fbpx Musikkterapi kopler de eldre på livet Hopp til hovedinnhold

Musikkterapi kopler de eldre på livet

GLEDE: Med en gang Turøy plukker opp gitaren og begynner å spille kvikner beboerne på Listaheimen til. 

Hanne Vennebo Turøy har alltid vært lidenskapelig opptatt av musikk og mennesket. Da hun opplevde å ikke få nok tid til enkeltmennesket som sykepleier, bestemte hun seg for å bli musikkterapeut.

– Her er det sang og glede dagen lang, sier musikkterapeut Hanne Vennebo Turøy, smilende til beboerne ved Listaheimen sykehjem, i Farsund kommune.

Beboerne sitter i en ring rundt trubaduren. En eldre dame ved siden av Turøy har mistet strikkepinnen og leter febrilsk rundt seg. Hver gang hun titter opp mot Turøy kommer det små deler fra historien hun er i gang med å fortelle. Hun bøyer seg ned igjen for å finne strikkepinnen som har stukket av. En av pleierne kommer bort og hjelper henne, og litt etter er strikkepinnen på plass igjen.

Det morsomste er når du ser at musikken kopler de eldre på livet igjen.

Hanne Vannebo Turøy

På andre siden av rommet sitter en mann i en rullestol. Han lener hodet tilbake og har forsvunnet inn i drømmeland. En i blomstrete bluse titter nysgjerrig på gitaren, hun virker spent, kanskje hun gleder seg til det som snart kommer.

Før beboerne rekker å tenke seg om begynner Turøy å spille på gitaren og synger det første verset i Alle fugler små de er :

– Lerka jubler høyt i sky, ringer våren inn på ny. Frost og snø de måtte fly, her er sol og glede!

Det tar ikke lang tid før beboerne synger med. Stemmene er skjøre, og noen henger litt etter. Men det gjør ikke noe, det viktigste er at de synger.

Musikkterapi

Musikkterapi kan gi mulighet for utvikling og endring. Denne endringen skjer gjennom et samarbeid mellom terapeut og klient hvor man bruker musikk og samtale. Prosessen foregår gjennom å sette aktuelle mål innen helsefremmende arbeid, behandling, rehabilitering og omsorg. Prosessen er ofte ressursorientert. Ved å bruke musikk kan man skape nye muligheter for kommunikasjon og personlig uttrykk. Dermed kan man arbeide med blant annet sosiale problemstillinger. Som fagfelt kan musikkterapien forstås som studiet av sammenhenger mellom musikk og helse.

Musikkterapi kan brukes av: Barn, ungdom, voksne og eldre med psykiske vansker, med utviklingsmessige utfordringer og lærevansker. Mennesker med aldersrelaterte vansker som demens, parkinson og hjerneslag. Personer med rusproblemer, hjerneskader, fysiske funksjonshemninger og andre fysiske og psykiske lidelser. 

Kilde: https://www.musikkterapi.no/hva-er-musikkterapi

Velger sanger beboerne kan

– Vi bruker faste sanger for å sette i gang, og jeg bruker ikke så mange ord på å forklare det som skal skje, forteller Turøy.

Det er en del forberedelser Turøy må gjøre før hun møter beboerne ved Listaheimen. Blant oppgavene er det å finne sanger de kan synge sammen. Da er det spesielt viktig å finne sanger hun vet de kan. Men det hender ofte at beboerne forteller at de ikke husker sangene hun sier de skal synge.

– Hvis jeg spør «Kan du Syng, syng, syng og vær glad ?» svarer de som regel nei. Men hvis jeg begynner å synge, så kan de den likevel.

Dette er en av effektene av musikkterapi, og noe hun opplever ofte, forteller Turøy. En del av de eldre hun arbeider med, har demens og har mistet språket sitt. Men idet hun begynner å synge, kommer ordene tilbake, forteller Turøy.

