fbpx Får ikke søkere på sengepost: – Vi må snakke om hvor gøy yrket vårt er Hopp til hovedinnhold

Får ikke søkere på sengepost: – Vi må snakke om hvor gøy yrket vårt er

Sandra Lundemo, seksjonsleder nevrologisk sengepost, Ullevål sykehusOg Andrea Strandenæs, verneombud Marte Kristiansen, varaverneombud, Ingrid Bergslid, sykepleier

– Mange tror vi bare vasker rumper på sengepost. Det er overhodet ikke tilfellet, sier leder Sandra Lundemo. Som etterlyser fremsnakk av sykepleiefaget.

– Før kunne det være opp til 25 søkere på 100 prosent fast stilling. Nå får vi maks tre. Noen er kvalifiserte, andre ikke. Søkermassen har minket betraktelig det siste året, sier Sandra Lundemo.

Hun er seksjonsleder på nevrologisk sengepost og poliklinikk på Oslo universitetssykehus, Ullevål.

– Å rekruttere sykepleiere er en kjempeutfordring for oss.

– Vi er litt skuffet over vårt eget fagforbund

– I de siste to årene har det dessverre vært mye uheldig omtale av sykepleieryrket fra Sykepleierforbundets side – og fra mediene generelt. Vi ledere er litt skuffet over at vårt eget fagforbund ikke får ut den positive siden av yrket i mediene, sier hun.

– Også for de ansattes del er det synd, for det påvirker hele arbeidsmiljøet og deres motivasjon. Det har jo vært en gjenganger i pressen hvor travelt det er på jobb.

Hun utdyper:

– Så travelt at folk ikke har tid til å tisse eller bytte bind.

– Sengepostene er blitt mindre attraktive

Dette bildet har hatt uheldige ringvirkninger for rekrutteringen, mener hun:

– Unge sykepleiere og studenter leser i VG og Aftenposten hvor ille det er. Vi ser også at færre har søkt på studiet i år.

Lundmo merker at sengepostene ikke er så attraktive lenger.

– Oppmerksomheten har vært rettet mot intensivsykepleierne, som har fått flere stillinger. Men også vanlige sengeposter har i stor grad vært påvirket av pandemien. Der er frafallet stort. Det gjelder også slagposten her hos oss.

Nå ønsker hun og kollegene å fremsnakke yrket:

– Vi vil formidle hvor fantastisk jobben er, så vi kan få fatt i flere sykepleiere, som vi er så sårt avhengige av.

Når hun sjekker referanser for søkere, kommer hun i kontakt med ledere fra hele landet.

– Enten de er fra Tromsø eller andre steder, så strever de med rekrutteringen.

– Uforutsigbarhet kan være spennende også

– Travle vakter og mye slit er en del av bildet. Det må vel også komme frem?

– Vi må være realistiske også. Med sykefravær og til tider høyt belegg kan vi ikke alltid oppfylle alt vi ønsker, erkjenner hun.

Når det brenner, får de bare gjort det mest presserende.

– Det kan være sårt å gå fra jobb når du har gjort masse, men likevel ikke hatt nok tid til pasientene.

På en vanlig sengepost er ikke dette hverdagen, mener hun.

– Men vi er en akuttpost, og noen ganger er det masse pasienter. Men ting går i bølger, det er viktig å ha i bakhodet. Uforutsigbarheten kan være spennende også, påpeker hun.

Vet ikke hva som venter neste dag

– Når du går hjem, vet du ikke hvilken avdeling du kommer tilbake til dagen etter. Det gjør ikke jeg heller. Du har kontroll en dag, neste dag er det kaos: Da er to ansatte blitt syke, og det er ti nye pasienter.

Som oftest skjer dette på kveld og natt, når det er vanskelig å bemanne opp tilstrekkelig og tidsnok.

– Da ramler korthuset. Sånn er det å jobbe på sykehus, sier Lundemo.

– Folk får gått på do

– Så hva er det gode med å være sykepleier?

– Det er hyggelig, morsomt og lærerikt. Folk får gått på do og skiftet bind og spist. Vi har både felles lunsj og intern undervisning. Men det har dessverre vært mange oppsigelser siste året.

Seksjonen hennes er nå i «minus fem», som hun kaller det.

– Min kollega på slagposten er i minus sju. Hun og jeg har ikke gjort annet enn å lyse ut stillinger, men det har nesten ikke vært søkere. Vi er heldige om det er én eller to.

Lundemo skjønner at et tre måneders vikariat ikke er så attraktivt, men dette gjelder også faste stillinger.

– Hjelpepleiere er uvurderlige

På seksjonen hennes er det 30 ansatte. 25 av dem er på sengeposten, fem er på poliklinikken. Tre er hjelpepleiere, resten er sykepleiere.

– Bare fire på avdelingen jobber deltid, og det gjør de etter eget ønske, forteller hun.

– Er det særlig sykepleiere det er vanskelig å få fatt i?

