fbpx Studerte i England: Sykepleierne har uniformsfarger etter tittel og rang Hopp til hovedinnhold

Studerte i England: Syke­pleierne har uniforms­farger etter tittel og rang

JOBBER I DANMARK: Gina Fosså er fra Norge. Hun studerte sykepleie i England, og jobber nå i Danmark.  Foto: Privat

Gina Fosså måtte gå med svarte sokker og oppsatt hår under praksis i England. Som siste praksis jobbet hun med rehabilitering av pasienter som tidligere hadde hatt covid-19. Presidenten i ANSA tror utenlandsstudier vil hente seg opp igjen etter pandemien.

– Kanonkjekt!

Slik beskriver Gina Fosså studentmiljøet på Kingston University i London, der hun studerte sykepleie i perioden 2017–2020.

– Der har jeg fått venner og opplevelser for livet. Det var superkreativt, trygt og en kulturrik opplevelse. Det var også kjempegøy å få innblikk i en annen kultur.

Fikk drømmejobben etter studiene

Rett etter at Gina Fosså var ferdig med å studere, fikk hun drømmejobben på Nevrologisk intensivavdeling på Rigshospitalet i København. Det var Bygdebladet som omtalte saken først.

Hvorfor er det drømmejobben?

– Fordi jeg får være på intensivavdelingen. Det er fint å vite at jeg kan være en ressurs med både kunnskap og kompetanse der. Intensivarbeid er nyskapende, og det er alltid noe nytt å lære, som passer meg bra.

– Også liker jeg å kunne være 100 prosent til stede hos én pasient og bruke mine kliniske ferdigheter. I tillegg er det en nevrologisk avdeling som er veldig kompleks å jobbe i, som jeg også er glad for, fordi jeg er klar for nye utfordringer og læremuligheter som vil styrke meg som sykepleier.

Tror du det var attraktivt for arbeidsgiveren din at du studerte i England?

– Jeg har inntrykk av at kollegaer synes det er positivt at jeg studerte der. Men på jobbintervjuet snakket vi mer om kompetansen min, og hva jeg kan være klar til å gjøre etter min opplevelse i England.

Språk er ikke et problem

At hun lærte fagspråket på engelsk, var ikke et problem i den nye jobben.

– De fleste begrepene stammer jo fra latin, så det er veldig likt. I England bruker man begrepet «Cannula», mens i Norge og Danmark bruker man begrepet «veneflon» eller «kanyle». Det skjønte jeg var det samme.

Også i England er studieløpet lagt opp med halvparten teori og halvparten praksis.

– Jeg opplevde likevel at de la mest vekt på praksisen, sier hun.

En annen demografi og andre sykdommer

Fosså synes det er en fin erfaring å ha møtt på en annen demografi og andre sykdommer, både innad i London og til sammenlikning med Norge.

 London har mange millioner flere innbyggere enn Norge. Det gjør at du blir hurtig eksponert for en stor variasjon av pasienter og til hvordan livsstilen påvirker pasienter som er knyttet til et område.

Blant annet erfarte hun under praksis i distriktet Richmond i London at det er særlig mange med hudkreft i det området.

– Dette var fordi de var en av de første gruppene i London som hadde veldig god levestandard. De hadde råd til å reise på ferie, men det var før solkremen kom, så de ble så solbrent. Å beskytte huden var ikke så kjent som det er i dag, sier Fosså.

Uniformen må være strøket

Etiketten er annerledes i England enn den er i Norge, slik Fosså opplever det.

– Det var veldig mye fokus på hvordan du skulle presentere deg når du kom på jobb. Blant annet måtte sokkene være svarte og uniformen strøket, og man skulle ikke ha håret i hestehale, man måtte gå med «dult».

I England er det, ifølge Fosså, et veldig tydelig hierarki på sykehuset. Blant annet har sykepleierne forskjellige farger på uniformene sine, etter hvilken arbeidstittel de har. Legene går i vanlige klær med frakk over, ifølge Fosså.

– Blant annet hadde vi en «matron» som gikk i rød uniform. Hun kom på avdelingen og så etter om vi hadde vasket, at vi så presentable ut når vi var på jobb, og at det hele «var på stell».

