes før

Fause er den som har jobbet lengst i hjemmesykepleien i Storsteinnes.

– Jeg har nesten vært her siden hjemmesykepleiens begynnelse på 1980-tallet, forteller hun.

– Var det annerledes da?

– Ja, veldig annerledes.

– Nå er pasientene sykere med mer komplekst sykdomsbilde. Det er en annen verden å jobbe i hjemmesykepleien i dag enn da jeg begynte. CVK hadde vi ikke hørt om en gang, sier hun og ler.

Kjørte taxi til pasientene

I hjemmesykepleiens begynnelse, var tjenesten heller ikke delt inn i soner. I dag er det tre soner for Balsfjord kommune.

– Det er en stor kommune geografisk med store avstander, selv om det ikke er folketett, sier Sørli.

– Husker du at vi noen ganger måtte kjøre taxi til pasientene når vær og føre var for heftig til at vi kunne bruke egne biler, mimrer Fause.

– Det var det slutt på da jeg begynte, svarer Sørli.

– Det var da kommunen fikk dekket kjørekostnadene av staten. Vi brukte private biler og fikk kjøregodtgjørelse. Men så ble det slutt på at staten tok regningen, og kommunen inngikk en leasingavtale slik at vi fikk egne biler. I starten var bilene så små og skrøpelige at vi kjørte oss fast både titt og ofte, forteller Fause.

– Bilene vi har nå er bra. Det er blitt mye bedre, slår Sørli fast.

– Jeg jobber så lenge det er moro

Begge to bor rett ved jobben, og kan titte ned på husene sine fra pauserommet.

– Jeg kan komme på jobb med 15 minutters varsel, sier Sørli og ler.

– Hvor lenge kan dere tenke dere å fortsette å jobbe?

– Så lenge det er moro. Og så lenge jeg ikke begynner å rote. Jeg har sagt det til mine kollegaer at de må gi meg beskjed hvis jeg begynner å surre, sier Fause.

Enn så lenge er begge friske og raske.

– Noen av pasientene synes det er godt at vi er litt opp i årene. Vi husker hvordan det var før mobiltelefonen kom og kan prate med dem på en annen måte enn de yngre, sier hun.

– Vondt å tenke på

Begge to har sine røtter i Storsteinnes.

– Alle vet hvem vi er. Vi er bygdas kjendiser, sier Sørli og begge ler godt.

– Tenker dere på at dere selv kan bli pasienter her?

– Ja. Det er litt vondt å tenke på. Vi har jo pasienter i dag som er på samme alder. Eller til og med yngre enn oss. Det er en påminnelse om at tiden renner ut, sier Sørli.

Men enn så lenge har de to det gøy på jobben. Selv om Sørli ikke har egne barn eller barnebarn, har til gjengjeld Fause oldebarn.

– Hun er så aktiv at jeg skjønner ikke hvordan hun får tid til alt. Det er litt annerledes for meg. Jobben er på mange måter min hobby nå, sier Sørli.