BEVEGELSE: – Jeg prøver å få beboerne til å få til litt store bevegelser for å få i gang blodsirkulasjonen. Hjernen klarner litt og det er lettere å henge med, forteller Turøy.  Foto: Linea Bancel

Oppsøkte selv sykehjemmet

Fagleder på Listaheimen, Ingrid Berstad Gabrielsen, husker da Turøy oppsøkte Listaheimen. Hun hadde et ønske om å bruke musikkterapi på sykehjemmet, forteller Gabrielsen. Turøy hadde allerede da sett mange gode effekter av terapiformen og ønsket å kunne gi det videre. Det tok ikke lang tid før hun kunne begynne med timene på sykehjemmet. Nå er Turøy der to ganger i uka, og jobber også på et annet sykehjem.

I tillegg til dette ble Listaheimen i 2017 en syngende eldreinstitusjon. Det vil si at helsepersonellet har fått kurs og opplæring i hvordan bruke sang og musikk som en del av arbeidshverdagen.

– Man kan bruke musikk og sang for å unngå å bruke tvang eller unngå å måtte bruke medisiner. Flere ganger har jeg kommet til demente som ikke ønsker å stelle seg, og vi kommer i mål ved å synge, fordi da får de noe annet å tenke på, sier Gabrielsen.

De ansatte på Listaheimen vet godt når Turøy kommer og hjelper beboerne med å gjøre seg klare til musikkterapitimen. Noen ganger pleier Gabrielsen å observere beboerne og Turøy.

– De koser seg, og det hender at noen får erindringer av å ha vært med på dette før.

Savnet å ha tid til enkeltmennesket

Fra 1995 til 1998 var Turøy sykepleierstudent ved Høgskolen i Hedmark, i Elverum. Allerede da hadde hun en idé om at hun kunne bruke musikk i møtet med mennesket.

– Jeg husker jeg ville skrive en fordypningsoppgave om musikk som smertelindring.

Læreren hennes synes derimot at hun måtte vinkle oppgaven annerledes.

– Man visste ikke så mye om dette da. Søkemulighetene på nett og i litteraturen var ikke så store som de er nå.

Det var da hun begynte å jobbe på sykehus hun først fikk høre om musikkterapi. Moren til Turøy hadde nemlig besøk av en musikkterapeut på skolen hun jobbet på.

– Musikkterapeuten fortalte hvordan hun jobbet med barn som har en multifunksjonshemming. Hun brukte musikk som en inngangsport for å oppnå kontakt med barna. Etterpå ringte mamma meg og spurte «Vet du at det finnes noe som heter musikkterapi? Det hadde jo vært midt i blinken for deg!»

SANG:  Turøy sitter og synger en gammel vise med en av beboerne på Listaheimen. Hun kjenner fort igjen sangen og synger med.  – Generasjonen som bor på sykehjem nå har mye spikret inn i sin langtidshukommelse. Det er mye lettere for de å gjenkjenne sangene jeg synger, sier Turøy.  Foto: Linea Bancel

Etter samtalen tok Turøy turen innom biblioteket for å undersøke hva dette var.

Men det var én hendelse på sykehuset hun arbeidet på, som skulle gjøre at hun endret yrkesretning for godt. Hun opplevde stadig vekk at hun ikke fikk nok tid til å følge opp pasientene hun behandlet. I et tilfelle ropte hun til kollegaen som sto på andre enden av korridoren for å be henne titte inn på en av pasientene hennes.

– Jeg ropte «kan du ikke stikke hodet inn og sjekke den ankelen som ligger der!». Det var et åpenbaringsøyeblikk for meg. Fordi da hadde jeg ikke bare redusert mennesket til en pasient, men faktisk til en kroppsdel. Hele mennesket med alt sitt ble redusert til en ankel i det sekundet.

Det var da Turøy innså at dette ikke var måten hun ville arbeide på. Hun savnet å kunne bruke mer tid på enkeltmennesket, og i 2001 søkte hun seg derfor inn på musikkterapistudiet.