– Vi ble oppfordret til ikke å sitte da vi var på jobb, for det ga feil inntrykk. Det var ikke presentabelt. Det føler jeg ikke blir vurdert på samme måte de gangene jeg har jobbet med helsearbeid i Skandinavia.

– På grunn av fargen på uniformen kan du på en måte se hvordan du skal oppføre deg når du snakker med den personen, sier Fosså.

Hva synes du om hierarkiet og fargeforskjellene på uniformene?

– Jeg synes det kan være fint, fordi det er inspirerende, og gjorde at jeg selv drømte om å kunne arbeide meg opp til å ha en marineblå uniform, som ville gi meg tittelen «sister Fosså». Men samtidig skaper det store skiller, for hvem du snakker og skaper en relasjon med.

Fosså ble fortalt at det var Florence Nightingale som innførte fargesystemet på uniformene, med inspirasjon fra den engelske hærer. Dette gjorde Nightingale for å organisere sykepleierne under Krimkrigen, ifølge Fosså.

Måtte utsette studiene på grunn av korona

Da koronapandemien brøt ut tidligere i år, hadde Fosså én praksisperiode igjen før hun var ferdig utdannet. Denne ble utsatt på ubestemt tid. 

– Vi var en god gjeng som ikke reiste hjem med en gang da skolene stengte i England, og vi støttet hverandre i en uvisst og ny situasjon. Det var helt nytt, og vi visste ikke hvor lenge det kom til å vare.

Fosså opplevde at flyet hun skulle reise hjem med, ble kansellert. Hun fikk en nødbillett med mellomlanding hvor det siste flyet hadde avgang før det første flyet.

– Det var en sånn kaosbillett.

Flyet hun til slutt reiste hjem med, fikk hun plass på kvelden før avgang. Hun dro hjem fra studiene i mars.

– Jeg ble ikke evakuert, men det føltes litt sånn. Jeg måtte hastepakke det jeg skulle ha med meg. 

– Det var norske folk fra hele verden på det flyet. Det var fordi de også hadde blitt «hastesendt» hjem til Norge. Den reisen kommer jeg til å huske. Det var veldig inntrykksfullt.

Praksis i avdeling for tidligere covid-19-pasienter

I juni fikk hun dra tilbake for å fullføre praksis. Da var hun på en såkalt step-down unit for pasienter som trengte rehabilitering etter å ha vært smittet med covid-19.

– Noen av dem testet du en dag, og de var negative. Neste dag var de positive. Så du går med fullt utstyr og tar alle forholdsregler til enhver tid.

Avdelingen var opprinnelig for pasienter med akutt slag. Men på grunn av høye smittetall og flere pasienter som trengte rehabilitering etter å ha vært smittet med covid-19, ble avdelingen til en step-down unit fra en korona-intensivavdeling, ifølge Fosså. 

– Vi hadde derfor pasienter som hadde hatt slag, men flest av dem som hadde overlevd et langt sykehusopphold etter å ha vært smittet av covid-19.

– Hver gang en covid-pasient ble utskrevet, stilte leger, sykepleiere, intensivbemanning og alle som var der, seg opp i gangen og applauderte pasienten idet de forlot avdelingen. Dette var «Walk of Life» [Facebook-lenke]. 

– Vi ble ansatt selv om vi var studenter, fordi det var en risiko for at vi kanskje kom til å bli smittet av korona i arbeidet. Det var så nytt på det tidspunktet. En kollega av meg mistet dessverre livet til korona, før jeg startet i praksis. Så det var viktig for «England» at vi som var studenter skulle få utbetalt lønn, slik at vi var inkludert i Englands pensjonsordning og sikkerhet for de ansatte. Det var en god følelse å bli anerkjent som student.

Hvordan var det for deg å jobbe der?

– Jeg gikk inn med friskt mot. Jeg opplever meg selv sjelden som redd, men du ser hvordan det preger pasienter og pårørende. Du ser også hvordan det påvirker helsesystemet. Du må tenke litt økonomisk – hvor mye utstyr som kommer inn. Du må være litt påpasselig og mest av alt ha glede i arbeidet som sykepleier.

– Den første uka mi i praksis hadde 50 prosent av avdelingen arbeidet med en pasient som først var negativ, men så viste det seg at han var positiv. Da måtte alle de som hadde vært i kontakt med pasienten, i karantene. Det var to uker hvor det var veldig tynt bemannet. Sånn sett kjenner du også at korona og smitten påvirker arbeidstilstandene. 