– Ja, og det er de jeg trenger. Helsefagarbeidere går ikke netter hos oss, derfor er vi sårbare når vi ikke har nok sykepleiere.

Hun legger til:

– Men vi trenger hjelpepleiere på sengeposten også. De er en uvurderlig ressurs for sykepleierne. Våre hjelpepleiere har over tjue års erfaring innen nevrologi og har et godt klinisk blikk.

Må bruke ufaglærte assistenter

Siden en hjelpepleier skal gå av med pensjon, er det blitt en ledig stilling.

– Etter mye om og men fikk jeg lov til å lyse den ut som et engasjement for sykepleier ut dette året. Heller ikke på den var det mange som søkte.

– Det er et puslespill å få det til å gå opp?

– Ja, et puslespill uten like.

– Hva gjør dere når dere er i minus?

– Vi leier inn assistenter via personalformidlingen. Det er vanskelig å få leid inn sykepleiere, derfor må vi basere oss mye på ufaglærte assistenter. Trenger vi sykepleiekompetanse, må våre egne sykepleiere trå til.

– Bli mer tydelig i sosiale medier

– Hva ønsker du deg av Norsk Sykepleierforbund (NSF)?

– Jeg syns NSF-lederen gjør en knakende god jobb og er et friskt pust. Hun er tydelig og stiller krav. Men det positive med yrket kan bli mer tydelig i sosiale medier så man når de unge. På Tiktok, for eksempel.

– Men det du ønsker deg, er flere søkere, rett og slett?

– Ja, ha-ha-ha, det er jo det. Som sykepleier kan du gjøre en forskjell i pasientens liv. Det er en floskel, men det er jo sant.

– Klart at du må ha et ønske om å hjelpe mennesker. Men vi er ikke engler som bare holder hender. Mange tror vi bare vasker rumper på sengepost. Det er overhodet ikke tilfellet. Vi har mye medisinsk og sykepleiefaglig kunnskap.

(Saken fortsetter under bildet.)

Sandra Lundemo, seksjonsleder, nevrologisk sengepost, Ullevål

Sykepleiermangelen forsvinner ikke

Sykepleiermangelen får de ikke bukt med, innser hun:

– Vi ser bare starten på den, så vi må finne nye måter å drifte på. Jeg som leder må ha det i bakhodet. Vi må stokke om kortene og gjøre ting på en annen måte.

Men uansett, påpeker hun, pasientsikkerheten står øverst på listen.

– Lønnen har definitivt med saken å gjøre

– Har lønnsnivået betydning for rekrutteringen, tror du?

– Absolutt. Jeg støtter lønnskampen fullt ut. Det vi sykepleiere står for, er ikke i stil med det vi tjener. Grunnlønnen må bli bedre. Dette har definitivt med saken å gjøre.

– Hva syns du om lønnsoppgjøret?

– Bedre enn forventet. En lønnsramme på 3,84 prosent og økte helgetillegg. Og nattilleggene gis for hele vakten. Bra jobba. Alle monner drar, men det viktigste er at man trives og har et godt arbeidsmiljø og faglig utvikling.

– Penga betyr mye, men er ikke alt.

– De unge forlanger mer

– Den nye generasjonen stiller andre krav i arbeidslivet enn det vi gjorde for 20 eller 50 år siden. De unge vet hva de vil. De forlanger mer, med rette. Både når det gjelder lønn og arbeidsvilkår.

– Hva vil du si om yrket for å overbevise en ungdom om å gå den veien?

– Jeg vil si at sykepleiefaget er gøy. Sykepleie er også å gi omsorg. Bare det å slå av en prat kan bety mye. Å få faglig påfyll er viktig, også fra legene, for eksempel på previsitten, sier Sandra Lundemo.

– Faglig påfyll har vært min primus motor i yrket. I tillegg til direkte pasientkontakt.

80 prosent akuttpasienter

På nevrologisk sengepost kommer 80 prosent av pasientene inn via akuttmottaket. Resten er planlagte innleggelser. De blir i gjennomsnittlig to-tre døgn.

– Hvordan er gjennomtrekken av ansatte?

– De siste to årene har den vært stor.

Lundemo ble leder for snart fire år siden.

– Vi har mange sykepleiere i tjueårene. Flere kommer fra andre steder i landet. De er utdannet i Oslo, jobber her i to-tre år, så lengter de hjem og flytter, forteller hun.

Noen bor utenfor Oslo.

– Så får de barn og får utfordringer med barnehage og reisevei og skifter arbeidsplass.

Noen slutter fordi de sliter med å jobbe tredelt turnus. Og noen videreutdanner seg.

– For tiden har vi en på intensivutdanningen. De andre er ferdige med utdanningen og har sluttet.

En ekte stayer

Selv er Sandra Lundemo en ekte stayer. Hun begynte her på nevrologisk sengepost for 20 år siden. Etter sju år byttet hun til poliklinikken og var der i ti år.

– Så ble jeg leder og var dermed tilbake på sengeposten igjen, sier seksjonslederen.

0 Kommentarer

Annonse
Annonse