– Jeg har fått mulighet til å jobbe slik jeg ønsker, og får mulighet til å bruke masse tid på å se og møte enkeltmennesket. Jeg har tid til de nære øyeblikkene.

Gjennom utdannelsen har hun fått lov til å bygge opp sin egen stilling i Farsund kulturskole. Det er nå åtte år siden hun begynte der. Rundt 40 prosent av jobben hennes går hovedsakelig til musikkterapi, og resten av tiden går til oppdrag i kulturskolen.

LEK: Hver mandag får beboerne besøk av en av de lokale barnehagene. Da leker og synger beboerne og barna sammen.  Foto: Linea Bancel

Musikken kopler sykehjemsbeboerne på livet

Beboerne som sitter rundt Turøy, har kviknet til etter sangen. De humrer og ler, og innimellom begynner de å småprate med hverandre.

Damen som sitter under vinduet, tar ekstra i under neste låt. Hun synger plutselig høyere enn Turøy og smiler bredt. En av pleierne går bort til henne, tar henne i hånden og byr henne opp til dans. De svinger rundt i rommet, og plutselig reiser enda et par seg opp. Det nynnes og tralles, men mest av alt smiles det.

Dette, forteller Turøy, kan være noen av resultatene av musikkterapi.

– Noen ganger begynner de å fortelle røverhistorier. Eller om hvordan det var hjemme da onkel kom med fela. Du ser hvordan kroppen plutselig blir vital igjen, sier hun og legger til:

– Det morsomste er når du ser at musikken kopler dem på livet igjen.

DANS: – Det morsomste er når sykehjemsbeboerne glemmer at de er gamle og byr hverandre opp til dans. Det vi gjør sammen kan generere så mye energi og livsglede, sier Turøy.  Foto: Linea Bancel

Musikkterapeutiske verktøy løser låste situasjoner

– Sykepleien ligger absolutt som en slags grunntanke. Alt fra menneskesynet til ideen om at man ikke skal være problemfokusert, men ressursfokusert. Det går veldig hånd i hånd med den musikkterapeutiske tankegangen, forteller Turøy.

Hun tok utdanningen sin ved Norges musikkhøgskole. Studiet bygges opp ulikt etter hva slags utdannelse man har i forkant, men munner ut i en mastergrad. Da hun begynte å studere, ble de kastet ut i praksis med en gang, forteller Turøy. I starten hadde hun praksis en gang i uken i to år.

Musikkterapeutisk kompetanse bygger på kunnskap om musikkens og musikkopplevelsens helsefremmende virkning. Det undervises i sykdomslære, nevrologi, psykologi og relasjonsfag. Da Turøy studerte, hadde de også et fag som het psykodrama. Dette var en del av flere ledd som skulle lære dem å tenke utenfor boksen, om blant annet hvordan å lede, eller hvordan å få den tause til å snakke.

RYTME: En av beboerne har fått et rytme-egg fra et av barna. Hun blir sittende med den i hånden helt til en av jentene kommer og forteller henne hva hun skal gjøre.  Foto: Linea Bancel

– Det er mye av det vi gjør i musikkterapi. Vi går inn i mange låste situasjoner, og da må vi ha et helt arsenal av verktøy med oss. Vi må også være lydhøre og åpne, og alle antennene må være på for å kunne ta imot og ivareta de innspillene som kommer fra klienten.

Turøy husker en av sykehjemsbeboerne hun hjalp for en del år siden. Beboeren slet med morgenstellet, og de måtte bruke mye tid på å gjennomføre det. Da prøvde de å kartlegge hva slags musikk hun likte og hadde hørt på før, og brente en CD til henne.

– CD-en fikk hun høre på i 20 minutter før sykepleieren kom inn på morgenen. Etter de 20 minuttene var hun som et helt annet menneske og det var enklere å gjennomføre stellet. Jeg tror at hun følte at hun var hjemme igjen, og var trygg.