I august i år ble Fosså ferdigutdannet sykepleier. 

Trenger autorisasjon og politiattest

Hvordan er det for deg å få studiet godkjent i Norge og i Danmark?

– Jeg må søke om autorisasjon fra helsemyndighetene i det landet jeg skal jobbe i, og derfor søkte jeg om dansk autorisasjon. De trengte politiattest, utdanningsbevis og bevis for engelsk sykepleierautorisasjon. Jeg måtte få meg dansk CPR-nummer, som tilsvarer det norske personnummeret. 

– Hvorfor valgte du å studere i England og ikke i Norge?

– Det var fordi jeg akkurat hadde vært på backpacking rundt om, blant annet i Australia og New Zealand. Da jeg kom hjem, så følte jeg meg ikke helt ferdig med å reise, men jeg følte likevel at jeg måtte begynne å studere. Å studere i England ble en fin mellomting, hvor jeg fikk muligheten til å gjøre begge deler.

Valget falt altså på England. Det var kort reisevei hjem til familie og venner, døgnrytmen i England gjorde det lettere å kommunisere med dem hjemme i Norge, og studiet var godkjent i Norge.

– Ville vel egentlig trodd det var flere som var skeptiske

Morgan Alangeh er president i organisasjonen for norske studenter i utlandet (ANSA). Der har de ikke merket noen stor nedgang i etterspørsel på informasjon om utenlandsstudier etter covid-19.

– Det er egentlig merkelig. Selvfølgelig er det et spesielt år, så jeg ville vel egentlig trodd at det var flere som var skeptiske, men vi har fortsatt ganske stor pågang hos informasjonssenteret vårt. Det er mange som lurer på studier i utlandet ennå, og det er mange som har reist ut i år. I tillegg vet vi at det er flere som planlegger å reise etter sommeren, og da må man begynne å gjøre seg klar nå.

Organisasjonen har arrangert gratis psykologtimer og nettbaserte arrangementer for studenter som sitter i lockdown i studielandene. De har også en sosialrådgiver som er tilgjengelig for studenter i utlandet. Informasjonssentret kan gi råd og veiledning, og lokallag i studielandene kan oversette smittevernregler. I tillegg skal de avholde digitale arrangementer i romjulen for studentene som sitter fast.

– Tror du det kommer til å bli færre søkere til studier i utlandet som følge av covid-19-situasjonen? 

– Vi vet at det har vært en nedgang i studentmassene i utlandet på 14 prosent nå i år, men slik vi hører om folk som ringer til informasjonssenteret vårt for å spørre om studier i utlandet, også sykepleie i utlandet, så tror jeg egentlig det kommer til å hente seg opp igjen. Kanskje allerede til sommeren, selv om det ble færre søkere i år.

Et harmonisert yrke

Sykepleiestudiet er et såkalt harmonisert yrke.

– Det vil si at hvis du utdanner deg og får autorisasjon i landet du tar utdannelsen i, så er du autorisert til det yrket i hele EU, forklarer Alangeh.

Dette gjelder likevel kun for land innen EU.

– Hvis du studerer sykepleie utenfor EU, så kan det hende at du må ta noen ekstra kurs for å bli autorisert når du kommer tilbake til Norge. De kursene kan ha en stiv egenandel, på rundt 50 000 kroner.

Studentpraksis: – Vi følte oss i veien og at de egentlig ikke ville ha oss der

I JOBB: «Maria» er ferdig utdannet sykepleier. Hun jobber nå på sykehus.  Foto: Marianne Ness Johnsen

Veileder var fraværende, «Maria» og de andre studentene hadde de tyngste pasientene, og de måtte krangle seg til å gjennomgå læringsmålene. Leder i NSF Student Edel Marlèn Taraldsen forklarer hva du kan gjøre hvis praksisen ikke står til forventningene.

«Dere kommer til å stryke alle sammen», ropte læreren til «Maria» og de andre praksisstudentene som sto og ventet utenfor møterommet der sluttevalueringen av dem skulle finne sted.

Ordene, som ble det siste Maria hørte før vurderingen, ble sagt mens læreren var på vei inn i møterommet. Maria og medstudentene ble stående utenfor og vente.

