Koronahverdag: – Ikke uvanlig at sykepleiere gråter på jobb

Sykepleiernes arbeidshverdag har de siste ni månedene blitt preget av koronapandemien. På NSFs fylkeskontor i Rogaland, sitter fylkesleder Aud Riise og tar imot meldinger fra tillitsvalgte og ledere ute i helsetjenesten.

– De er slitne, og frustrasjonen begynner å melde seg, forteller Riise.

Fylkeslederen har fått flere meldinger om at sykepleierne preges av en generell uforutsigbarhet og utrygghet som preger hverdagen deres.

– Tærer på

Over telefonen forteller Riise at situasjonen for sykepleierne begynner å nærme seg et bristepunkt.

– Sykepleierne har stått i situasjonen lenge og var presset allerede før pandemien. Selv om vi har vært skånet for de verste smittetoppene i vårt distrikt, er det tøft å jobbe under strenge restriksjoner. Det begynner for alvor å tære på både den fysiske og psykiske helsen til mange sykepleiere, sier hun.

– Kan du si noe konkret om på hvilken måte?

– Vel, ett eksempel er en melding jeg har fått fra de tillitsvalgte ved Sykehuset i Stavanger. Sykepleiere synes for eksempel det er tøft når kolleger gråter på jobb, og de ikke kan gi dem en klem. 

Lunsjpause: 10.15

Av andre konkrete meldinger hun har fått, trekker hun frem at mange er forflyttet til andre avdelinger hvor de føler seg utrygge i jobben.

– I tillegg har de ved Sykehuset delt opp lunsjpausen på enkelte avdelinger i puljer. Første pulje tar lunsj 10.15, neste pulje starter 10.45 og siste pulje har lunsj fra 11.15. Dette gjør noe med arbeidsmiljøet.

– Fra kommunene får vi meldinger om sykepleiere som synes det er svært tøft å ikke kunne vise omsorg for sine pasienter på samme måte som tidligere. At ingen vet hvor lange dette skal vare, er i tillegg en belastning i seg selv, sier Riise.

Når tårene kommer

Foretakstillitsvalgt ved Sykehuset i Stavanger, Gunn Elin Rossland, er bekymret.

– Sykepleiernes hverdag har vært preget av uforutsigbarhet siden i vår. Det tærer på, konstaterer hun.

Mette Øfstegaard og Tone Wang-Nilsen er hovedtillitsvalgte på sykehuset, og deler Rosslands bekymring. De bekrefter blant annet at det ikke er uvanlig at sykepleiere gråter på jobb. Det er kanskje mest vanlig på avdelinger hvor de sykeste pasientene ligger.

– For eksempel på kreftavdelinger med pasienter som nærmer seg slutten av livet. Vi sykepleiere er opplært til å være nær pasienten og kunne vise omsorg. Det er utrolig tøft å skulle være nær, samtidig som du skal holde to meters avstand, forteller Øfstegaard og Wang-Nilsen.

Kan ikke klemme

At pårørende heller ikke kan være til stede på samme måte som før, er også en belastning.

– At det er tøft å være vitne til at svært syke mennesker ligger isolert og er ensomme på tampen av livet, er ikke vanskelig å forstå. At tårene kommer, er en konsekvens av det, sier Wang-Nilsen.

Å ikke kunne gi sin kollega en klem, eller prate ut i lunsjpausen, setter sitt preg på hverdagen.

– Så at sykepleiere gråter på jobb, er blitt vanlig?

– Det er i hvert fall ikke uvanlig, og mer vanlig enn før, ifølge meldinger vi får, sier Øfstegaard.

Det sosiale er blitt borte

Før koronapandemien, ble lunsjpauser og små avbrekk brukt til å støtte kolleger og debrife litt.

LANGE DAGER: Det er ikke uvanlig at en sykepleier som kommer på jobb mellom sju og åtte, jobber til klokka 23, for så å gå hjem og starte på ny vakt neste morgen, ifølge tillitsvalgte Gunn Elin Rossland, (bakerst), Tone Wang-Nilsen og Mette Øfstegaard (foran).

– Nå er det slutt på alt av sosiale samlinger. Avdelinger som for eksempel stekte vafler en dag i uken, eller hadde fredagslunsj sammen, har måttet kutte ut slike tiltak. Dette var små ting som sykepleierne kanskje ikke tenkte så mye på før at var viktige, men nå når disse møteplassene er borte, ser de hvor viktig det er, sier Øfstegaard.

Sykehuset i Stavanger har, for å redusere smitterisiko, delt lunsjen inn i tre puljer på flere avdelinger.

– Pauserommene vi har, er så små, at det er begrenset hvor mange som kan ha lunsj samtidig når vi skal holde to meters avstand, sier Rossland.

Ansatte på avdelinger er satt opp med lunsjpause i tilfeldige grupper av personer som skal ha lunsj sammen med

– Dette er kanskje ikke dine nærmeste kollegaer som du til vanlig ville spist sammen med. Mange tar derfor lunsjpausen foran pc-en eller bare spiser og går. Dersom du er satt opp til lunsjpause klokka 10.15, så er du kanskje ikke sulten engang når pausen skal tas, sier Rossland.

– Mange føler seg isolerte

På et møte Øfstegaard, Wang-Nilsen og Rossland nylig hadde sammen med de andre tillitsvalgte på sykehuset, kom det frem at mange sykepleiere føler seg isolert og ensomme.

– Sykepleierne melder om at regimet på jobb, gjør at på mange måter er isolert fra et hyggelig fellesskap som gjorde det gøy å være på jobb. Når de i tillegg heller ikke kan være nær pasientene, blir fortvilelsen og følelsen av å være alene, sterk, sier Wang-Nilsen.

Øfstegaard utdyper:

– Sykepleiere tar stort ansvar. Det gjør at mange også isolerer seg privat for å redusere faren for å bli smittet, men også for å ikke smitte andre. Vi får stadig flere meldinger om at sykepleiere føler seg ensomme, isolerte og … ja, rett og slett deprimerte. Det er bekymringsfullt.

Ikke uvanlig med 16 timers arbeidsdag

– Så hvor lenge kan dette fortsette?

–  Det vet vi jo ikke, sier Rossland.

– Er sykefraværet økende?

– Vi har ikke gode tall på det, men ledelse sier nå at langtidsfraværet er på samme nivå som korttidsfraværet, sier Rossland.

Sykepleiere som tidligere gikk på jobb, må nå holde seg hjemme om barna blir syke. Det gjør arbeidsdagen til de som går på jobb, uforutsigbar.

– Det er ikke lett å få vikarer på kort varsel. Da må de som allerede er på jobb, jobbe overtid eller merarbeid. Det er ikke uvanlig at en sykepleier som kommer på jobb mellom sju og åtte, jobber til klokka 23, for så å gå hjem og starte på ny vakt neste morgen. Det er blitt nokså vanlig, sier Øfstegaard.

Det betyr at sykepleiere jobber 15–16-timersdager.

– Har dere oversikt over hvor mye overtid og merarbeid sykepleierne har jobbet det siste året?

– Nei, det har vi ikke tall på, sier Øfstegaard.