Får generasjoner til å møtes gjennom sang

I gangen på Listaheimen står tolv barn og hopper entusiastisk opp og ned. Turøy sitter på huk og prøver å huske navnene.

– Dina? Sier hun til en jente med rosa fleecedress.

– Ja, det er meg! svarer hun og smiler.

Hver mandag får beboerne på skjermet avdeling besøk av barnehagen. Dette er noe Turøy mener både beboerne og barna ha godt av.

– Tanken er rett og slett at alle responderer øyeblikkelig til barn. Om de responderer positivt eller mindre positivt, er en annen sak. Men barn har en evne til å få praten i gang, og stimulerer veldig til lek. De eldre endrer stemmeleie når barna kommer og de smiler, og de begynner å stille spørsmål.

Hun tenker også at barna har godt av å møte de eldre.

– Barna får erfare ulike former for funksjonshemninger eller funksjonstap. Også er det jo ikke alle barna som har så gamle personer i livet sitt. Dette gjør at det blir litt ufarliggjort. De får både være med en eldre generasjon, men de får også muligheten til å lære seg de sangene de eldre synger.

NAVNELEK: Et av barna får beskjed om å si navnet sitt og gi bjellen videre til nestemann. Dette gir barna mulighet til å bli bedre kjent med beboerne og øve på å kommunisere med dem som kanskje har et funksjonstap.  Foto: Linea Bancel

Lærer av hverandre 

Barna stiller seg i kø og tusler inn til vinterhagen. I sirkelen av sofaer plassert midt i rommet sitter det beboere fra skjermet avdeling. Nils, en eldre herremann, sitter med et fraværende blikk. Men med en gang barna kommer tuslende inn, kvikner han til.

– Hvem er du? Hvor gammel er du, da?

Et par av de andre beboerne begynner å småprate. Turøy drar frem et par bjeller og gir en av dem til den fleecekledde jenta og en til den eldre damen ved siden av henne. De begynner å synge. Barnas lyse stemmer forsvinner inn i de skjøre stemmene til de eldre, og det smiles fra øre til øre.

Nils har fått bjellen og begynner forsiktig å bevege på den. En av guttene begynner å fnise.

– Det er ikke sånn man gjør det! Roper gutten som står overfor ham.

Gutten rister hardt i bjellen han holder i hånden sin og smiler til den eldre mannen.

Turøy begynner plutselig på en ny sang. Hun holder hendene opp i været og spør hva fingrene hennes kan være.

– En edderkopp! roper en gutt med oransje genser.

– Nei, snøfnugg! sier en av de eldre.

BARNLIG GLEDE: Den siste halvtimen får barna løpe rundt på avdelingen og leke sammen. Dette engasjerer også de eldre og det hender de også blir med på leken.  Foto: Linea Bancel

Turøy fortsetter å veksle mellom barnesangene. Plutselig reiser en av de eldre damene seg forsiktig opp av sofaen og vrikker forsiktig på føttene. Barna suser rundt henne og ler, men det tar ikke lang tid før hun skubber seg tilbake til sofaen og lar barna fortsette uten henne.

– Nå må jeg slappe av, sier hun og setter seg igjen.

Timen forsvinner kjapt av gårde, og de eldre har begynt å duppe av mellom sangene.

Turøy samler inn instrumentene og lekene som har spredt seg utover gulvet. Sakte, men sikkert kommer pleierne og hjelper beboerne tilbake til rommene sine. Nils blir sittende igjen i sofaen. Turøy går bort til ham, bøyer seg og sier:

– Takk for i dag, Nils. Vi tar en svingom neste uke, ikke sant?

ENERGI: – Jeg får enormt mye igjen både av glede og energi av å kunne være sammen med mennesker gjennom musikk, sier Turøy.  Foto: Linea Bancel