– Det var jo ingen grunn til å stryke oss. Vi hadde ikke gjort noe galt. Problemet var at læreren ikke kommuniserte med veilederen, og at veilederen ikke kommuniserte med lærer eller oss, forteller Maria.

– Så fikk vi all skylden for at de ikke gjorde jobben sin. De la alt på oss.

Dette er opplevelsen til en tidligere sykepleierstudent fra praksis på sykehjem. Sykepleien har anonymisert henne av hensyn til andre involverte i saken.

­Vi følte oss i veien

Maria besto praksisen på sykehjemmet, men den dårlige opplevelsen sitter igjen.

Det er noen år siden det skjedde, og hun ble ferdig utdannet sykepleier i 2019.

Vi følte oss i veien, og vi følte at praksisplassen egentlig ikke ville ha oss der.

Veilederen de hadde fått tildelt, var ikke til stede for dem. Derfor måtte tredjeklassingene, som skulle i egen praksis på samme avdeling, fungere som veiledere for Maria og medstudentene.

Maria opplevde også at hun og medstudentene ble utfordret lite faglig, og at de ble møtt med holdningen om at de kun var i praksis for å lære å stelle pasientene.

– Vi var jo der for å lære, og det er ikke så mange forskjellige måter å vaske en person på. Stell er stell, og vi gjorde det hver dag på to–tre pasienter. Det var heller ingen som observerte oss, så hadde vi ikke gjort det riktig, så hadde vi ikke visst det.

Fikk du noe igjen fra den praksisen?

– Lite. Vi hadde jo veldig konkrete læringsmål, men det var visse ting vi måtte krangle oss til å gå gjennom. Slik som for eksempel å skulle gi medisiner og lære om legemidler.

Legemiddelhåndtering fikk hun prøve to ganger under denne praksisen. Dette var etter at hun sa ifra på midtevalueringen at hun ikke hadde fått prøve det.

– Da var det sånn «ok, da har du gjort det én gang, da trenger du ikke gjøre det igjen», forteller hun.

Dårlig kommunikasjon

Maria og medstudentene tok kontakt med skolen, men de opplevde at læreren på skolen hadde for mange studenter og lite tid, slik at kapasiteten ikke strakk til.

Hun opplevde også at hun og de andre praksisstudentene ble satt til å håndtere de tyngste pasientene. De turte ikke å si fra om at det var urettferdig, i frykt for hvordan det kom til å påvirke deres rolle som studenter i en vurderingssituasjon.

– Vi snakket mye om det i forkant av praksisperioden. Det er en ubalanse i makt mellom studenter, lærere og veiledere.

Under hele praksisperioden opplevde hun at det var dårlig kommunikasjon mellom skolen og praksisstedet. På sluttevalueringen hadde det vært mye frem og tilbake om hvem som skulle være til stede der. Maria selv opplevde å være den som måtte «arrangere» for at de skulle få evalueringen.

Og da de skulle evalueres, sto hun og de andre praksisstudentene og hørte læreren, veilederen og avdelingssykepleieren skrike og skjelle hverandre ut, inne på møterommet.

Maria var medlem av NSF student under hele studieoppholdet, men tanken om at hun kunne søke hjelp der, falt henne ikke inn.

Grunnen kan være sykepleiermangelen

Slike historier er ikke ukjent for leder i NSF student Edel Marlèn Taraldsen.

– Denne typen holdninger som oppstår når veileder ikke har kapasitet til å ta vare på studenter, er noe vi ser flere steder i landet. Det er veldig uheldig.

Taraldsen mener sykepleiermangelen kan være en av grunnene til at dette stadig skjer.

– Det er jo først og fremst beklagelig, men det er lett å tenke at sånne situasjoner oppstår som følge av en allerede presset hverdag for sykepleierne, med tanke på tidspress, ansvar og utallige oppgaver. Så får de en student oppå det hele.

Også kommunikasjonsproblemer er kjent for NSF student.

– Når det gjelder kommunikasjonen mellom student, skole og praksissted, ser vi at det blir svekket i flere tilfeller. Dette var en av grunnene til at NSF student utformet praksisvettreglene.

