Florence Mae Doucet: Meg husker de

– Jo da, jeg vet nøyaktig hvorfor jeg heter Florence, men det har ingenting med Nightingale å gjøre.

Florence Mae Doucet har en mer internasjonal bakgrunn enn de fleste:

Hun er født på Island med cajun-far fra Louisiana i USA og mor fra Norge. Hun har selv bodd i både farens og morens hjemland, men holder nå til i Belgia.

Noe som blomstrer og gror

Selv om både mor, kusine og andre familiemedlemmer har vært sykepleiere, er det en helt annet grunn til at hun fikk sitt fransk-engelske fornavn.

Da Doucet og tvillingsøsteren kom til verden på Island – én måned for tidlig – var faren stasjonert på den amerikanske basen i Keflavik, mens moren jobbet på sykehuset Landspitali i Reykjavik.

Faren fikk æren av å gi jentene navn.

– Jeg var størst og klarte meg best etter fødselen. Han kalte meg derfor Florence, siden det betyr noe som blomstrer og gror.

Søsteren fikk en tøffere start og hadde problemer med å puste.

– Sykepleierne knøt en snor rundt anklene hennes, og hver gang hun sluttet å puste, trakk de i snora. Da gråt hun og begynte å puste igjen, forteller Doucet.

Tvillingsøsteren, som også ble sykepleier, fikk navnet Eunice – en seierrik person.

Trodde navnet var en spøk

–Når jeg forteller noen hva jeg heter, reagerer de ofte med å nevne Nightingale. Slik har det vært hele livet, så på et vis har «The lady with the lamp» vært der hele veien. Jeg leste bøker om henne da jeg var barn, for når du har et litt uvanlig navn, vil du jo gjerne lære om kjente personer som heter det samme.

I Belgia har hun flere ganger opplevd å bli kalt Solange.

– Jeg antar at folk bare husker at jeg har et litt uvanlig navn, og at Solange og Florence gir dem liknende assosiasjoner.

Da Doucet utdannet seg til sykepleier i Porsgrunn, var det en lærer som trodde fornavnet var ment som en spøk da han så det i en av lærebøkene hennes.

– «Heter du virkelig det?» spurte han. Jeg bekreftet. «Og så skal du blir sykepleier?»

Doucet er blitt veldig glad i navnet sitt og bærer det med stolthet. Hun får bare positive reaksjoner og er ikke i tvil om hva som er den største fordelen:

– Pasientene ser veldig mange folk og kan ikke huske alle, i alle fall ikke navnene. Men meg husker de! Dessuten er det alltid trivelig når du kan prate med pasientene om annet enn bare sykdom og medisiner.