Praksisvettreglene er et sett med huskeregler som skal hjelpe studenter og veiledere til å skape en god praksisopplevelse. Taraldsen oppfordrer alle studenter som kommer i kjipe situasjoner om å ta en prat med praksisveileder om disse reglene.

PRAKSIS: – Praksisperioden er hellig, sier studentleder i NSF Edel Marlèn Taraldsen.  Foto: Solveig Eriksen / iFinnmark

Hva bør studenter gjøre?

At alle læringsmålene ikke er fulgt opp, er heller ikke ukjent for Taraldsen.

Hun oppfordrer studenter til å sette seg inn i relevante dokumenter fra universitet eller høyskole, slik som for eksempel fagplan eller emneplan, slik at en er klar over hva som kreves i de ulike emnene.

I tillegg bør man gjøre seg kjent med hvilke lover, regler og forskrifter som gjelder for sykepleierutdanningen og sitt studiested.

– I de dokumentene står det utrolig mye nyttig som man er nødt til å være bevisst på.

– Studenten må sette seg inn i hva de har krav på og tørre å stå på kravene sine. Praksisperioden er hellig. Det er der du får sett hvordan ting faktisk er, før man plutselig står der ferdig utdannet og har fullt ansvar.

– Man er selv ansvarlig for egen læring som student.

Likevel har hun forståelse for at det som student kan være vanskelig å si ifra.

– Har du noen tips til studenter som kommer opp i en liknende situasjon som er redd for å si ifra i frykt for vurderingssituasjonen de er i?

– Dette kan man gjerne sammenlikne med den maktforskjellen som oppleves mellom sykepleier og pasient. Det er også en maktforskjell mellom student, lærerveileder og praksisveileder.

– Til dem som skulle komme opp i en sånn situasjon hvor noen misbruker den makten en har som lærer eller veileder, så må man tørre å si fra om det. Ta det opp med noen. Snakk om det, så får man tatt tak i det.

Taraldsen anbefaler studentene å løse problemet på et lavest mulig nivå.

– Ta kontakt med tillitsvalgte på studiestedet, lokale engasjerte i NSF student eller kontakt rådgiverne i NSF student, slik at man kan få råd og veiledning om hvordan man kan løse denne situasjonen på en god måte.

– Ta det altså på lavest mulig nivå, før man eventuelt tar det videre med for eksempel instituttleder.

Veilederne har også et ansvar

Hva må veiledere, som ikke føler de har kapasitet, tenke på når det kommer studenter?

– Det er så mange flinke veiledere, og de vil vi veldig gjerne skryte opp i skyene. Men de som ikke klarer å utøve en så god veiledning, må være bevisst på om de har kapasitet eller mulighet til å ha student og prøve å se gevinsten i det.

Taraldsen forklarer at NSF Student ser at studentene ofte blir vurdert ut fra trynefaktor.

– Du skal ikke vurdere en person utfra om du kommer overens med den eller ikke. Du skal vurdere om studenten faktisk kommer med gode faglige begrunnelser og er skikket til å bli sykepleier.

NSF student ønsker at alle veiledere skal ha veiledningskompetanse på ti studiepoeng på masternivå. De ønsker også at veilederne skal få mer tid til studentene og økt lønning for arbeidet.

Ansvar har også studiestedene

Rollebevissthet er viktig for en god praksis, ifølge Taraldsen.

– Slik som det er nå, skal det være samarbeidsavtaler mellom skolen og praksisstedet.

– Det skal ligge til grunn for at skolen skal kunne sende ut studenter og praksisstedet skal kunne ta imot studenter.

– Hvor er det det svikter når dette ikke når frem til student, lærer og veileder?

– Det kan jo tenkes at det svikter hos universitetene, som har hovedansvaret for studentene og selve studieforløpet.

– Er det da svikt i kommunikasjonen med praksisstedet eller med studenten?

– Det varierer veldig.

Taraldsen nevner også at studiestedene kan være overbooket, hvilket vil innebære at lærerne ikke har kapasitet til å følge opp hver enkelt student på en god måte.

– Hva er løsningen på det? Flere lærere eller færre studenter?

– Begge deler, at utdanningsinstitusjonene ikke tar imot flere studenter enn det de har kapasitet til å følge opp, eller nok trygge, gode og kvalitetssikrede praksisplasser til.

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.